En revolusjon av høyere utdanning

Publiseres i Adresseavisen 2. september

Bilde

I dag åpner rektor på NTNU Norges første MOOC. MOOC står for massive open online course. Til dagens åpning av kurset ”Teknologiutvikling og samfunnsendring” er det allerede mer enn 330 påmeldte til gratis, åpent kurs med kursbevis fra NTNU, om du har studiekompetanse eller ikke.

Undervisning i høyere utdanning har i årtier vært synonymt med forelesning og tilhørende øvingsoppgaver. I mange fag på NTNU er normen fremdeles 2 timer forelesning og øvingsoppgaver knyttet til forelesningene. Dette var en praktisk og effektiv måte å overføre kunnskap på den gang det stort sett bare var professorene som var i besittelse av den ønskede kunnskapen.

Ved å filme forelesningene og legge dem ut på nett har en i tillegg til en viss grad kunne gjennomføre studier andre steder enn på campus, gjennom det som er blitt kalt fjernundervisning. Fjernundervisningen er over tid utviklet og nyansert gjennom et spekter av pedagogiske virkemidler, men hovedbestanddelene har vært forelesninger, tekster som leses og tilhørende øvingsoppgaver

Det siste året har vi imidlertid sett starten på en liten revolusjon. Det begynte egentlig for fem år siden da et kurs på et kanadisk universitet ble åpnet også for deltakere som ikke var tilknyttet universitetet eller skulle ta tradisjonell eksamen. George Siemens forsket på nye læreprosesser, der teknologi og kommunikasjon gjennom sosiale nettverk var viktige ingredienser og han ikke bare bidro til å skape et nytt fenomen, men også til å skape en forståelse av hva som skal til for å lære når de fleste ressursene er tilgjengelige for oss gjennom internett. En nettbasert teori om læring kalt connectivisme kom blant annet ut fra disse erfaringene.

For snaut to år siden ble et kurs i kunstig intelligens fra Stanford gjennomført i et nytt selskap, Udacity, med en Standfordprofessoren både som grunder og lærer. Dette kurset har blitt stående som MOOCenes gjennombrudd, med om lag 160 000 studenter over hele verden. Av dem som til slutt tok eksamen var det et par hundre som fikk perfekt skåre, og ingen av dem var blant Stanfords elitestudenter.

Siden har MOOC-bølgen bredt om seg. Selskaper som Coursera og Canvas er ved siden av Udacity blant de mest utbredte og etablerte. Og de har skapt en ny måte å lære på. Forelesninger på 45 minutter er erstattet av korte videoer på fra 2-8 minutter, gjerne etterfulgt av en liten test som skal sjekke om du har fulgt med på det som ble formidlet. Slik bygges sekvenser av læringsbiter sammen til hele kurs, og slik bygges hele kurs sammen til hele grader. For nå har Georgia tech sammen med Udacity og Stanfordprofessoren som startet det hele annonsert at de vil tilby en hel masterutdanning i informasjonsteknologi på denne måten, og den skal koste bare 6.600 dollar, som er en brøkdel av hva tilsvarende utdanninger koster på gode amerikanske universiteter.

Nye pedagogiske grep, nye teknologier for å skape og distribuere innhold og en infrastruktur der en milliard mennesker bare er et tasteklikk fra hverandre skaper et attraktivt alternativ til universitetenes auditorier. Det er også hva edX, fellesinitiativet til Harvard, MIT, Berkeley og Stanford  gjør bruk av, for denne tjenesten er knyttet sammen med Facebook. Der andre universiteter låser innholdet sitt inn i læringsplattformer og bare legger til rette for samhandling mellom lærer og student, er nye plattformer som Canvas åpne og inkluderende. Det er lett for studentene å dele sin kunnskap med andre gjennom sosiale medier som er integrert i plattformen. Samarbeid foregår ikke i egne tjenester i læringssystemene, men gjennom åpne tjenester som Google Drive, Etherpad eller Skype, tjenester som blir mer og mer vanlige å bruke også i ulike arbeidssammenhenger.

NTNU tester forskjellige måter å formidle kunnskap på. I den første MOOCen er det for det første ingen begrensning i hvem som kan delta. Det er ikke lenger nødvendig å begrense adgangen til auditorier, og dermed kreve ”studiekompetanse” som en slags forsikring om at de som slipper inn og opptar en plass har de nødvendige kvalifikasjonene for å kunne fullføre kurset. På nettkurset tar en ikke opp noen plass fra andre, så her vil det være din kunnskap eller kompetanse når du har gått gjennom kurset som avgjør om du får studiebevis eller ikke.

Teknologi endrer ikke bare samfunnet, men også utdanningssektoren, og NTNUs MOOC er et første steg i en endringsprosess som høyst sannsynlig kommer til å bli omfattende. Denne utviklingen drives i stor grad av amerikanske eliteuniversiteter og nye kommersielle selskaper som nå tilbyr kurs gratis, men som i fremtiden kanskje vil være de nye universitetene, fordi de har knyttet til seg de beste professorene. Og den utviklingen vil vi være med på.

De som vil teste ut mulighetene er velkomne til å følge oss, med eller uten eksamen. Du kan faktisk ta kurset først og bestemme om du vil ta eksamen etterpå. Og du kan melde deg på gjennom www.mooc.no.

Arne Krokan

professor emeritus, tidligere Institutt for industriell økonomi og teknologelse og Institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU. Forfatter, kurator, foredragsholder. Styremedlem Norsk teknisk vitenskapsakademi.

2 Comments

  1. Som leder har jeg mange ganger sett særdeles kloke og engasjerte medarbeidere som ikke har fått delta på videreutdanning grunnet manglende studiekompetanse. Som leder er jeg alltid på leting etter nye måter å engasjere til kompetanseheving på. Som leder er jeg engasjert i etikk. Sammen er dette viktige argumenter for at jeg selv har valgt å bli en MOOC’er. Jeg er ingen dataekspert, langt mindre en datanerd. Jeg har aldrig blogget før, jeg har en viss erfaring med andre sosiale medier. Jeg arbeider nå i offentlig sektor, jeg skulle ønske offentlig sektor kunne bli demokratisk sektor. Nye måter og lære sammen på tror jeg kan bidra til mer åpenhet, mer demokrati og mer innovasjon. Jeg håper medie norge tar tak i det som nå er i ferd med å skje i vår egen utdanningssektore.

Svar på Eirik ÆsøyAvbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.