Råd til Solhjell med tanke på å forbedre kvaliteten i skolen

Jagerfly eller ikke, det er kanskje viktig, men jeg mener spørsmålene om kvalitet i skolen er mye viktigere. Og hvorfor en slik innledning? Jo fordi kunnskapsministeren har startet blogg, og han har blogget om jagere, og kvalitet i skolen.
Jeg arbeider mye med ledere i videregående skoler, og de er også opptatt av å bedre kvaliteten. Vi vet mye om AT noe er galt i skolen (en tredel av elevene kommer ikke ut igjen …), men lite om hvorfor det er galt og egentlig også om HVA som er galt, og enda mindre om hva en egentlig burde har gjort for å få det til å fungere godt.
Det er dette jeg og mine kollegaer holder kurs om, basert på innsikt i liv, holdninger, verdier, ferdigheter osv til «digital natives», som tross alt er den gruppen skolen handler om. Det er ikke vanskelig å se at det er hav av forskjeller mellom dem som står bak og dem som befinner seg foran kateteret. Skolen er full av digital kompetanse og tidvis også dannelse, men den befinner seg på feil side av kateteret.

Da er spørsmålet ikke lenger et spørsmål om kompetanse, men om organisering av arbeidet. Om arbeidsdeling, koordinering, hvem som samarbeider med hvem, åpenhet/innsikt/delekultur mm.

Jo mer en arbeider med å forstå dette, jo mer opplagt blir det hva som er feil, og det har med selve kjernen i hva en læreprosess egentlig er. Clayton Christensen snakker om studentsentrisk undervisning i boka Disrupting Class (som vi forøvrig har på pensumslisten i undervisningsopplegget som vi har lagd for skoleledere i Rogaland.) På weben for Rogalandskurset kan du forøvrig se hva som begynner å skje når over 100 skoleledere «tvinges» til å bli bloggere, og må skrive analyser sammen ved hjelp av wikier. Mange av dem ser nytten av å dele sin refleksjon, sin usikkerhet om endringsprosesser, ideer til hvordan en kan skape gode løsninger, og mye annet. Og jeg er rimelig sikker på at slike prosesser bidrar til å øke omstillingstakten i skolen.

Og dette er faktisk noe av kjernen i vår forståelse. For å kunne skape endringer i skolen, må en skape andre arbeidsprosesser. Det betyr ikke at alt det gamle skal ut, men at det skal inn noe nytt i tillegg. Og dette nye kan lett brukes til å skape både nye uttrykksformer, som en gjør gjennom digital storytelling, nye samarbeidsformer (som gjennom blogger, twitter, osv) eller altså nye læreprosesser. Dette siste er det vanskeligste, men samtidig også det som er mest nødvendig for å skape mer gjennomgående endringer.

I dette arbeidet kan en utmerket godt utnytte elevenes/studentenes generelle digitale kompetanse (det er veldig få av dem som i utgangspunktet er bloggere, deler via wiki, twitter osv) til  å skape engasjement om nye prosjekter, der form og format kanskje er vel så viktig som hva dette faktisk handler om. Dersom noe bare er interessant, er det utrolig hvor mye energi som kan legges i en oppgave.

Og her skorter det på mye i norsk skole. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da 8.klassingen kom hjem med geografilekse: skriv 5 faktasetninger om bildet på side 87 i boka. Boka var omlag ti år gammel, og dere kan jo tenke dere hvordan «verdenskartet» så ut. En slik lekse bygger på et «gammeldags», statisk kunnskapssyn der kunnskap ses som fakta, som elementer som bare skal overføres til elevenes hoder. Når de så heller ikke skjønner hvorfor de skal måtte vite hva forskjellen mellom flo og fjære er på Grønland og i Middelhavet, eller andre deler av verden for den saks skyld, er det bare pliktfølelsen som gjør at de tross alt setter seg inn i det.

I stedet for denne oppgaven, kunne de fått i oppdrag å lage en reise på Google Earth, se på stedene, finne bakgrunnsinformasjon om folketall, utvikling, osv – og kanskje finne fram til bloggen til en som bor på det aktuelle stedet. En slik oppgave ville skape engasjemente, innlevelse og input til et spennende resultat. Resultatet kunne dokumenteres i en blogg, en wiki dersom flere skulle jobbe sammen, eller på andre måter. Så kunne foreldre inviteres til å se det hele, kommentere osv.

