Den nye forfatterøkonomien

I Prosa nr 4/11 har jeg skrevet et essay om «den nye forfatterøkonomien» – om hvordan forfatterne kanskje kan tjene penger i det digitale nettsamfunnet. Essayet er gjengitt i sin helhet før tidsskriftets siste korrektur her. Kortversjonen er at det blir vanskeligere å tjene penger som forfatter i framtiden. Mange typer publikasjoner vil følge i leksikonets digitale spor, og enda flere vil endre karakter, slik at forfatteroppgaven blir annerledes enn tidligere. Samtidig vil det også komme nye formater, som gir nye muligheter. Men kommer vil til å gripe dem?

Introduksjon

For 25 år siden skrev jeg min første bok på en Osborne 1. Dette var en datamaskin med to diskettstasjoner og en liten skjerm som lyste opp noen få, korte linjer med irrgrønne bokstaver.  Maskinen som så ut som en symaskin var flyttbar, men ikke særlig mobil, og det fantes ingen standarder for å få manuset fra Wordstar til et grafisk produksjonssystem. Antakelig ble det dyrere å konvertere manuset over til fotosetteren, enn det hadde vært å taste inn det hele på nytt.

Men boka kom ut. Jeg var blitt forfatter, med medlemskap i faglitterær forfatterforening og det hele. Og siden har jeg vært en skrivende fant. Noe av det jeg skriver har jeg tjent litt på, men mye er gitt bort gratis. Det har i mange sammenhenger vært lysten til å formidle, til å dele innsikt og ideer som har vært drivkraften, mer enn behovet for å tjene penger på det. Men så har jeg da også hele denne tiden hatt en ”hovedsponsor”, siden jeg i mer enn 25 år har arbeidet innen høyere utdanning.

Det er ikke bare min situasjon som er endret i løpet av de siste 25 årene, men hele infrastrukturen og og måten publiseringsbransjen framstår på. Den har tatt steget fra industri- til digitalt nettsamfunn, noe som har en rekke konsekvenser, ikke minst med tanke på hvordan framtidens bøker kan komme til å bli.

 

Fra bøker til digitale tjenester

Bøker, slik vi kjenner dem i dag, er ektefødte barn av industrisamfunnet. De er fysiske produkter skapt med industriell teknologi og  distribuert med lastebiler til butikker over det meste av landet.

Denne industrien ble til i en tid da det var knapphet på annet å lese enn bibelen og andre religiøse tekster, i en tid da vi skulle bygge et kvalitetssikret utdanningssystem for å utdanne arbeidere til det nye industrisamfunnet og i en tid da vi hadde fått ideen om at alle i Norge burde utdannes til å bli ”gagns mennesker”, slik at de ble i stand til å bidra til oppbyggingen av et godt samfunn.

Fordi det ble ansett som positivt at bøker ble produsert og at folk faktisk leste, ble det skapt et offentlig regime med momsfritak, gratis lån av bøker på bibliotekene, innkjøpsstøtte og beskyttelse mot utidig kopiering da denne muligheten kom med kopimaskinene på 1980-tallet. Det ble skapt standard retningslinjer for deling av inntektene fra boksalget, der bokhandlerne stort sett fikk mer enn tre ganger så mye som forfatterne. Og forfatterne var fornøyd med den minste delen, for anledningen til å bli formidlet, til å bli blant de utplukkede i katedralen telte for mange mer enn det pekuniære.

Bøkene var heller ikke enhetlige produkter. Alle tekster av en viss lengde som var å finne mellom to permer, ble kalt bøker. Ulysses, Store Norske, Egners samlede, Skolesangboka og Salmesangboka var bøker like mye som Atlaset og Bibelen. Egentlig var det ikke noe krav at det måtte være tekster heller. Det kunne like gjerne være bilder eller kart. Bare verdens mest distribuerte produkt mellom to permer ble ikke kalt bok. Ikeas produktregister forble en katalog, selv om den produksjonsmessig var lik svært mye av det som ble kalt bøker. Det var likevel formatet og den industrielle produksjonsprosessen som var fellesnevneren, mer enn innholdet.

I industrisamfunnet var det de som eide trykkeriene, kringkastingsnettverkene og distribusjonsapparatet som også kontrollerte samfunnets uttrykksformer. Hvis ingen ville gi ut boka di, ble den ikke trykt og selvsagt heller ikke lest. Hvis ingen redaktører ville trykke artikkelen din forble den utilgjengelig, og hvis ingen ville slippe deg til i eteren, forble din stemme taus. Industrisamfunnet var særlig redaktørenes tid, for de kontrollerte ett av de viktigste knapphetsgodene, forfatternes tilgang til lesere.  Nå opplever vi at det er andre utfordringer som trenger seg på, fordi industrisamfunnets produksjonsmåter er i ferd med å fortrenges av det digitale nettsamfunnet.

I dag kan jeg opprette en global publiseringsarena i løpet av minutter. Proprietære medieteknologier har måttet vike plass for åpne plattformer, der publiseringsformatene og formene er overtatt av andre aktører enn dem som skapte det industrielle mediesamfunnet. De nye aktørene er Facebook, YouTube, Apple, Amazon, Qik, Wikispaces, Twitter, LinkedIn, YouTube, Yahoo, Google og tusenvis av andre tilbydere av tjenester under headingen web2.0.

Når industrielle varer som bøker, CDer, kart, aviser, tidsskrifter og annet blir digitale tjenester, endres ikke bare konkurransereglene, men også selve produktene. De går ikke bare fra å være fysiske produkter til å bli tjenester, men til å bli digitale tjenester. Dette innebærer at de blir underlagt den digitale økonomiens forretningslogikk, der transaksjonskostnader reduseres dramatisk, nettverkseffekter skapes, increasing returns inntrer og stadig flere innholdselementer blir commodities.

Når transaksjonskostnader senkes fjernes friksjonen i  handelen. Nettverkseffektene gjør at flere andre brukere i nettverket utgjør en fordel for meg. En tjeneste der en diskuterer litteratur blir kjedelig om jeg er den eneste som benytter den. Increasings returns eller økende utbytte, betyr at en kan skalere tjenesten opp til i prinsippet å håndtere et uendelig antall brukere uten at det medfører ekstra kostnader. Finn.no er ikke bare ett av landets mest lønnsomme selskaper, men også et godt eksempel på denne effekten. Og at en tjeneste blir en commodity, betyr at den blir en slags standardvare eller tjeneste. Det blir ingen betydningsfulle forskjeller mellom de ulike tjenestene eller tilbyderne.

