Hvor kommer ideene og ny kunnskap fra?

Har du noen gang lurt på hvordan vi lærer noe nytt? Finner vi på det selv, hører vi det av noen, leser vi oss til det? Eller kanskje vi får ideer og assosiasjoner til noe vi selv har vært opptatt av ved å høre på andre?

I så måte er bøker, filmer, tv, radio, foredrag og forelesninger, samtaler med andre mennesker, eller til og med observasjon av andre menneskers atferd viktig input til egen kunnskapsutvikling. Det betinger at vi har tid til å lese bøkene se filmen, gå på foredragene eller oppsøke de interessante menneskene. Det var slik kunnskap ble til i ”gamle dager”. Da var konferansene viktige, artiklene som folk arbeidet med i måneder, og som det kunne ta enda flere måneder og år før kom på trykk var de viktigste kildene til vitenskapelig framskritt og til ny innsikt for den enkelte.

Men nå endrer nye teknologier og ikke minst nye måter å bruke teknologien på dette. Ta for eksempel bloggene. Bloggene er personlige publiseringsmotorer og byr på en rekke nye mediegenre, fra frustrasjonsblogger, politiske kommentarblogger, vitenskapelige diskusjonsblogger, hobbyblogger, sensasjonsblogger, refleksjonsblogger, opplysningsblogger og ikke minst formidlingsblogger som eksempler på ulike formater som dekkes av fenomenet blogg.

Dette siste er et interessant fenomen, fordi det etterhvert blir vanlig at mange personer formidler direkte fra ulike seminarer og foredrag. Det er mange år siden Jill Walker blogget direkte fra et foredrag jeg holdt på Universitetet i Oslo, og siden har det tatt om seg. Jeg blogget fra Internetworld i London i slutten av april, og flere blogget direkte fra Nkul som gikk av stabelen ved NTNU med en rekke foredrag og seminarer i begynnelsen av mai.

På denne måten kunne jeg sitte hjemme på mitt eget kontor, gjøre det arbeidet som hastet mest og samtidig følge med på høydepunktene i foredragene. Marita Aksnes blogget ikke bare sammendrag av foredragene, men også noen av sine egne refleksjoner og assosiasjoner underveis. Og hun var ikke alene.

Ved å kombinere innholdet i flere av bloggene, gjerne med foredragsholderens egen blogg og hele presentasjonen gjort tilgjengelig for eksempel via Slideshare så får en et rimelig godt innblikk i hva det hele handler om, uten å bruke en dag på å reise dit og uten å måtte droppe det andre arbeidet som også krever sin tid. Jan Arve Overland er en av dem som arbeider på denne måten.

Dette er ett eksempel på den nye digitale delekulturen. Et annet eksempel finner vi i kurset Facebookpsykologi som professor Fogg ved Stanford nå kjører for andre gang. Kurset er åpent tilgjengelig for alle som vil følge med. Timene streames på nettet via en helt åpen tjeneste, som du selv også kan bruke. Alle dokumenter gjøres tilgjengelig for hele verden via Google Docs og det hele holdes sammen ved å bruke en egen gruppe i Facebook. Der kan du forøvrig se hvem andre i verden som er interessert i dette, og du deler automatisk ressurser med dem dersom dere har felles interesser.

Det er altså mulig å sitte i Norge og følge et kurs på Stanford i sann tid. Lese artikler og bokkapitler, lese og høre studentenes diskusjoner og faktisk også bidra til boka om de sosiale nettverkenes psykologi, dersom du er interessert i dette. Hele verden ble invitert til å sende inn artikler, og studentene, sammen med andre utvalgte akademikere, gjennomfører en anonym peer review prosess, slik det er vanlig å gjøre i akademiske kretser.

Så den siste uka har jeg både fulgt med på Stanfordkurset i Facebooks psykologi, ”vært” på konferanse i Trondheim og samtidig lært av mine andre ”venner” i de sosiale nettverkstjenestene.

Og jeg har sett at min nederlandske kollega har meldt seg inn i Howard Rheingolds gruppe Smart Mobs, fordi han så at jeg var medlem. Og jeg har på min side også lært av Wim Veen gjennom hans oppdateringer av status på Facebook.

Den siste måneden har Twitter også blitt en viktigere kanal for å dele kunnskap. Jeg har lært om nye medieformater fra NRK, om en nyttig plugginnmodul til Outlook fra Marika Lüders og mye annet som jeg har hatt nytte av i mitt faglige virke den siste tiden.

Og jeg har delt noe av min innsikt ved å kommentere på bloggene til et par elever i videregående skole. På den måten flyter det noe både fra de etablerte til de som er på vei til å arbeide i det digitale nettsamfunnet, og vi som er der får utrolig mange nye kilder til ny innsikt og kunnskap.