En slik lekse bygger på et konstruktivistisk læringssyn, der input er av en helt annen art enn det en vanligvis finner i den norske skolen. Vi VET jo at skolen slik den er i dag fungerer dårlig for mange elever, så hva har vi å tape på å teste andre pedagogiske metoder?

Jeg har tidligere skrevet om det digitale skolebibliotek og om skolens satsing på moderne bibliotek. Og min bekymring er at de som skal være pådrivere i disse endringsprosessene for en stor del ikke skjønner problemstillingen (derfor får vi lekser med 5 faktasetninger også fra flinke lærere), de kan nesten ingen ting om teknologiene som skal til for å realisere løsningene, og de fortsetter å gjøre det de kan: undervise på den gamle, tradisjonelle måten.

Min bønn til statsråden er følgende: sørg for at det startes noe ordentlige innovative prosjekter, der fokus settes på endrede arbeidsprosesser i skolen.

Dette krever mye, for ut fra et slikt perspektiv er skolen rett og slett feil organisert. Dette kan dere lese mer om i boka til Christensen et al, referert over.

Konsekvensene av et slikt syn er at det ikke hjelper med mer av det gamle. Skolen blir bare marginalt bedre med flere timer og flere lærere. Problemet er jo at det er det gamle opplegget som ikke virker. Har du feil medisin, blir du ikke bedre av å ta mer av den 🙂

Men hvordan skal vi få sentrale politikere og byråkrater til å skjønne dette? De er jo bokstavelig talt i en annen verden selv.

Arne Krokan

professor emeritus, tidligere Institutt for industriell økonomi og teknologelse og Institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU. Forfatter, kurator, foredragsholder. Styremedlem Norsk teknisk vitenskapsakademi.

6 Comments

  1. Dette jobber vi med hver eneste dag! Skolen er et system med dype røtter og lange tradisjoner. Å snu en supertanke som skolen, med mange kapteiner, er ikke bare enkelt. Dessuten er ikke Universitetet, som utdanner nye lærere, av de mest progressive. Problemet i skolen ligger mye i gammeldags syn på evaluering og kompetanse. Men jeg er enig med deg: mer av det som så langt ikke virker, er ikke løsningen. Sentrale politikere og byråkrater får innspill fra skolene, og når mange skolerepresentanter ber om mer av det som ikke virker, er det ikke lett å være verken politiker eller byråkrat. Svaret på de fleste spørsmål er: mer ressurser. Liten vilje til å stille spørsmål og gjennomføre tiltak som er «disruptive».

  2. I tilfelle kunnskapsministeren leser bloggen din, vil han også lese kommentarene, får jeg håpe. Som politiker i Ski kommune opplever jeg alldeles liten interesse for IKT i skolen, for ikke å snakke om web 2.0. Skolefolk lever i en annen verden (med hederlige unntak). Jeg skrev en liten, kanskje ikke helt gjennomarbeidet refleksjon en onsdag formiddag i fjor høst på mitt partis VG-blogg. ( som forøvrig jeg initierte og organiserte takket være ditt skolelederopplegg i Akershus i 2007) Her er også en kommentar fra en bloggerfar.
    http://www.vgb.no/26009/perma/263600
    Du behøver ikke lese den, jeg er altfor ordrik. men kanskje kunnskapsministeren. Merk at den er skrevet i en budsjettdiskusjonssammenheng i Ski og gjenspeiler er pågående diskusjon.
    Punkt nr. 1 for å få fart i dette, er å samle lærerne i flokker på skolebenken. La dem erfare, bruke, lære, oppdage , få tro på og begeistres. Først da skjer det noe. Det er læreren som er nøkkelen.

  3. Enig med dere begge to. Dere arbeider forbilledlig begge to også. Dere skriver selv, deltar i diskusjoner på andre blogger, og legger inn lenker til egne innlegg som handler om det samme. Det er gjennom å involvere MANGE skolefolk i denne og de andre viktige diskusjonene, at det skjer endringer. Mange nok må se hva disse endringene egentlig handler om. Vi kommer nok til å fortsette arbeidet, og jeg ser allerede på aktivitetene fra lederne i Rogaland som går på denne høstens kurs jeg kjører sammen med Wim Veen og Itslearning, at fokus er i ferd med å endre. Les blogginnleggene til de nye på arenene, kommenter og hjelp dem i gang. Dere finner dem her:
    http://rfk.wikispaces.com/Deltakere
    Det er jo egentlig utrolig at det går an å få så mange mennesker til å melde seg til digitaltjenesten, helt frivillig og med entusiasme? I skolen, som ellers i samfunnet, trenger en inspirasjon, noen ideer om hvilken vei en skal gå, og en klapp på skulderen av og til når en er underveis. Jeg gleder meg til andre uken i desember, for da er det andre samling for lederne i Rogaland. Følg med på weben, les blogger og kommenter.

