På tur med Digitalmisjonen

Denne uken har jeg foredratt på Utdanningskonferansen 2014 i Stavanger, sammen med blant annet Lars Vavik og Magne Raundalen. Magne ser ut til å være fascinert av mulighetene disruptive læreprosesser gir og ikke minst hvordan ”ny teknologi” kan bidra til nye læreprosesser i leseopplæring med mer.

Lars Vavik, som er professor ved Høgskolen på Stord og skaper av masterprogrammet i Ikt  læring, var mer skeptisk til mitt budskap, eller kanskje rettere deler av det. Lars viste til forskning av blant annet Susan Greenfield (som er ute med ny bok) og Sherry Turkle (som er blitt mer skeptisk til hvordan teknologi endrer sosial samhandling i boken Alone Together enn hun var i Life on the Screen) og fenomenet digital demens. Dette siste er jo et fantastisk ord som gir assosiasjoner i retning av at ”hjernen slutter å fungere, at en glemmer ting, ikke er realitetsorientert, med mer”.

Lars og jeg er grunnleggende enige om en ting, og det er at alle impulser hjernen utsettes for endrer den. Dette kalles neuroplastisitet. Egenskaper som var viktige i industrisamfunnets kultur blir ”borte” dersom de ikke blir brukt. I en tid da det meste av samfunnets kunnskapsbank var innkapslet i bøker, var selvsagt evnen både til å lese og skrive bøker fundamental. Det er kanskje derfor Ibsen og de andre klassikerne leses fremdeles. Men hva når samfunnets kulturelle arv ikke bare finnes i bøker, men i økende gra på film, i ”TV-serier” (er Breaking Bad pulsen på grunnleggende egenskaper ved mennesker i vårt moderne samfunn?), på blogger, i diskusjoner på sosiale medier (les for eksempel @2rvund på Twitter) og andre arenaer som var ukjente i den skolen som formet dem som nå flyr med flapsene på i forsøket på å forstå hva digitalisering av samfunnet egentlig innebærer? Om en aldri har spilt World of Warcraft, kan en da forstå at dette er en arena for å bringe 17.-maitradisjoner videre (mange har faktisk gått i 17.maitog i spillet), en arena der en utvikler grunnleggende lederegenskaper (ref) eller en arena der en lærer å samarbeide med andre på måter som kan overføres til andre situasjoner (ref)? Eller er en mest opptatt av stereotypiene om hva spillet fører med seg, overdreven spilletid som fører til dropout i skolen og problemer senere i livet?

Og er det riktig at evnen til dyp læring er i ferd med å forsvinne hos dagens ungdom? Eller er problemet at en bruker manglende evne til å konsentrere seg om boklesing, manglende interesse for bøker og mange også stiller spørsmål ved nytten av å lese Ibsen og Hamsund? Da kan vel kanskje problemet også være at samfunnet har endret seg, at mange av de ”tidløse” problemstillingene de klassiske forfatterne beskrev og analyserte har fått nye uttrykksformer som ikke så lett kan kobles til den gamle tids koloritt? Og da er det kanskje lærernes oppgave å skape denne koblingen?

Ungdom leser antakelig mer enn de noen gang har gjort. De leser bare andre ting enn tidligere. Antakelig skriver de også mer enn de har gjort tidligere, men de skriver det på andre arenaer som sosiale medier, i spill, på blogger, som kommentarer med mer. Og forskning viser (som avisene skriver når de skal ha belegg for sine påstander) at ungdom drikker mindre, ruser seg mindre, er mer opptatt av å prestere godt og i det hele tatt er mer ”seriøse” enn de siste generasjonene har vært. Så hvorfor mestrer de da ikke skolen? Hvorfor har vi store dropouts i alle vestlige skolesystemer?

Kan det være skolen det er noe galt med?

Jeg tror vi må se nærmere på hvordan vi organiserer læreprosesser i skolen (i følge Thomas Nordal sitter elever i grunnskolen og arbeider med arbeidsplan alene 60 % av tiden de er på skolen), på hvordan vi orkestrerer selve innlæringsprosessen (KD sier at forelesningen er den dominerende formidlingsformen) og på hvordan vi tar i bruk digitale tjenester for å skape rom for mer og bedre samhandling båd gjennom sosiale medier og tjenester som Google Drive (85 % av 9-klassingene i Norge bruker ”data” på skolen en time annenhver dag eller mindre).

Så hva skal vi gjøre? Her er mitt forslag:

Barn og unge bruker digitale tjenester, ipad/iPhone etc mer enn noen gang, og bruken kommer til å øke. Slutt å fokusere på at vi må ha tilbake de gamle dannende læreprosessene og sett fokus på hvordan vi kan skape nye læreprosesser ved hjelp av nye digitale tjenester. Et godt eksempel er læreren som ved hjelp av iPad finner at elevene i første klasse kan lære tre bokser i uka, mens de tidligere bare lærte en. Hun har oppdaget at en kan endre selve læreprosessen og at dette kan skape både økt engasjement og økt innsats, begge deler nødvendige for at en skal kunne lære noe.

Sett fokus på hvordan vi kan bruke flere digitale tjenester, på hvordan elevene kan samarbeide smartere, enklere og mer effektivt når de skal utvikle ny kunnskap, når de skal lære noe, når de skal dele sine ressurser med andre elever og så videre.

Det er hva prosjektet SMART LÆRING handler om.

Legg inn en kommentar