Men også tjenestene i seg selv blir endret. De blir debundlet, remixet og rebundlet. Og den som er herre over konteksten dette skjer i, bestemmer reglene, slik Facebook gjør, og selvfølgelig også iTunes og Amazon, om du vil formidle dine tekster her.

Dette er viktige prosesser for å forstå hva digitaliseringen gjør. Debundlingen fører til at produkter som tidligere var bundet til og begrenset av et fysisk medium endrer karakter og egenskaper. De kan blant annet splittes opp og selges i det vi kan kalle de minste konsumerbare enhetene, som for tidsskriftenes vedkommende er artiklene.

Bøkenes egenskaper

Det er altså mer produksjonsmåten og distribusjonsapparatet enn innholdet som er fellesnevneren for bøkene som produkter. Fem hundre år med institusjonell utvikling av bokproduksjonen har skapt intrikate systemer, organisasjoner, lovverk, produksjonsprosesser, distribusjonsapparat og ikke minst arenaer og prosedyrer for konsum av bøker. Dette har stilt stadig endrede krav til dem som skriver. Og i likhet med gamle dagers oppfinnere er skribentaktiviteten mer og mer teamwork.

Vil du skrive lærebøker for skolen må du ha inngående kunnskap, ikke bare om faget du skriver i, men også om læringsmål, læreformer, lærernes arbeidsformer, ulike læringsstiler, evne til å motivere og stimulere nysgjerrighet og oppdagelsesgenet til dem som skal bruke bøkene i sin egen læreprosess. De store prosjektene initieres av forlagene, med en godt innarbeidet infrastruktur av spesialiserte rådgivere på slikt som didaktikk, utdanningspolitikk og ikke minst grafisk form og farge.

Problemet i det digitale nettsamfunnet, eller rettere: forlagenes problemer i det digitale nettsamfunnet, er at forfatterne ikke lenger er avhengige av denne infrastrukturen for å løse formidlingsoppgavene. På samme måte som tekstbehandlingsprogrammene har gjort typografenes fagspråk med termer som fonter og punkter til del av allmennspråket, har de nye digitale publiseringsplattformene redusert avhengigheten av forlagenes infrastruktur også. Maler, skript og digitale assistenter gjør publiseringsprosessen svært enkel. Bilder i god kvalitet og film i HD-format fanges og redigeres med teknologi som er allemannseie. Mange digitalkameraer tar bilder som teknisk er på høyde med proffenes helformatkameraer. iPhone tar opp HD-video og bildene fra den kan redigeres i Photo+, stadig gjennom skript og maler, men med resultater som er oppsiktsvekkende gode, fordi det er de profesjonelle aktørenes kunnskap som er bygd inn i algoritmene som skaper resultatet.

At dette begynner å nærme seg vår tekstlige verden også viser en sak fra NTNU, der en student hevder å ha brukt en tekstgenerator til å forfatte en eksamensbesvarelse, som siden ga han karakteren C. Fullt så enkelt er det ikke, her kreves nok noe kjennskap til faget også, men algoritmene blir stadig bedre, og faktisk er automatisk journalistikk i ferd med å bli en egen disiplin.

På denne måten blir store deler av publiseringsindustriens kjernekompetanse digitalisert og gjort tilgjengelige i form av nye digitale tjenester, der tekstene og komposisjonene er de eneste som krever vår forfatter kompetanse og oppmerksomhet i skapelsesfasen, men også dette er under endring.

Industrisamfunnets arkaiske publiseringssystemer vedlikeholdes i det digitale nettsamfunnet, ikke av teknologisk nødvendighet, ikke av kvalitetsmessige eller temamessige årsaker, ikke av hensynet til å ytringsfrihet eller andre politiske mål, men av rent økonomiske og industrielt systembaserte tenkesett, understøttet av en politikk som sementerer det bestående.

Dette har ikke minst utviklingen innen musikksektoren vært et eksempel på.

Hva kan vi lære av musikkbransjen?

Bits lekker, og det er så å si umulig å opprettholde et teknologisk kopisikringsregime over tid. Det var musikkbransjen kanskje den første til å erfare, etter å ha prøvd å forsvare industrisamfunnets forretningsmodeller gjennom et drøyt tiår, en modell basert på salg av fysiske produkter som har den egenskapen at hvis jeg spiller en CD eller leser et bestemt eksemplar av en bok kan ikke andre gjøre dette samtidig, og det også enkelt å utelukke dem som ikke vil betale for å få tilgang til produktene. Derfor er bøker det økonomene kaller privatøkonomiske goder, og slike goder er i utgangspunktet godt egnet til å bli omsatt gjennom markeder.

Digitale tjenester er annerledes. Der påløper ingen ekstra kostnader om en vil skape flere eksemplarer, eller distribuere dem over hele verden. Om en person leser en nettavis, hindrer ikke det andre personer i å lese den samme avisen samtidig, slik som med papiraviser. Dette gir digitale tjenester preg av å være kollektive goder, for det er i praksis veldig vanskelig å stenge dem som ikke vil betale helt ute.  Det vises ved at nesten alle digitale tjenester slik som film, musikk, dataprogrammer og så videre også er tilgjengelige for nedlasting gjennom peer-to-peer nettverk. Å stenge alternativ tilgang til bits fullstendig er i praksis umulig så lenge en har et åpent Internett, men en kan gjøre det vanskeligere å få uautorisert tilgang ved å sette opp ulike former for tilgangssperrer som krever betaling.

iTunes er blitt verdens største distributør av digital musikk. Prisene er ulike i Norge og i USA. Vi betaler faktisk mer for den samme musikken her, enn det amerikanerne gjør. Men i praksis kan vi alle bli amerikanere ved å registrere oss med en amerikansk adresse, og ved å betale med internasjonale pengesystemer, som for eksempel PayPal. Om selger skulle sjekke om din identitet på nettet er amerikansk, er det enkelt å endre denne også gjennom en Proxyserver. Da kan serverne ikke lenger skille mellom norske og amerikanske, eller kinesiste datamaskiner for den del.

Bits er globale, de kjenner ingen grenser og de lar seg ikke stenge inne av nasjonale reguleringer. Det er derfor ikke mulig å opprettholde ulike nasjonale reguleringer for digitale tjenester i det lange løp. Da måtte en i så fall innføre elektroniske identitetsløsninger for all handel på nettet, noe som i beste fall ligger veldig langt fram i tid.

Musikkbransjen har til en viss grad greid å videreføre industrisamfunnets forretningsmodell ved at innholdet som iTunes solgte ble låst til Apples egne spillere. Det var vanskelig å spille annen musikk enn den som kom fra Apple, og siden de også gjorde det mulig å bare kjøpe enkeltlåter i stedet for hele album, skapte de i starten en attraktiv tjeneste. Apple viste at det var betalingsvilje for musikk, bare kvaliteten var tilfredsstillende og tilgjengeligheten var enkel nok.

