De fleste har lav digital kompetanse

Den første måneden av året har jeg hatt fornøyelsen av å kjøre kurs/workshop i bruk av sosiale medier til kommunikasjon og samhandling for 125 lektorer i vgs, 30 kommunikatører tilknyttet boligkooperasjonen, videre 2 dager på NTNU-kurset Teknologendring og samfunnsutvikling og en dose digital økonomi i mitt nye virke som professor II på Markedshøyskolen. Dette har gitt svært interessante opplevelser og skapt grunnlag for refleksjon om fenomenet digital kompetanse.

Jeg pleier som oftest å gjennomføre en ”digitaltest” for å sjekke hvor digitale deltakerne er i sitt daglige virke. Jeg spør om de har handlet på nett, lastet ned musikk lovlig eller mindre lovlig, om de er medlem av et nettsamfunn, spiller WoW eller andre nettbaserte spill, har redigert/skrevet på Wikipedia, om de bruker en wiki, om de  blogger/leser blogger, bruker sosiale bokmerker, rss/Netvibes og noen flere tjenester.

Det allmenne bildet er at nesten ingen utnytter mulighetene som ligger i å arbeide smartere, bruke tjenester som todaysmeet eller twitter, samskriving gjennom for eksempel google docs og andre lignende digitale tjenester. Og sosiale bokmerker som Diigo og Delicious er nesten helt ukjent.

Det vanskeligste å forandre hos kursdeltakerne ser ut til å være deres egne arbeidsprosesser. Svært mange sender fortsatt flere eposter med vedlegg, roter med ulike versjoner av dokumenter de skriver sammen med andre, og i det hele tatt viderefører industrisamfunnets arbeidsprosesser i det digitale nettsamfunnet.

Derfor er det morsomt å kjøre slike kurs, korte eller lange, fordi det gir deltakerne en aha-opplevelse og en inngang til å kunne arbeide mye smartere, mer effektivt og med mulighet for å utnytte ressursene bedre. Refleksjon og kunnskapsutvikling gjennom blogger er et undervurdert tema, og det er morsomt å se hvordan mange av deltakerne ”tar av” og skriver både mye og klokt. Og basert på mangelen på kompetanse i bruk av digitale tjenester, ser det ut til at det blir nok å gjøre også den kommende tiden.

Digital kompetanse handler ikke om å bruke ny teknologi på gamle prosesser, men å kunne utnytte nye digitale tjenester til å arbeide på andre måter enn tidligere. Det krever mye mer enn å lære seg å bruke Office-pakken.

Arne Krokan

professor emeritus, tidligere Institutt for industriell økonomi og teknologelse og Institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU. Forfatter, kurator, foredragsholder. Styremedlem Norsk teknisk vitenskapsakademi.

15 Comments

  1. Flott jobba. Dette er viktig. Vi trenger verdens beste lærere og administratorer i norsk skole. Da trenger man høy digital kunnskap, og den utvikles raskt.

    Jeg er veldig nysgjerrig på en ting. Hva gjør lektorene når de er tilbake på skolen? Skjer det endringer etterpå?

    • Jeg tror det er store forskjeller på hva de gjør, men jeg opplever at veldig mange faktisk tar steg for å endre egen praksis. Mange trenger å få litt kunnskap om muligheter, samt skjønne hvordan de nye digitale tjenestene endrer hele samfunnet, fra måten mediene fungerer på til hvordan pasienter i helsevesenet organiserer seg for å få kunnskap om sine egne sykdommer. Sjekk feks patientslikeme.com
      Nå er det kanskje også et problem at skolen ikke har noen tradisjon for å sette pris på «heltene» – på dem som går andre veier og som lykkes med dette. Så digitalisering har mange konsekvenser, også for kultur, maktforhold, synlighet etc. Det som er bra er at det er mange flinke lærere som tester nye undervisningsopplegg og som deler erfaringer med kollegaer og andre som måtte ønske å lese, blant annet gjennom delogbruk.no.
      Utgangspunktet for kommentaren min hadde ikke noe spesielt med skolen å gjøre, men med «folk flest». Det er mye å gå på når det gjelder å bruke tilgjengelige digitale tjenester til å arbeide smartere!

  2. Spennende det du skriver her. Hadde flinke Rune Krumsvik som foredragsholder i høst, om digital kompetanse. Var sjokkerende tall, gitt.

