Gamliser, digitale immigranter og innfødte

Publisert i http://www.insidetelecom.no/

Grovt sett kan vi dele den norske befolkningen i tre store grupper.

Gamlisene snakker om krigen og drømmer om enerom på sykehjemmet. De er redde for internett, har platespiller og husker den gang det var dans på lokalet. Da var det spillemennene og radioen som var inngangen til musikkens verden.

De digitale innvandrerne betrakter pcer og mobiltelefoner som teknologi. De synes det er kjekt å kunne ringe barnebarna direkte på deres mobiltelefon, de sender meldinger og de kan snakke med gamlisene om krigen, om at alt var mye enklere og bedre før, men at det jo er spennende det som skjer nå også da. Immigrantene har problemer med å finne nye Drillos på webTV, og vil helst abonnere på en betalTV-kanal . De vil at barna skal konsentrere seg når de gjør lekser, ikke høre på musikk, ikke chatte, ikke se TV samtidig.

De digitale innvandrerne har vokst opp i en tekstbasert kultur. Når de ser et skjermbilde søker øynene automatisk til øverste venstre hjørne på skjermen, for det er der tekster vanligvis begynner. De har møysommelig lært seg å bruke PCer, sender etter hvert svært mange SMSer, men foretrekker fremdeles å lytte til musikk på stereoanlegget i stua. Og de abonnerer på aviser.

De digitalt innfødte er streamerne, allways on, de snakker engelsk nesten som innfødte og tar teknologien for gitt. De har aldri tenkt over at internett er relativt nytt og at det går an å lure på hva MSN er nyttig til.

For de innfødte er telefonen en forlengelse av øret, en kanal mellom to ører, mens den for gamlisene er et hinder for kommunikasjon. Men den kan være kjekk å ha når de skal gi beskjeder eller finne ut av enkle ting. Ekte gamliser vokste opp uten telefon, min morfar var for eksempel om lag 35 år da han fikk telefon, og han lærte aldri å snakke i telefonen. Dvs han kunne gi korte beskjeder, svare på enkle spørsmål, men han pratet ikke, konverserte ikke. Nå er han borte, men han er jo en person jeg fremdeles har et forhold til, en jeg kjente godt. Og det lever mange som han ennå.

Nettet har gitt de innfødte en ny infrastruktur for sosial samhandling. Og utviklingen av plattformbaserte tjenester, slik som Facebook, Google documents, Ning, og en rekke andre web2.0-tjenester, har gjort at de digitale sporene deres ligger på nettet, antakelig til evig tid. Der ligger vitnesbyrdet om det digitale liv, i form av epostene på Hotmail, innleggene på Facebooks wall, bildene osv.

Dette er de digitale veggene i deres liv, familiebildene og bildene fra rare situasjoner. Og mens mor insisterer på at bildet av henne skal slettes fra Facebook, sender de digitalt innfødte en stadig strøm av nye objekter ut i cyberspace. De tenker ikke noe særlig over at Facebook krever eierskap til alt de legger ut der, -til evig tid. Og de tenker heller ikke noe særlig over at det er vanskelig å komme ut av de digitale nettverkene, hvis de en gang skulle ønske det. Ikke en gang når de dør blir de borte fra nettet. Sannsynligheten for at de fortsatt vil være synlige og at deres venner viser hvordan de satte pris på dem gjennom en RIP-gruppe er stor. Albumene, tekstene de skrev, de digitale sporene de satte lever videre.

Gamlisene har ikke noe forhold til streaming, og kommer kanskje ikke til å bli store brukere av IP-tjenester. Hvis de da ikke blir påtvunget dette under merkelappen digital helsetjeneste. Det kan jo hende at barna deres er bekymret for dem og i alle fall sikre at de får melding dersom det skulle skje noe bekymringsfullt. Slike teknologier kommer til å dukke opp som paddehatter under headingen omsorgsteknologi, digitale assistenter, digital hjemmehjelp eller lignende. Hvis en utnytter de mange mulighetene som byr seg til å lage tjenester både for kommunikasjon og for pleie, kommer denne gruppen også til å kreve stor båndbredde. Men det vil kanskje ta noe tid før de blir konsumenter av digitale underholdningstjenester på linje med de innfødte.

Innvandrerne plukker opp de elementene som de finner nyttige i sin egen hverdag. De er villige til å betale for dem, og de holder seg stort sett til lover og regler, selv om disse ble utformet i det analoge industrisamfunnet og ikke i det digitale nettsamfunnet, der mye er forskjellig. Denne gruppen bruker tid på å konvertere CD-samlingen sin til iTunes, og er lykkelige når de kan høre Clapton og Dire Straits på PC-høytalerne på hjemmekontoret. Mange av dem har også iPod.

Det er de innfødte som kommer til å å utgjøre den store forskjellen. Det er disse som etterspør streaming, allways on og en god digital infrastruktur, men i motsetning til innvandrerne er de ikke særlig villige til å betale for det. Hvorfor skulle de betale 40 øre for en låt, det var hva den kostet på Allofmp3.com før denne ble nedlagt, når de kunne få den gratis?

Når det gjelder konsum av musikk på nettet kommer innvandrerne etter, og da er det ikke torrentene eller mulighetene til å se p2p-TV som frister mest, men tilgang til den gamle musikken gjennom tjenester som Spotify. Når du kan høre ulike versjoner av Dark Side of the Moon, finne igjen Fred Åkerstrøm og Cornelis gamle svisker, samt den utrolig gode finske gitaristen som spilte på festivalen i 79, da stiger behovet for streaming her også.