Men stadig utvikling av ny teknologi gir også nye forretningsmuligheter. En av de mest innovative på musikksektoren er Spotify, som i prinsippet gir oss tilgang til all utgitt musikk.

Spotify operer med tre betalingsmodeller, en reklamefinansiert, men gratis for brukerne. En betalt løsning som gir reklamefri tilgang til innholdet, med visse begrensninger, og en premium modell med høyere betaling som også gir tilgang til bedre kvalitet på musikkfilene og lar oss lagre dem på en måte som gjør at vi kan spille musikk også når vi ikke er online.

Musikkbransjen mener digitaliseringen har ført til en nedgang i musikernes inntekter. Men et prosjekt gjennomført ved BI i 2010 viste at norske musikeres inntekter har økt med 70 % det siste tiåret, justert for prisutviklingen i den samme perioden. Fordelingen av bransjens inntekter er også endret, og andre aktører enn de tradisjonelle tar stadig større deler av kaka.

De nye innovative tjenestene kommer ikke fra musikkbransjen selv, men fra nye aktører med annen kjernekompetanse enn det den tidligere musikkindustrien hadde. Dette er for øvrig helt i tråd med Clayton Christensens analyser av hva som skjer når disruptive teknologier og tjenester oppstår. Disruptive eller forstyrrende teknologier er betegnelsen på helt nye teknologier, som løser de gamle utfordringene på andre måter enn tidligere. Nettbasert musikkdistribusjon bruker andre teknologier enn den CD-baserte modellen, og det er andre aktører som har lyktes med å skape de nye innovative tjenestene, enn bransjens egne.

Musikk har gått fra å være en vare skapt med proprietær teknologi gjennom et industrielt produksjonssystem, til å bli en digital tjeneste, som leveres via helt andre plattformer og infrastrukturer. Det gamle innholdet er debundlet og selges på nye måter og i helt andre kontekster enn tidligere og en av de nye kontekstene er spillelister. En tjeneste som Tubufy lar deg for eksempel konvertere spillelister fra Spotify til YouTube og Jamcloud lar deg dele spillelistene og musikken med dine venner, slik at dere kan høre på den samtidig.

Dette betyr også at strategiene for å lansere ny musikk og nye musikere også er endret. Nå er det sosiale medier, oppmerksomhet og synlighet gjennom spillelister, gjennom syndikering i ulike nettverk, der Facebooks ”like”-knapp blir stadig viktigere, som teller.

Forbrukerforskere har vist at vi blir påvirket av tre ledd utenfor vårt eget sosiale sentrum, av våre venner, våre venners venner og våre venners venners venner. Og musikk er ikke bare noe som konsumeres individuelt, men er i høyeste grad  også en sosial tjeneste, der konsertene framstår som de mest sosiale arenaene. Men også det å dele spillelister, diskutere musikk, delta i musikkonkurranser og quizzer om musikk og å synge karaoke er tjenester som er sosiale i sin natur. Derfor har nye forretningsmessige tjenester som ivaretar dette sosiale aspektet en viktig funksjon, slik som for eksempel Buzz og Singstar, som alle med Playstation vil være kjent med.

Det er all grunn til å tro at bokbransjen deler mange av utfordringeene med musikkbransjen, og kanskje vil effektene for aktørene i publiseringsindustrien bli større enn i musikkbransjen, for bøker inneholder langt færre bits enn musikk, de er enkle å reprodusere med perfekt teknisk kvalitet og de er direkte søkbare og dermed lettere gjenfinnbare.

Hva er likheten mellom bøker og musikk?

Tekster er spesielt egnet for alternative digitale distribusjonsformer og i prinsippet  er de mer utsatt for piraterte versjoner enn musikk- eller filmbransjen vil være når de først blir tilgjengelige i et digitalt format, og fordi det er andre incentiver for å kopiere dem, enn det er med musikk, som i de fleste tilfeller bare brukes i rekreative øyemed.

Dette har ikke minst Fagbokforlaget erfart, der hele verker av typen ”norsk for utlendinger” er digitalisert av aktører utenfor forlaget, og gjort tilgjengelig for uautorisert nedlasting gjennom piratutgaver. Og dette er antakelig bare starten på de problemene forlagssektoren vil se. Fra Bokskya ble lansert, til oppskriften på hvordan kopisperrene kunne fjernes for ulike DRM-systemer var tilgjengelig på nettet, tok det bare noen minutter.  Programmet Calibre som kan lastes ned gratis fra nettet gjør hele jobben, inkludert å flytte bøkene dine fra Amazons proprietære plattform til iPhone eller iPad, eller lar oss lese de norske bøkene på Amazons Kindle, om det er den foretrukne leseplaten.

Forfattere som tror de kommer til å leve videre med det gamle regimet, basert på royaltyinntekter fra bøkene på samme måte som før, tror jeg går en vanskelig tid i møte. Her kreves nytenkning.

Bøker er ikke lenger bøker, men debundlede enheter som etter hvert også vil omsettes i de minste konsumerbare komponentene. Det betyr antakelig også at disse komponentene kommer til å skapes på andre måter enn før.

Hva skjer med forfatterne?

Forlagenes etablerte forretningsmodeller er basert på at de har tilgang til publiseringsteknologi, til distribusjonsapparat og til kompetanse som forfatterne trenger. For dette ”betaler” forfatterne inntil 85 % av prisen for det ferdige produktet som forbrukerne kjøper.

Spørsmålet er hvilke av disse teknologiene og kompetansene vi som forfattere trenger for å publisere? Den teknologiske infrastukturen er allerede gratis tilgjengelig for oss, også for papirproduksjoner. Lulu.com har en ferdig modell der de selger bøker for print-on-demand eller digital distribusjon, og både Amazon og norske Kolofon tilbyr å gi ut boka di, også med en selvpubliseringsmodell.

Bokproduksjon er blitt en commoditytjeneste og i følge tradisjonell økonomisk teori presses prisene på commodities mot grnsekostnad, det vil si kostnaden ved å framstille ett eksemplar til av produktet eller tjenesten. Digitale tjenester har grensekostnad tilnærmet null, og blir derfor gratis, i alle fall i frie og åpne markeder.

