Hvor digitale er vi egentlig?

Denne uken har jeg foredratt på Statens personallederkonferanse, på utdanningskonferanse for helsesektoren, på konferanse for rekruttering til IKT fagene og på to konferanser for skolesektoren. Det som slår meg på alle disse arenaene er hvor lite utbredt forståelsen for at vi faktisk lever i et digitalt nettsamfunn er. Hvor få som har hørt om den sterkt voksende delingsøkonomien, som kjenner til hvordan industriens produksjonsmåter suppleres med ”3D-print” der en også kan lage reservedeler til oss mennesker, hvor få som har fått med seg at Google er i ferd med å lage biler som kjører uten sjåfør og hvor få som ser hvilke muligheter som ligger i fenomenet ”kunstig intelligens”.

De fleste av oss er ikke bare født i industrisamfunnet, med de lever også mesteparten av sine liv i det samme samfunnet, som konsumenter av industrisamfunnets varer og tjenester. Og det ser de ut til å være rimelig fornøyd med.

Men hva når det digitale nettsamfunnets tjenester overtar stadig større biter av industrisamfunnets tradisjonelle løsninger? Dette skjer i mediesektoren, der en stor andel av avisene i Norge befinner seg i en krisetilstand, noe som blant annet fører til omfattende oppsigelser pga bortfall av inntekter både fra abonnenter og annonsører.

Musikkbransjen er revolusjonert, men berørte egentlig ikke så mange mennesker, fordi det ikke var så mange som drev platebutikker.

En av de sektorene som står for tur til å endres nå, er utdanningssektoren. Denne teller i følge OECD hele 22 % av BNP i Norge, og om lag en million mennesker er berørt av endringene som lærere, studenter/elever, ledere, administratorer, osv.

Når en ser hva som har skjedd i musikkbransjen, i reiselivsbransjen og i mediene, er det utrolig at majoriteten av elevene i den norske ungdomsskolen fremdeles bruker en pc en time annenhver dag eller sjeldnere på skolen. Mens de samme elevene er kontinuerlig koblet til nett og et utall digitale tjenester utenom skolen.

Foreldre forteller om lærere som har ”outsourcet” ”dataundervisningen” til andre lærere, som lærer elevene å finne igjen filene sine, å bruke Word og PPT eller andre ”nytteprogrammer”, mens de selv fortsetter sin årelange pedagogiske praksis.

Og en prat med svært mange skoleledere, senest i forbindelse med dagens konferanse, slår fast at denne unnfallenheten ikke har noen konsekvenser for lærerne. Politikerne lar altså skoleledere og lærere få lov til å ikke følge opp politiske vedtak slik som i Kunnskapsløftet, der digital kompetanse inngår som en grunnleggende ferdighet.

Hvis politikerne ikke forstå hvordan samfunnet endres, hvis skoleeierne ikke forstår det, hvis skolelederne ikke forstår det, hva skal en da kunne kreve av lærerne?

Går det an å foreslå et nasjonalt utdanningsløft i regi av Digitalmisjonen, der alle berørte parter forplikter seg til å sette seg inn i konsekvensen av den økende digitaliseringen av samfunnet, samt å selv gjøre en ting som bidrar til å bringe oss nærmere målet?

Hvordan kan vi få det til i praksis?

5 Comments

  1. Digitalmisjonen ja, ha ha. Jo, det er en likhet. Misjonærer prøver jo å forandre/frelse folk, og digitalt interessert prøver å få med seg flere.

  2. Eg er samd i ambisjonane dine, men tek på meg surefjeset, fordi eg ikkje veit korleis det skal gå til. Elevane sine basiskunnskapar er for dårlege når det gjeld bruk av «nytteprogram» – dette førar til at ein må bruke (frustrerande) lang tid på det, i fag der basal dataopplæring ikkje burde vere ein del av programmet. Dette stel utruleg mykje tid. Det finst mange gode pedagogiske verkty som eg sjølv har lyst til å bruke i eigen undervisningspraksis, men eg trur det er lurt å spørje om kvifor elevane har så dårleg kunnskap i desse programma, når dei utan tvil er svært kyndige databrukarar. Som mykje anna er det keisamt, men viktig. Ein kjem ikkje unna bruk av slike program.

    I læreplanen i norsk vert digitale ferdigheiter definert som «å bruke digitale verktøy, medier og ressurser for å innhente og behandle informasjon, skape og redigere ulike typer tekster og kommunisere med andre». Dette legg opp til bruk av nytteprogram. Eg ser eigentleg fleire moglegheiter når det gjeld å ta i bruk digitale hjelpemiddel i eigen pedagogisk praksis (Screencast-o-matic, kahoot, og så vidare) enn i elevane sitt eige arbeid. Diverre har mange (og eg) eit snevert syn på kva ein digital læringskvardag kan vere. Eg har ikkje tru på at ein skal leggje vekk penn og papir for godt, men det er ikkje tvil om at digitale hjelpemiddel er eit læringsgode. Det er vanskeleg å få til når det i lita grad vert prioritert midlar til kursing – eller adekvate datamaskinar. Og spesielt når elevar på vidaregåande trinn ikkje lært seg korleis dei kan nytte tekstbehandlingsprogram. Då er det vanskeleg å gå vidare.

Legg inn en kommentar