    Når det er sagt lurer jeg jo veldig på hvilken definisjon du bruker av digital kompetanse? LK06, Liestøl, Fagerjord og Hannemyr, Erstad, Bjarnø, Dons, Buckingham? Eller har du definert det selv? Eller er det andre du anbefaler?

  3. Jeg har sett de fleste av dem du viser til, og heller vel til å mene at dette har mye med å kunne utnytte tilgjengelige digitale tjenester og teknologi til å utføre oppgaver på måter som er optimale i forhold til oppdraget. Definisjoner blir lett avgrensende og legger vekt på enkelte sider av fenomenet. Jeg er mer opptatt av å utvikle «den indre forståelsen» – begrepet som henger sammen med termen «digital kompetanse».
    En ting er i alle fall sikkert, mitt begrep om digital kompetanse går mye lenger i faktisk å kunne utnytte web20-tjenester og sosiale medier til ulike typer formål enn det enn finner i kravene til digital kompetanse som feks fylkeskommunene stiller til ansatte i vgs. Der handler det mest om å se teknologi som redskap, kunne bruke kontorstøttesystemer, LMS og ha litt peiling på «pedagogisk bruk av IKT» – som i mine ører låter omtrent som «riktige leker» gjorde i tidligere tider.
    Noe av det mest pedagogiske en kunne gjøre om en vil studere grupper, samarbeid, ledelse, betydning av planlegging, sosiale valg i ulike kulturer og aldersgrupper måtte vel være å spille World of Warcraft. Men jeg tror faktisk ikke jeg har møtt mer enn en håndfull av flere tusen lærere som har hatt denne erfaringen. De fleste tenker nok at det er noe stort tull.
    Dette gjorde det vel ikke enklere å forklare hva digital kompetanse er, men utvidet kanskje perspektivet noe?

    • Jeg var ikke ute etter en forklaring sådan, bare interessert i å vite perspektivet ditt. Du har tydeligvis et jeg kan relatere meg til. Er helt enig i at de kravene fylkeskommunen du her nevner, stiller til de ansatte i vgs er for snever og langt i fra nærme nok der barna/ungdommen ønsker å være (om man kan si det slik).

      Har selv spilt World of Warcraft i tre år, og skrev en oppgave om dette spillet til grunnfaget jeg tok i IKT og læring ved Høgskolen i Nesna. Det er veldig mye læring i et MMORPG generelt sett, dog jeg bare har spilt det ene, og jeg tror nok ungdommen kunne lært mye av et slikt spill. Samtidig kan en jo spørre hvor det blir av den kildekritiske, CV-skrivende, refererende ungdommen hvis alt han/hun skulle gjøre av digitale ting var å spille World of Warcraft. Satt på spissen.

  4. Skremmende tall, men ikke overraskende. Det vi ser på egen skole er at elevenes digitale kompetanse øker, og at denne kompetansen sprer seg til lærerne. Vi ser hvordan elever jobber SMART ved å bygge nettverk og ta i bruk f.eks. google docs, etherpadd etc. og at de anvender dette i flere og flere fag. Dette blir synlig hos de lærerne som ikke tar i bruk slike verktøy og kompetansen sprer seg.

  5. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver her, jeg følte før kursstart at jeg ikke var en av de svakeste innenfor digital kompetanse. Prøver å holde meg oppdatert på en innenfor nye IT verktøy og jeg hev meg på bølgen da alt av facebook, myspace og twitter ++ rullet ut på markedet men endte etter hvert opp med å filtrere ut de media som jeg fant mest givende. Etter to dagers samling på SOS6501 følte jeg meg som en amatør innenfor den digitale verden, jeg hadde kanskje vært borti 20 % av mediene som ble nevnt. Forhåpentligvis vil jeg etter dette semesteret være litt mer opplyst på de verktøyene som kan hjelpe meg i å arbeide smartere.

  6. Det meste av det vi snakket om er det jo lett å lære bruken av. Vanskeligst er det å endre egne arbeidsprosesser, og så jobber vi jo som oftest sammen med noen som ikke har startet på denne endringsprosessen. Da blir det jo enda vanskeligere. Så vi trenger et kollektivt kompetanseløft.