  4. Som skolebibliotekarer har vi aldri hatt ambisjoner om å være pådrivere i overgangen til det digitale samfunnet. Det er ikke opp til bibliotekarer å definere pedagogikk, metodikk eller didaktikk for lærere. Det er mange spennende muligheter der ute, men som bibliotekarer i skolen skal vi lære oss de verktøy skolen og lærerne mener er nyttige i en læringssituasjon. Og det er ikke sikkert at det betyr å ta i bruk alt som finnes.
    Situasjonen for bibliotekarene i folkebibliotek kan være en annen. Det er forskjell på jobben til en bibliotekar i et folkebibliotek, og en bibliotekar i vgs.

    En rask gjennomgang av bloggen viser et par oppsiktsvekkende standpunkt:

    1) ”Men tilbake til bibliotekene. De har jo en ambisjon om å være pådrivere i overgangen til det digitale nettsamfunnet, og her har de altså en arena der de kan demonstrere handledyktighet i praksis. For meg er det bare ett men … – er de menneskene jeg ser bak ”disken” i det lokale biblioteket (som også er skolebibliotek for vgs) i stand til å stå for en slik endring i arbeidsform og måte? Inntil jeg vet svaret, skal jeg la tvilen komme dem som jobber der til gode, men den helt gode magefølelsen for at dette går den rette veien, den mangler.” (I: Det digitale skolebibliotek)
    Bibliotekarer bruker digitale verktøy hver dag, tro det eller ei, og har stor nytte av disse.

    2) ”Og min bekymring er at de som skal være pådrivere i disse endringsprosessene for en stor del ikke skjønner problemstillingen (derfor får vi lekser med 5 faktasetninger også fra flinke lærere), de kan nesten ingen ting om teknologiene som skal til for å realisere løsningene, og de fortsetter å gjøre det de kan: undervise på den gamle, tradisjonelle måten.” (I: Råd til Solhjell med tanke på å forbedre kvaliteten i skolen.)
    Her er det lærere han henvender seg til. Lærere bruker også digitale verktøy. Hver dag.
    Arne Krokan deler raust ut ytringer i flere retninger. For oss som rammes, ser det ut til at kortene også blandes.
    Den retoriske formen er slagkraftig, og som han selv skriver:

    3) ”I dette arbeidet kan en utmerket godt utnytte elevenes/studentenes generelle digitale kompetanse (det er veldig få av dem som i utgangspunktet er bloggere, deler via wiki, twitter osv.) til å skape engasjement om nye prosjekter, der form og format kanskje er vel så viktig som hva dette faktisk handler om”. (I: Råd til Solhjell…)

    Klarere har vi ikke sett det svart på hvitt før:
    – er det virkelig en skole der FORM og FORMAT er viktigere enn INNHOLD – de som skisserer morgendagens skole ønsker? Blir dette bedre KVALITET?

    (Og til slutt i en ydmyk parantes: Må man ikke ha noe vettugt å dele for å ha nytte av delingskulturen?)

    Hilsen
    noen vgs-bibliotekarer i Rogaland

  5. Det var et defensivt svar fra skolebibliotekarene Rogaland, og må en måte bekrefter svaret deres det som jeg tolker som Krokans skepsis til yrkesgruppa. I den grad
    bibliotekarer har digital kompetanse bør de øse dette ut over både
    elever og lærere. Hvorfor ønsker de ikke en innovativ rolle – er ikke
    det litt bakstrebersk og lite moderne? Jeg er selv skolebibliotekar og relativt ny i videregående skole. Og jeg ser at det er bare å brette opp armene, lære seg noe nytt og ta nye verktøy i bruk – som bibliotekar kan man lett få en pilotrolle på den enkelte skole. Det pedagogiske personalet griper vanligvis alle innspill de får.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.