Trenger forfatterne bokbransjens distribusjonsapparat for å  nå fram til leserne med sine digitale tjenester? For å kunne svare på det, må vi se på kjøpsprosessen for ulike typer bøker, tidsskrifter og digitale tjenester. Denne blir mer og mer differensiert, og andre aktører enn bokhandlerne får stadig mer framtredende roller. Dette kan være aktører som omtaler bøker, anmelder dem og som setter dem inn i en større sammenheng rent faglig enn det forlagene og bokhandlerne gjør. Disse siste er spesielt godt egnet til å distribuere bestselgere på en enkel måte, men har ingen naturlig rolle i den digitale publiseringskjeden. Det er ingen andre grunner til at vi ikke kan kjøpe bøker i Bokskya, enn at forlagene vil ha bokhandlerne med inn i den digitale publiseringskjeden. Årsakene kan vi bare spekulere i, men en av dem  er antakelig at de dermed mener å kunne rettferdiggjøre høyere bokpriser enn hva tilfellet ville vært i en mer forenklet publiseringskjede.

Forfatternes inntekter

Kevin Kelly har hevdet at alle bøker om en tid kommer til å koste 99 cent. Han belegger dette med et regnestykke som omfatter prisen på en av hans egne bøker og aktuelt salg av denne, som viser at han faktisk tjener mer på å selge den for 99 cent enn for en høyere pris. 100 eksemplarer til ti kroner gir samme inntekt som 10 eksemplarer til 100 kroner. Når kostnadene ved salg og distribusjon er de samme i de to eksemplene, kan det siste alternativet være å foretrekke, for de får vi som forfattere flere lesere.

I det skisserte publiseringsparadigment er det flere mulige retninger forfatternes inntekter kan gå. En er at stadig mer av det vi skriver blir gjort gratis tilgjengelig på nettet fordi vi er mer tjent med den oppmerksomheten det skaper enn pengene vi får som forfattere. Denne oppmerksomheten kan i tråd med prinsippene i oppmerksomhetsøkonomien danne grunnlag for andre typer inntekter, for eksempel i form av foredrag, kåserier, medieopptredener eller deltakelse i andre arrangementer.

En annen modell er at forlagene kjøper tekster og ulike grafiske bidrag, debundler og remixer etter behov og setter dette sammen i pakker som tilbys ulike brukergrupper, for eksempel utdanningsinstitusjoner. For dette kan forfatteren få et engangshonorar, ikke ulikt det som gjøres mange steder i dag.

En tredje modell er at forfatterne selv tar risikoen ved publisering, og får betaling etter hvor mange som faktisk leser teksten, eller også etter brukernes rangering av den. En slik modell er tilsvarende den streamingtjenestene på nettet benytter, slik som Spotify og Wimp, der artistene får betalt etter hvor mange ganger vi faktisk lytter på dem.

Fordelene med slike all-you-can-eat-modeller er at vi som enkeltindivider i gjennomsnitt antakelig betaler mer for innholdet enn vi ellers ville gjort etter den gamle kjøp-og-eie-modellen. Jeg bryr meg ikke om å eie musikken så lenge jeg får tilgang til den når jeg vil, og det gir Spotify, selv om den ennå ikke gir tilgang til all musikk jeg gjerne vil spille.

En lignende modell kan enkelt anvendes på både skjønn- og faglitteratur. Kjøp årsabonnement på alle bøker eller digitale tjenester og gjør det enkelt å lese dem på ulike leseredskaper.

Hittil har forlagenes modeller vært at de bare produserer og selger bøkene. Avisene og tidsskriftene har vært arenaene for omtaler, diskusjoner og mer involverende tjenester.

Litteratur er det markedsførerne kaller høyinvolveringsprodukter. Vi går ikke bare i butikken og kjøper en bok, på samme måte som vi kjøper vaskemidler og gulost. Om det er det samme hvilken bok vi kjøper, er den et commodityprodukt og er underlagt andre prismodeller enn bøker som er i kategorien kunst eller svært gode håndverksprodukter.

Dilemmaet med hensyn til betalingsmodeller og nye tjenester er det samme i musikkverden som i bokverden, bare at de etablerte aktørenes unnfallenhet antakelig kommer til å ramme hardere i forlagsbransjen. Det boklige innholdet krever lite båndbredde, overføres raskt, er søkbart i sin natur og er på samme måte som musikk, umulig å låse inne i noe DRM-regime. David Byrne har i en artikkel i Wired foreslått at plateselskapene må inngå 360-graders kontrakter med musikerne. Dette innebærer at de ikke bare står for innspilling av musikk som utgis digitalt,  men også opptrer som agenter, organiserer live spillejobber, fanklubber, merchandise etc.

En slik utvkling innebærer at noen forfattere vil miste inntektene sine, noen vil velge å gi bort tekstene sine og så tjene penger på andre måter og noen vil gi bort tekstene fordi de i utgangspunktet får betalt på annen måte, for eksempel ved ansettelse i utdanningssystemet. Effekten er uansett at forfatterinntektene kommer til å bli enda mer skjevfordelt, for noen kommer til å tjene mer penger enn tidligere.

En  utfordring til

I tillegg til at forlagene må håndtere utfordringene med digitalisering av de tradisjonelle produktene, blir de også stadig stil overfor nye utfordringer. En av dem er tjenesten Quora, som best kan betegnes som en blanding av Facebook, Twitter og Wikipedia. Quora er en slags ”intelligent” spørsmål og svar tjeneste, der du selv kan stille spørsmål eller svare på andres spørsmål. Spørsmålene ordnes tematisk og kan gjenfinnes både gjennom frisøk og ved at en abonnerer på tjenesten.

Quora skaper nettverkseffekter, utnytter mulighetene for crowdsoursing av tekster, det vil si at flere forfattere kan samarbeide om å skape tekstene uavhengig av hverandre, slik som i Wikipediamodellen.

Med en global, gratis tilgjengelig infrastruktur åpnes mulighetene for helt nye disruptive tjenester og nye aktører, hvilket også vil stille de tradisjonelle forfatternes mulige inntekter i et nytt lys. Mange typer tekster som en tidligere kunne tjene penger på er derfor på vei ut i den digitale almenningen.

Konklusjon

Det er vanskelig å se hvordan forfatternes inntekter vil utvikle seg i lys av utviklingen i det digitale nettsamfunnet. Dette skyldes dels at den tradisjonelle bokbransjens produkter endrer karakter og blir til digitale tjenester. Produktene blir debundlet, remixet og framstilles i nye kontekster. Noen typiske bøker vil på sikt forsvinne, slik som leksikon, reisehåndbøker, lærebøker med mer. Andre vil migrere til nye plattformer, slik for eksempel Lonely Planets reisehåndbøker har gjort når de framstår som apps på iPhone.