Framtida skaper ikke bare sosiale skiller, men nye digitale skiller som berører måten vi konsumerer ulike tjenester på, måten vi forholder oss til andre aktører på og ikke minst: måten vi designer nye tjenester og nye forretningsmodeller på.

En av nøklene er å være den som eier konteksten for tjenestene, den som eier det nettstedet der trafikken starter og rutes til det aktuelle innholdet. Denne kampen leder VG godt så langt, men både Dagbladet og NRK tar opp konkurransen. Andre aktører er Google, Facebook og YouTube, med Finn som en god outsider.

I det digitale nettsamfunnet er trafikk på nettstedet grunnlaget for oppmerksomhet, og oppmerksomhet kan omsettes til mer oppmerksomhet eller til penger, dersom en er mer opptatt av dette.

Streaming er i dag for folk som liker å sitte i ro når de hører musikk, eller som hører musikk til ”arbeidet”. Det er som radio med veggfast antenne, bare at du bestemmer programmet selv. Streamingen skaper andre typer forretningsmodeller enn den nedlastede musikken kan framby.

Det er også godt mulig å få gamlisene til å benytte slike tjenester. Men da må boksene være enklere. Hva med å lage en gamlisboks, der det er tre knapper? En knapp for NRK og TV2, en knapp for Youtubes eldrekanal med mulighet for å finne egne favoritter eller favoritter som barnebarna har spilt inn. Den neste knappen skulle være musikk, mens den siste knappen skulle være for kommunikasjon i ulike kanaler. Telefon og tekstmeldinger, twittring for dem som enda har noe mer å fortelle om krigen, eller hvordan livet som gamlis egentlig er.

Alt dette kommer til å være tilgjengelig med tid og stunder. Når alt kommer til stykket, er vi ganske gode til å ta teknologi i bruk i Norge, selv om vi mangler en del på å være flinke til å utvikle nye teknologier og tjenester. Og selv om vi ikke klarer dette, kommer Google, Apple, Amazon, eBay og de andre store innovatørene til å hjelpe oss. For mer trafikk på nettet skaper mer penger, og mer penger virker tross alt motiverende for mange av oss. Selv om det aldri så mye er finanskrise.

26 Comments

  1. God blogg.

    Spennende lesing dette om denne grove inndeling av den norske befolkning i den digitale verden. Det er nok store forskjeller på hvordan vår kjennskap til nettsamfunnet er, men det er jo noen av de digitale immigranter som er på god vei over til å være innfødte? Og hva er egentlig forskjellen på en ekte gamlis og gamlis? Utviklingen går jo så fort på nettet slik at de innfødte må nok også henge med i utviklingen av de nye tjenestene som faktisk dokker opp som paddehatter som du også skriver.

    Likte godt dine tanker om nye teknologier som kan komme innen helsetjenester. Spesielt dette med digital hjemmehjelp. Da kan vi som gamle kanskje chate med den digitale hjemmehjelpen også, samt få hjelp raskt til de ting vi da trenger hjelp til i fremtiden.
    Det blir jo bare flere og flere gamle i verden. 🙂

  2. Interessant tema da dette tar opp i seg muligheter som ny teknologi gir samt skisserer tilhørende utfordringer ved at ulike deler av befolkninger tar i bruk dette ulikt.

    Etter å ha lest innlegget sitter jeg igjen med et inntrykk av det er de digitale innfødte som representerer om fasiten om hvordan den digitale fremtiden blir. Jeg vet ikke om det er meningen men jeg kan ikke ta en slik konklusjon for gitt.

    Jeg tenker at folk som er brukere av nettet får en stadig mer romslig digital verktøykasse og at det nok er den yngre garde som er mest på hugget mtp å ta denne i bruk. Måten disse digitale verktøyene tas i bruk på vil trolig danne normer for en fremtidig digital dannelse.

    Eksempelvis melder poden seg mer eller mindre ukritisk seg inn alle slags støttegrupper på Facebook, mens far (som i dette eksempelet er en digital innvandrer) har en mer rigid tilnærming til grupper han vil være medlem av. Et annet eksempel kan være nedlasting av muskk. En låt er da vitterlig et produkt som noen har laget og som de har en eiendomsrett til. At det nå har blitt utrolig lett, og uten at opphavspersonen lider noen direkte materille tap, trenger ikke bety at dette ikke er tyveri.

    Mitt hovedanliggende blir da, gitt at man aksepterer at de digitale innvandrerne er de godt voksne, har et ansvar for å delta på den teknologiske arenaen for å prege den fremtidige digitale dannelsen.

    ejo

  3. Jeg er helt enig i din nyansering. Marc Prensky som opprinnelig innførte betegnelsen digitalt innfødte, har da også nyansert denne framstillingen seinere. De handler om ha erfaring med digitale medier, og jeg er også enig med deg at vi som er godt voksne bruker mediene på andre og kanskje smartere måter enn de yngre eller yngste brukerne.
    Barna mine forstår ikke alltid nytten av å samarbeide via blogger, wikier, twitter etc. Og kanskje er det fordi slike medier er helt ukjent på skolen de går på, at de ikke ser mulighetene? Lærerne har sterk påvirkning på hvordan læring finner sted.
    Så vi får bare jobbe videre, utvikle vår egen digitale kompetanse og se hvor vi er om fem år. Og hvor vil de digitalt innfødte være da?

Svar på arnek Avbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.