  7. Du skal ikke lære en gammel hund å gjø! Et gammelt ordtak, men kanskje noe unyansert hva gjelder digitale immigranters begeistring for å ta i bruk ny teknologi. Det er nok unektelig en del av oss som tviholder på det gamle, fordi det er trygt og kjent, og fordi vi ikke vil endre noe som fungerer. Ja jeg sier ”oss” fordi jeg også faller inn under kategorien av de immigrantene som ikke er tilstrekkelig integrert i det digitale nettsamfunnet. Selv om jeg ikke akkurat er på steinaldernivå hva gjelder å stifte bekjentskap med digitale plattformer for læring og sosial samhandling, så har jeg gjennom kurset ”Teknologi og samfunnsutvikling” skjønt at jeg har mye å gå på.

    Utfordringen med å lykkes med denne integreringen, ligger kanskje ikke først og fremst i viljen til å kaste seg på det digitale hurtigtoget. De fleste av oss vil vel ikke bli sett på som gammeldags og lite villige til å lære nye ting? Vår evne til læring og til å absorbere stadig nye teknologiske nyvinninger hemmes nok mer av inngrodde handlingsmønstre som gjør at vi faller tilbake i gamles spor. Handlinger som gjennom flere år har blitt automatisert, er vanskelig å endre. Ta noe så enkelt som det å skrive på et tastatur. Jeg har flere ganger bestemt meg for å lære meg touchmetoden, men finner meg hele tiden i å bruke den mer ”analoge” ”to-finger metoden”. Læring krever avlæring. Det er kanskje ikke bare viljen det står på, men kanskje først og fremst evnen.

    Jeg er ved godt mot. Mitt nyttårsforsett er å henge meg fast på det digitale hurtigtoget. Vi får se; jeg frykter jeg fort havner på godstoget, sammen med folk flest.

  8. Digital kompetanse er som du belyser mangefassetert. Kollektivet har nok langt høyere digital kompetanse privat, enn profesjonelt. Og er digital IQ virkelig etterspurt i dagens arbeidsmarked?

    Jeg har undret meg over følgende: I ulike intervjusituasjoner siden jeg ble ferdig på UiO i 2006 har jeg blitt spurt om programvarekompetanse og i ett tilfelle testet på dette. Jeg har derimot aldri blitt spurt om evne til å tenke abstrakt, teknologiadopsjon eller formidling av (teknologisk) kunnskap til medarbeidere.

    «Kan ikke du se på dette, og gi meg et kort sammendrag før lunsj.»
    Stadig flere funksjoner eller stillinger, stiller krav til vår evne til å finne relevant informasjon, behandle store mengder av det og formulere essensen presist. Informasjonsoverskuddet stiller krav til oss som mennesker, og som arbeidstakere.

    Jeg synes din definisjon av digital kompetanse er god, da den fokuserer på selve formåetl med bruk av teknologi «…dette har mye med å kunne utnytte tilgjengelige digitale tjenester og teknologi til å utføre oppgaver på måter som er optimale i forhold til oppdraget.» Teknologi for teknologiens skyld skaper frustrasjon, økt arbeidsbelastning og avsporing. Det gjør også ineffektive systemer og manuelle rutiner. Så det å ha oversikt over-, og evne til å se arbeidsmessige vinninger av teknologi, tror jeg vil bli en stadig viktigere – og mer etterspurt – regenskap.

    Teknologiendring i en organisasjon eller bedrift fører i følge deg svært sjeldent til endrede arbeidsprosesser. Hva kan forklare en slik motvillighet til å ta konsekvensene av bruk (og i enkelte tilfeller overveide investeringer) i ny teknologi? Evner ikke ledelsen å se hva som må endres? Er de som skal bruke verktøyene redde for å effektivisere vekk sin egen funksjon?

    Det er klart det handler om kunnskap og potensielt om manglende oversikt, men kanskje også om motivasjon til å lære ny teknologi. Finnes det noen forskning på aversjon mot teknologi og endring generelt, og teknologiendring spesielt? Kanskje ligger den naturlige menneskelige bedageligheten bak? Stefan Johannessen, i posten over, har noen gode poenger knyttet til menneskelig bedagelighet og inngrodde handlingsmønstre.

    Og kanskje handler det også litt om stolthet? Jeg synes bildet du brukte på samlingen for SOS 6501 forrige uke var godt: «Den digitale kompetansen er ikke bak kateteret i den norske skolen, den er bak pultene.» Er lærerne klare for å gi fra seg en flik av definisjonsmakten i klasserommet?