Forbrukerne vil fremdeles søke kunnskap, opplevelser og underholdning, så det er store muligheter for å tjene penger på å skrive også i framtiden. En av de store utfordringene blir å bli gjenfunnet og dermed lest i den digitale kakafonien.

Og kan hende vokser det fram nye arenaer der vi som forfattere vil betale for å være deltakere. Mulighetene for å bli gjenfunnet i nye kontekster har i praksis også vist at gamle fagbøker får nytt liv. Halvparten av bøkene Amazon selger er bøker det bare går noen få eksemplarer av. Den lange halen, som Chris Andersen kalt den, blir viktigere i det digitale nettsamfunnet. Der konkurrerer vi ikek bare med bøker som er synlige hos bokhandlerne eller i katalogen, men også med dem som ulike anbefalelsessystemer (recommender systems) finner fram for oss.

Når stadig flere også blir forfattere i den forstand at de publiserer sine arbeider offentlig, blir det antakelig verken enklere eller mer lønnsomt å være forfatter i framtiden.

105 Comments

  1. Jeg tror forfatterstanden kommer til å lide minst like mye som musikkindustrien om ikke mer ettersom den digitale revolusjonen skjer. Boklesere vil nok i høyere grad kjøpe bøker online og ikke piratkopiere dem, men forfatterne kan ikke erstatte tapt inntekt ved konserter etc.

    Derfor vil pirat-downloading av ebooks merkes hardt.

  2. Jeg tenderer til å mene at ja, forfatterne vil nok merke en endring i sin markedssituasjon. Men da de ikke tjener så mye per utgitte eksemplar sett i forhold til utsalgsprisen per i dag bør det være mulig å kunne tjene nok til livets opphold gjennom salg av bøker online kombinert med foredrag og advertising? Hva med å selge snutter som en føljetong? Blir du hektet så vil du nok kjøpe neste episode også. Som du nevner i ditt innlegg over,
    http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/
    …»100 eksemplarer til ti kroner gir samme inntekt som 10 eksemplarer til 100 kroner. Når kostnadene ved salg og distribusjon er de samme i de to eksemplene, kan det siste alternativet være å foretrekke, for de får vi som forfattere flere lesere.»
    Jeg tror kanskje du mikset sammen her, for du mener vel det første alternativet mhp høyest antall lesere. Med tanke på dagens bloggere – som har utallige tilhengere som følger deres blogger, som disse igjen videre anbefaler til andre. Dette må vel være en god måte for forfatterne å bli anbefalt videre på – samt muligheter for å tjene penger på reklame? Det var bare en tanke som slo meg… Jeg håper ikke dette innlegget blir sett på som å «banne i kjerka», det er et forsøk på å tenke alternativt og kreativt. Da trenger man muligens ikke noe forlag i ryggen heller – og forlagene mister da makten de har i dagens samfunn ved å kunne refusere utgivelser som ikke går igjennom nåløyet. Dette øker ytringsfriheten i så måte. Kvalitetssikringen blir nok ikke den samme – men kvalitet i forhold til hva? Og hvem? Dersom vi som lesere har kjøpt (digitalt) rimelig en publikasjon vi oppdager ikke tilfredsstiller våre krav og forventninger til kvalitet så trenger vi ikke lese denne videre – og vi vil nok heller ikke anbefale denne til andre.

  3. Jeg tror ikke at bok som sådan forsvinner i nærmeste fremtid. Forfattere skal forsette å skrive og det blir alltid folk som vil helst lese en ordentlig bok enn å lese på skjermen. Dette samenligner jeg med aviser i dag ,mange er mer glad i å lese avis i papirform enn å lese på nettet.
    Det som kommer til å skje er at folk skal kjøpe tekster, publikasjoner, tidsskriftet på nett med mye lavere pris enn i dag. Slik at forfattere kan få betalt honorar for sitt arbeid.
    Jeg tror at de fleste lesere er så pass fornuftige at de vil betale for å kunne laste ned tekster.

  4. Forfatterne vil nok få endret inntektene sine gradvis etter hvert som skriving, distribusjon og tilgjengelighet av bøker blir digitalisert og introdusert til det digitale nettsamfunnet. Markedet vil kunne være enormt dersom man velger å skrive på engelsk eller spansk for eksempel, og kostnadene begrenset. Det vil også være færre som skal ta del i inntektene som genereres. Jeg tror det er lenge til papirboken forsvinner, men vi ser at mer og mer publiseres på internett. Ironisk nok tok jeg en utskrift av teksten http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/ før jeg leste den da jeg fremdeles leser best på papir. Jeg tror også at de forfatterne som klarer å omstille seg og utnytte fordelene med det digitale nettsamfunnet vil kunne opprettholde inntektene sine på kort sikt. Men hva som skjer på lang sikt er det vanskelig å si noe om da teknologien og samfunnet endres hele tiden og ingen vet hva fremtiden bringer. Man kan analysere og predikere men allikevel vet vi ikke. For at forfatterne skal kunne ha inntekter når det digitale nettsamfunnet får økt bruk bør de nok sikre seg avtaler med de som sitter på pengene og som vil bruke forfatternes publikasjoner i reklameøyemed. En annen modell vil kunne være at leseren betaler direkte til forfatteren ved at teksten plasseres på et lukket nettsted. For at dette skal fungere må man ha teknologi tilgjengelig som gjør det umulig å kopiere tekstene for deretter å plassere på et åpent nettsted. Tanken på at bøker og nettsteder med bøker kan være tilgjengelig på mobiltelefonen som Apps er tiltalende og vil forenkle hverdagen vår betraktelig. Men for forfatterne er det nødvendigvis ikke en fordel. Jeg tror ikke at interessen blant forbrukerne vil gå ned og jeg tror heller ikke at antall forbrukere vil gå ned så markedet og inntektspotensialet for forfattere vil være tilstede det gjelder bare å finne ut hvordan det nye det digitale nettsamfunnet kan utnyttes til forfatternes beste hvis de skal sikre seg inntekter i fremtiden.

  5. Pingback: hva skjer i dag
  6. Den digitale leseropplevelsen er i hvert fall kommet for å bli, med alle sine fordeler. Hvem som kommer til å tjene pengene når forbrukerne endrer vanene sine, gjenstår å se – gode ideer kan bli lønnsomme :-). Jeg venter i spennng på «bookify» på Facebook. http://marianneps.wordpress.com/
    Musikkbransjen har nå blitt degitalisert, som du påpeker (http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/), tror det samme vil skje med bøkene, men hvordan, gjenstår å se.