Dersom du lurer på hvorfor det er lurt å ha mange venner på Facebook, kan du lese den gamle artikkelen om The strengt of weak ties. Marc Granovetter er blitt mer aktuell enn noen gang. Takket være de sosiale nettverkstjenestene. Men det er det visst ikke så mange av den etablerte generasjonen ved universitetene eller de videregående skolene for den del som har oppdaget ennå.

Arne Krokan

professor emeritus, tidligere Institutt for industriell økonomi og teknologelse og Institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU. Forfatter, kurator, foredragsholder. Styremedlem Norsk teknisk vitenskapsakademi.

8 Comments

  1. Det slår meg etter 4 konferanser i rask rekkefølge, at dette er måten å gjøre det på. Selv om det fortsatt er viktig å møte mennekser ATA (ansikt til ansikt). Men man behøver ikke lenger å være alle steder hele tiden!

  2. Jeg fant ut at det var veldig effektivt å blogge fra de seminarene jeg var på. Jeg måtte tenke gjennom hva som ble sagt, skrive det på «min måte», fikk reflektert litt, og i tillegg fikk jeg fortløpende lagret en rekke lenker både på bloggen og i delicious, samtidig som jeg ble oppdatert på de seminarene jeg ikke fikk vært på via andre bloggere. Kanskje vi kunne fått elevene til å jobbe på en lignende måte? Jeg vil tro det krever noe mer (og er mer inspirerende) enn klassisk notatskriving… Jeg diskuterte senest i dag med elevene de linkene som nå går bl.a. via deres egne blogger og min lærerblogg, spennende, motiverende og lærerikt for begge parter!

  3. NKUL var første gang jeg fikk blogget online – det var uvant. Og veldig spennende å sitte i salen og vite at her et sted sitter de folkene jeg leser bloggene til – uten å vite hvem det var. Underlig ting det der – å bli kjent med virkelige mennesker på nett – og ikke kunne kjenne dem igjen når man treffer på dem i virkeligheten! Må innrømme at jeg satt og kikket rundt meg i et par av de mindre forsamlingene og lurte på hvor noen av de «kjente» satt… Kikket på pc-er og så etter kjente blogg-forsider 😉 Uten hell, da…

  4. Jeg var en av de som gledet meg over andres blogginnlegg med referater og refleksjoner. Selvom jeg er enig at det er viktig å møte folk ATA. Nå fikk jeg med meg essensen, det er jo alltid noen kjedelige foredrag også.

  5. Jeg tror vi alle er i ferd med å se konturene av en helt ny samarbeidsform, der vi nærmer oss noe som Manuell Castells har vært opptatt av, og som du kan lese om i The Internet Galaxy. Der sier han nemlig at det er nettverket som er organisasjonen. Vi holder på å danne et nettverk med utgangspunkt i en interesse, en interesse for bruk av internett i ulike læreprosesser og i ulike fag.
    Fordi vi mangler folk i vår umiddelbare nærhet som er opptatt av det samme, finner vi sammen via nettet og former et cluster i nettverket. Dette clusteret kan vi utvide og benytte mer målrettet, til for eksempel på lage nye læremidler, utveksle erfaringer om hvor gode ulike pedagogiske teknikker er (for eksempel å la elevene blogge fra timene på skolen, slik Marita tenkte). Og hvis vi organiserer dette litt, legger på plass noen rammer, ja så har vi «The Wisdom of Crowds» (les boka hvis du ikke har gjort det allerede), og da kan vi utrette mye. Antakelig kan vi i løpet av relativt kort tid, med hjelp fra være elever, lage hele innholdet i en videregående skole. Dette hadde vært et morsomt eksperiment å gjøre det. Jeg har ofte tenkt at et dedikert nettverk, mange mennesker, en etablert struktur og infrastruktur kunne oppnå noe som det er nesten umulig å planlegge seg til på tradisjonell måte. Og starten på det hele, er deling av refleksjoner, ideer, erfaringer, kunnskap osv gjennom blogger og wiki, og litt twitter og msn når behovet for direkte kontakt er blitt større.

  6. Jeg blogget også en del fra NKUL, og ser i ettertid at det var flere bloggere som var på samme forelesninger som meg. Det er interessant at vi har opplevd ulike ting, og har forskjellig vurdering av det vi så og hørte. Imidlertid ville det vært en enda smartere måte å jobbe på hvis vi hadde blogget sammen, ved å skrive i et dokument samtidig, f.eks. i Google docs. Dermed kunne diskusjonene om innleggene tas der og da, og andre kunne henge seg på med kommentarer i ettertid. På neste NKUL er det sikkert en helt vanlig måte å jobbe på.

  7. Ikke minst er det fantastisk med bloggende/twitrende nettkolleger fra konferanser når en som jeg er nerd opp til ørene, og samtidig småbarnsmor uten barnevakt. Så fikk jeg med meg høydepunktene.

Svar på F. HamreAvbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.