    Kunnskap om løsninger og innsikt i forbedringseffekter vil naturlig svekke frykt og skepsis til ny teknologi. For å få ut effektene kreves derimot også evne og vilje til å organisere seg effektivt. Og kanskje også en porsjon mot til å gjøre mindre populære endringer.

    I begynnelsen av året (nytt år, nye muligheter!) kan man driste seg til å være forsiktig optimst på vegne av et digitalt kompetanseløft: Creunas frokostseminar førstkommende torsdag med tittelen «Digital IQ er lønnsomt» fikk så mange påmeldinger at de måtte flytte det ut av kantinen og til større lokaler. Det er nok derimot ikke i Oslogrytas kompetansebedrifter det store slaget står, men i våre utdanningsinstitusjoner.

    • Kanskje flytter vi fokus fra å beherske dingsene til i å skjønne hva det er smart å bruke ny teknologi til, skjønt ny og ny … Internett har vel de fleste hatt snart 15 år, epost like lenge, nettbank? Og hvor lenge har vi bestilt reisene våre selv på nettet? Så hva er rart med at vi tar slike tjenester i bruk på stadig nye områder og at det også kommer både oppdateringer av de gamle tjenestene og helt nye tjenester, slik som Instagram. At en bedrift kan oppnå en markedsverdi som er høyere enn selveste New York Times bare i løpet av 1,5 år er i alle fall relativt nytt. Og kanskje vil vi overraskes igjen dette året?

      • Hva tror du kan gjøre at man får fart på et slikt flytte av fokus? Kan utbredelsen av smarttelefoner være en teknologisk døråpner for mange som tidligere vegret seg for å ta i bruk ny teknologi? Man spår at så mange som 70% i Norge har en avansert datamaskin i lommen til enhver tid i løpet av 2013. Det må da (ha blitt) åpne(t) noen øyne underveis, og kanskje også gjør dette at flere tenker at digitale verktøy kan være effektive og smarte verktøy? Er det slik at en kritisk masse («hele samfunnet») må «adoptere nettet» før man får et nytt løft, steg 2, til fokus på hva det er smart å bruke teknologien til?

        Eller er det mulig å fremskynde dette politisk mer enn man har klart tidligere? Registrerte at digit-utvalget leverte bredbåndsmeldinga med relativt klare råd knyttet til bredbåndsutbygging og verdiskapning, programmering som valgfag med mer til Rigmor Aasrud i forrige uke. Tror faktisk jeg skal ta meg tid til å lese den kommende stortingsmeldingen om it-politikken. Hadde vært spennende å høre hvilke forventninger, evt. reaksjoner, du har til denne på neste samling.

        Et lite politisk apropos: Hørte på dagsnytt 18 på vei opp til fjellet på fredag, og der ble skolevesenet diskutert. Et svar som gikk igjen, også fra statsminister Stoltenberg, var at man trengte flere lærere. Lite om teknologikompetanse og bruk av digitale verktøy i skolen, av det jeg fikk med meg.

        Godt poeng i forhold til Instagram, det sosiale nettet har for alvor røsket opp i mediestrukturene. Utfordrende, og spennende, for de av oss som jobber i de tradisjonelle mediehusene.

  9. Da mine sønner skulle begynne på videregående for ca. 6 -7 år siden var målet å komme inn på Elvebakken v.g.s. fordi der fikk man bærbar PC. Der kunne alle sitte med hver sin PC og kommunisere med hverandre på Facebook.

    Både PC og sosiale medier var nytt for dem og skoledagen ble mer spennende da de kunne fokusere på WOW og Facebook på skolen. Etterhvert trengte de ikke møte opp der heller fordi PC’n ble med hjem og de kunne kommunisere på internett. For å være helt ærlig, så funket dette ikke så bra akkurat der og da. Mange av ungdommene var mer opptatt av dingsene enn av målet med dem, som var å lære og gjennomsnittselevene kom seg så vidt igjennom dette løpet.

    Samfunnet er nok mer modent for dette nå som disse sosiale mediene ikke er så nye lenger og lærere kan begynne å fokusere på «forny, ikke forby». Det blir da deres oppgave å få elevene til å se hva disse digitale metodene er bra for og hvordan de hjelper dem å lære. Jeg har stor tro på at dette kommer til å fungere bedre på skolen nå, som fokus kan flyttes vekk fra dingsene.

Svar på Lene N BjerkeliAvbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.