  7. Den «ny forfatterøkonomien» beskriver utvikling i publiseringen av
    tekster som tradisjonelt har vært gjennom bøker, til situasjonen idag med mange digitale medier.
    Problemstillingen har også parallelle likhetstegn med musikkbransjen.

    Utfordringen blir for forfattere(og aktørene i musikkbransjen) å oppdage og
    ta ibruk de nye mulighetene. Inntekter må komme på andre måter.
    Og mulighetene er veldig store.
    Man kan nå ut til et mye større publikum i dagene mediesamfunn.

    Inntekskilder i de nye mediaer kan f.eks. være reklameinntekter, abonnementer eller medlemsskap.

  8. Forfattere og ikke minst forlagene må forholde seg til en ny digital hverdag. Det er omfattende endringer i forlagsbransjen vi står overfor, de økonomiske spillereglene er endret. Det er spennende – og kanskje litt skremmende – perspektiver Arne Krokan kaster lys over i sin artikkel i Prosa:
    http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/

    Kanskje er utfordringene størst for forlagene; det er deres forretningside som er under sterkt press. Det finnes nå kanaler for å kommunisere og nå ut til potensielle lesere – og kunder – som ikke fordrer tradisjonell forleggervirksomhet, med trykking og distribusjon. Det som i tillegg til den teknologiske endringen er et moment i denne sammenhengen, tror jeg er at bøker av mange nok oppfattes som relativt kostbare. Det er mange som kan tenke seg å lese flere titler enn det lommeboka tillater. Biblioteket er selvsagt et alternativ, men for de mest populære titlene må du i tillegg til leselyst utstyre deg med en pen porsjon tålmodighet.

    Det positive i denne sammenhengen er at mange flere enn før kan bli «forfatter». Publikasjonskostnadene er dramatisk redusert, nærmest til det ikke-eksisterende – vel å merke for en digital bok. Man kan gjøre sine skriverier tilgjengelig via egen blogg, eller nedlastbar mot betaling. Jeg tror det også i fremtiden vil være betalingsvilje for «bøker» eller tilgang til tekst. Dette enten i form av praktisk informasjon eller faglitteratur. Det vil være en aksept for at det bak teksten ligger ervervet kunnskap eller sortering av informasjon. Som kunde vil man være villig til å betale – om ikke annet så for å spare egen tid.

    Det samme vil gjelde i minst like stor grad, formentlig i enda større, for det som er en «kunstnerisk» prestasjon. Skjønnlitteratur tror jeg også i fortsettelsen vil være mulig å ta betalt for. Men, jeg tror tiden med få og dominerende bestselgere er forbi. Den digitale lesealder blir mangfoldets muligheter – og det er da ingen ulempe?

  9. Selv om boka heller ikke tidligere var et entydig produkt – mange variabler som f.eks. antall enheter (fra 1 – nærmest uendelig), størrelse, tykkelse, innhold, layout, bruk av bilder, farger mv., har de siste årenes digitale utvikling gjort at begrepet bok i dag er atskillig mer fassetert. Mens en tidligere typisk fellesnevner for bøker var et bestemt antall papirsider innenfor to permer utgitt på et forlag, kan ei bok i dag være elektronisk, den er kanskje publisert helt eller delvis på ulike elektroniske arenaer direkte av forfatter. Som Arne Krokan beskriver i sin artikkel http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/ var selve produksjonen og distribusjonen av boka strukturert innenfor et forutsigbart og avklart regime, og forfatterens rolle, arbeidsform og inntektspotensiale hadde
    en klar sammenheng med en industrielt basert produksjon og distribusjon av boka.Og mens man tidligere kunne si at opplagstallet for ei bok var på et bestemt antall bøker, er det nå ikke mulig å beregne antall kopier som måtte befinne seg i hel eller delvis versjon rundt omkring i den digitale skyen. Dette innebærer at selve skrivingen, framstillingen, produksjonen og distribusjonen har gjennomgått omfattende endringer. Dette har også stor innvirkning på hvordan forfatterne jobber fram ei bok, hvilke inntekter de får av produktet, eller tjenesten som boka nå like gjerne kan kalles. At dette innebærer store forandringer for fortfatterne er det ingen tvil om, hvordan endringene vil framstå og i hvilken grad endringene av forfatterne vil oppleves som positive eller negative, er det ikke mulig å si veldig mye fornuftig om. Vi kan selvsagt anta at utviklingen vil gå i en bestemt retning, men hvordan endringene faktisk vil bli, er det bare framtiden som kan gi oss svar på.

  10. Som Arne Krokan skriver i artikkeln «Den nye forfatterøkonomien»: http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/ går forfatterene en usikker tid i møte, når det gjelder det å kunne tjene til livets opphold på sin skriving. Men en ting er sikkert, om man ser vekk fra at det er nødvendig å kunne tjene på sine utgivelser, får de ved de nye digitale tjenestene, et mye bredere lesergruppe med å ta i bruk de nye mulighetene.

    Det kan også stilles spørsmål om hvorvidt alle går over til å lese bøker digitalt, ved hjelp av lesebrett som Kindle. Jeg mener at det kan være at mange foretrekker den tradisjonelle boken også i framtiden. Men ser også det at jeg kan ta feil, og at vi er en «utdøende» rase, og dagens unge uten untak bruker den digitale verden.

  11. Pingback: elinsilje
  12. Gode forfattere er en nødvendighet. Kunst, kultur, skjønnlitteratur og fagbøker, dette er nok en del av menneskets behov og utvikling. Vi trenger ikke kunst, men vi er villig til å betale for det allikevel. Vi trenger ikke skjønnlitteratur men jeg tror nok at vi også i fremtiden vil være villig til å betale for å holde liv i også denne kunstarten, og faglitteratur er viktig for utvikling av samfunnet. Jeg har lagt igjen noen av mine tanker rundt den tekonolgise utviklingen under denne lenken. http://heidifossen.wordpress.com/?p=59&preview=true

  13. I fremtiden vil vi i mindre grad godta å betale for mye for fagbøker. Det tror jeg David Byrne, som Arne Krokan referer til i denne bloggen: http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/ har helt rett i. Allerede nå henter vi ut mye kunnskap fra internett. Når det gjelder fagbøker, finnes det allerede enn masse på nett som erstatter bøker. Et godt eksempel er Store Norske leksikon, som var en gode de rike og middelklassen hadde råd til å kjøpe (gjennom nedbetaling). Før de hadde rukket å betale ned hele abonnementet, var innholdet utdatert. Satt på spissen. Nå kan hvem som helst, når som helst, og hvor som helst slå opp i verdens leksikonet World Wide Web, uten å betale mer enn det koster å sende en e-post.
    En måte for forfattere å tjene penger på i den digitale økonomien blir å alliere seg med flere tjenester og andre arenaer. Mange stiller på bokmesser og bokhandler og skriver autografer. Det blir arrangert forfatteraften og liknende. Utfordringene krever at forfatterne omstiller seg, ikke bare være gode på å skrive bøker og tekst, men også å ha evnen til å dele den med andre. Les hele min blogg om dette: http://lehangduong.wordpress.com/2011/12/11/den-nye-forfatter-okonomien/

  14. Shit,

    dette er temmelig hardcore, som jeg kommenterer raskt over på bloggen http://espenno.wordpress.com/2011/12/

    kunstnerspirer, her forfattere eller musikere er generelt sultne, både i magen og hodet etter duk og dekket bord. Det er temmelig høyt spill å satse selv, via infrastrukturen du refererer til enn kanskje det å bli «sell-out» til et av forlagene. Klart, det kreves å bli sett. Definitivt er det billigere å la seg bli sett via eksisterende kanaler på skyen, der også nettverk vil spre produkter som ild i tørt gress, gitt at du da er brennbar i utg.punktet.

    Mulighetene er vannvittige og ubegripelige. Catch me if you can, liksom

  15. Hele kommentaren finner du på min blogg: http://robertnystuen.wordpress.com/2011/12/15/forfatterokonm…musikkbransjen/

    Digitale medier har revolusjonert distribusjon og tilgang på musikk over nettet. Det har fremtvunget nye forretningsmodeller for musikkbransjen. Arne Krokan skriver om dette i sitt blogginnlegg http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/ . Det er for meg helt klart at forfatterne vil få nye måter å distribuere og markedsføre sine litterære bidrag til samfunnet. Bøker og tekster vil leses på nye måter og formater. Inntoget av nettbrett og lesebrett vil endre vår måte å lese på.

  16. Med utgangspunkt i Herodels Falsk sin kronikk i Aftenposten den 5 januar 2012, Forlag i forsterstilling, hvor han konkluderer med «Det er de som tror de er smarte nok til å styre utviklingen, men er for dumme til å forstå at du aldri kan drukne en fisk.» ( http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Forlag-i-fosterstilling-6734496.html#.Tx8ArRP7_QY ) mener jeg han har rett vinkling til fremtiden med e-bøker i Norge og resten av verden.

    Er det noe den digitale historien har vist oss så er det nettopp det at man ikke kan hindre en naturlig utvikling, man kan bare bremse den, men enn kun så lenge. Fremtiden er det folket vil ha. Dersom det er e-bøker de vil ha, ja så blir det e-bøker. Dette er veldig bastant og enkelt fremstillning, men hva har skjedd i alle andre tjenster man tidligere hadde i fysisk og analog form, og som tok steget over til digital form? Jo den ble allemannseie. enetn gjennom piratkopiering, eller som betalingstjenester. Problemene har mye vært på å få systemer og programmer til å tilby ønskete tjenester inn i et system som folk opplever som bra nok, eller enkelt nok å forholde seg til.

    Alle vil ha tjenester så billige som mulig, men folk flest tror jeg er villige til å betale for en produsert vare, bare systemet er tilrettelagt så enkelt at det oppleves som å kjøpe melk og brød. Spotify og WIMP er to gode eksempler på dette. Før disse kom på banen var piratnedlasting av musikk et ennå støre problem enn det er i dag. Så selv om man fortsatt kan laste ned musikk gratis, velger folk alikevel å betale for varen.

    Bokbransjen står ikke på terskelen, men inne i rommet i forhold til hva som vil komme til å skje. For enten finner man opp teknologi og lager gode systemer for salg og rettigheter, eller så vil man i løpet av kort tid oppleve å miste kontrollen på noe som folk er villige til å betale for, men som lett kan bli en gratistjeneste gjennom økt piratfildeling fordi folk vil ha e-bøker.

  17. Jeg takker for alle kloke kommentarer og spørsmål som er reist. Mange lurer sikkert på hvorfor det plutselig er så mange som skal kommentere akkurat dette blogginnlegget og dette temaet. Det er fordi jeg har gitt bloggoppgaver til studentene mine, på tre ulike kurs faktisk. Så her møtes dere i den virtuelle verden der dere skriver om samme fenomen.
    Jeg tror vi blir klokere av å dele vår undring og refleksjon, så please fortsett.

  18. Pingback: lassesr
  19. http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/
    Jeg tror forfatterne vil oppleve mye av det som musikerne oppplever i dag, nemlig at musikk kjøpes og forbrukes annerledes i den nye digitale verden. Dette må forfatterne forholde seg til og tilpasse seg markedets endringer i etterspørsel og bruk. Samtidig tror jeg muligens at dette kan ta lengere tid enn med musikk, fordi det fordrer at vi forbrukere greier å tilpasse oss den nye måten å lese bøker på. Men skjer det, så kan det komme eksposivt:

    http://www.dagbladet.no/2012/01/06/kultur/debatt/litteratur/boklov/e-boker/19691162/
    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Forlag-i-fosterstilling-6734496.html

    Kan da bokbransjen i Norge holde på makten og forsøke å hindre utviklingen mot bruken av ebøker? Mye av svaret ligger nok hos myndighetene. På samme måte som reiselivsbransjen- og musikkbransjen har måttet tilpasse seg samfunnets utvikling etter inntoget av internett, tror jeg bokbransjen blir nødt til å legge tilrette for nye måter å selge lesestoff på.
    I Herodes Falsk sin kronikk om Forlag i Fosterstilling, kritiserer Falsk bokbransjen for å tviholde på bokhandlene og hindre at bøker kommer ut elektronisk. Jeg er helt enig med Falsk i han synspunkt. Etter å ha lest kronikker startet jeg å lete etter bøker jeg ønsket å lese. Jeg fant lite.

  20. En bok er en bok er en … strøm av data – eller?
    For best mulig gjengivelse av det jeg har kommentert henviser jeg til: http://vegaska.wordpress.com/2012/09/19/en-bok-er-en-bok-er-en-strom-av-data-eller/

    For tiden går det mye i lesing av pensumlitteratur for SOS6501 – Teknologiendring og samfunnsutvikling. Her forer Arne Krokan oss stakkars tvangsbloggere med blogginnlegg, artikler og faglitteratur. Temaet er den digitale økonomien og hvordan de digitale løsningene kommer til å være en del av vår fremtid – enten vi vil eller ikke.

    Av og til syns jeg det er greit å kjøpe en avis og kose meg med sammen med en kopp kaffe, men i det siste har jeg liksom ikke klart å lese avisen bare for underholdningen sin skyld. Jeg klarer ikke å la være å relatere det jeg leser til de nye tingene jeg har lært. En slik opplevelse er bakgrunnen til denne kommentaren til Arnes artikkel.

    Mandag 17. september på flyet fra Bodø til Oslo – jeg får utdelt min kopi av Dagbladet, slår opp på første side og leser en kort setning i øverste Høyre hjørne: «Vi aksepterer at mobiltelefonen er kommet for å bli.» Sitatet kommer fra Oslos ordfører Fabian Stang til Dagens Næringsliv. Kødder han, eller? Men så tenker jeg – han underdriver nok bare. Det er nok slik at han på sitt vis konstaterer fakta. Teknologien er på full fart fremover og lar seg ikke stanse. At det er mobiltelefonen han kommer på i farta som det mest teknologiske får vi kanskje tilgi han? I hvert fall håper jeg det er dette budskapet han hadde…

    Jeg blar videre i avisen om Prinsesse Ragnhilds bortgang, om politikk, fotball og mafiavirksomhet, men så plutselig er det noe der igjen… Dagbladets DBTV er ifølge TNS Gallup den web-tv-kanalen med størst økning. Fra 49000 daglige seere i januar til 129000 i august. Det sier noe om dette vi snakker om – nye måter å formidle det vi mener og vil. Folk er ikke lenger interessert i å vente til kl. 21.00 for å få med seg nyhetene i den forpakning NRK eller TV2 pakker det inn. De vil sette sammen sin egen nyhetssending, med sine egne saker. Når DBTV nå tydeligvis klarer å tilby dette og samtidig sørger for å få inn penger på reklame har de på en måte knekt en kode. Det er jo for så vidt en kode som Spotify og Wimp har brukt en stund, inntekt proporsjonal med «klikk».

    Interessant tenker jeg, mens tankene flyter mot Herodes Falsk sin kronikk i Aftenposten – «Forlag i fosterstilling». Er det virkelig en konspirasjonsteori at forlagsbransjen bevisst lar være å publisere bestselgere som e-bøker, eller at de egentlig ønsker at alt var som det var før. Vil det være en nødvendighet å innføre regulatoriske endringer ala boklov og e-bok-direktiv for å hindre at forlagsbransjen selv kveler dette med ekstra høye priser, dårlig skjult bak en unnskyldning om at det koster å være en teknologi-ener? Vel, neste side i avisen gav svar på det, for nede i hjørnet ser jeg følgende annonse:
    http://www.gyldendal.no/content/download/87668/1733573/file/Forlagsredaktor%20for%20digitale%20utgivelser.pdf

    Men i alle dager da? Her sitter jeg akkurat og konkluderer at forlagsbransjen ikke tar dette på alvor og er i ferd med å sovne i klassen. Og så dette? Hmm, må undersøkes nærmere.

    Vel fremme på hotellet i Oslo slår jeg opp på Gyldendal Norsk Forlag sin hjemmeside og finner frem til stillingsannonsen. På veien ser jeg at GNF har sin egen side på facebook med 7134 personer som liker dem. Så de følger med og tar del i det sosiale nettsamfunn!

    I annonsen nevnes en rekke oppgaver som vil inngå i stillingen, slik som «innholdsredaktør, forretningsutvikler og prosjektleder for Gyldendal Litteraturs digitale utviklingsprosjekter» samt «bidra til avdelingens overordnede forretningsutvikling.» «Den nye redaktøren vil jobbe med alle Gyldendal Litteraturs utgivelsesområder, men vil ha et særlig ansvar for applikasjoner og andre digitale produkter relatert til faktaforleggeriet. Faktafeltet innbefatter utgivelser innen emneområdene natur og friluftsliv, reise, foreldre og barn, helse, hobby og humor.»

    «Det digitale er et stort satsningsområde for Gyldendal Norsk Forlag, og en tredjedel av forlagets ansatte arbeider med ulike former for digital publisering mot undervisningsmarkedet, profesjonsmarkedet og allmennmarkedet»

    Så, Herodes Falsk – det kan virke som om forlagsbransjen faktisk har begynt og våkne og at ditt lille «skrik i mørket» faktisk har blitt hørt. Det virker i hvert fall sånn, selv om redaksjonen som jobber med digitale utgivelser bare består av 2 personer…

    Et annet eksempel på at forlagsbransjen er veldig bevisst på det som er i ferd med å skje kan man se i denne artikkelen i Klassekampen. Her refereres det til en kommentar av BI-professoren Erik Wilberg til årskonferansen i Mediebedriftenes landsforening. I sin kommentar hevder Wilberg at «Papiravisen kan være død i 2025» Han begrunner sin uttalelse med sin observasjon av kurvene for salg og opplagstall de siste 25 år. De peker bare en vei – nedover. Wilborg mener at innen 2025 vil alle norske medier være heldigitaliserte. MBLs årsmøte har som tema å diskutere medienes framtid, ikke minst overgangen til digitale plattformer. QED – de er på sakenJ

    Så var det jeg og avisen min da. Flyturen går mot slutten og jeg kommer inn på kultursidene. Jeg leser en glimrende omtale av Jo Nesbøs siste bok om doktor Proktor – en ellevill historie om hverdagsheltene Bulle og Lisa og oppfinneren doktor Proktor. Da slår det meg… Det ville ikke vært helt det samme å ta med seg iPaden, Kindlen eller PCen opp på rommet til guttungen for å lese om doktor Proktor på sengekanten som en koselig avslutning på en begivenhetsrik dag. Jeg syns faktisk det passer veldig godt med en god tradisjonell bok i en sånn setting.

    Så får vi heller ta innover oss teknologiutviklingen i morgen, det får være tilstrekkelig det.

    Vegard

    • Å ja da, jeg følger deg i ønsket om papir. I mange sammenhenger har papiret overlegne brukskvaliteter. Men husk at iPaden kom i 2010, Kindle noen år tidligere og snart har vi teknologi med skjermer og ikke minst digitale tjenester som gir bedre opplevelser enn papir. Dette siste kan feks skje ved at vi kan diskutere med andre midt inne i et avsnitt av teksten, om du nå måtte ha interesse av dette.

  21. Fremtidens bøker…
    ..hvordan vil de egentlig bli lest? Stykkevis og oppdelt eller på usynlige lesebrett som magisk dukker opp fra vesken når vi knipser med fingrene? Og hvordan vil man kunne få tak i bøker i fremtiden eller skal vi si nåtiden?
    Sjekk ut min blogg for mer om dette emnet: http://ellensusanne.wordpress.com/

  22. Pingback: Asbjørn Eilertsen

Legg inn en kommentar