Facebook mot røkla

iaNorske medier har skjønt at Facebooks Instant Articles ikke bare er lansert, men også vil få konsekvenser for nettopp norske medier. Dagbladet ser ut til å stå først i køen av de norske som vil publisere på denne plattformen, noe de helt sikkert ikke skjønner konsekvensen av i dag, men må erfare for å se effektene av.

Hva gjør IA spesielt?

La oss gå tilbake og se hvordan norske forbrukere kommer frem til artikler de faktisk leser på nett. Jan Omdahl skrev at to av tre mobilbrukere ”sviktet avisenes forsider” på nett, og sist høst ble det kjent at Facebook gir mer trafikk til nettavisene enn Google.

Vår forbrukeratferd endres i retning av at vi oftere følger lenker som våre kontakter i sosiale medier sender oss enn tidligere, samtidig som vi bruker mindre tid til å søke etter det stoffet avisene tilbyr, enten det er gjennom deres egne portaler eller søkemotorene.

I boken Connected kan du lese at vi blir påvirket av våre venner, våre venners venner og våre venners venners venner, det vil si i tre ledd. I det nye mediebildet har kuratorene inntatt arenaen og noen av dem er i ferd med å overta redaktørenes rolle som agendasettere. Selv leser jeg heller artikler som bidragsytere i mitt nettverk formidler gjennom Twitter, LinkedIn og Facebook enn det jeg måtte finne ved å grave meg gjennom avisenes hierarkier. Og aviser som har lagt innholdet bak betalingsmur eksisterer ikke i mitt univers, ikke fordi jeg ikke er villig til å betale for innhold, men fordi mesteparten av innholdet jeg må betale for er totalt uinteressant eller dårlig og fordi jeg ikke gidder å lete etter godbitene i mengden av trivialiteter. Avisenes «redigerte pakker» tilhører fortidens mediesamfunn og kan stort sett selges bare til dem som har vokst opp med dem og dem blir det stadig færre av.

Det er her kuratorene og Facebook kommer inn. Kuratorene hjelper meg med å finne godbitene og Facebook er den eneste aktøren som faktisk kan utnytte kunnskap om beslutninger i nettverk, som vet hvem våre venner er, våre venners …. osv.

Edgerank, som er Facebooks algoritme, vet hvem som påvirker oss, hvem vi samhandler med og hvem vi er mest fortrolige med. Dette er hva de vil utnytte i Instant Articles. Og denne kunnskapen er det bare dem som har.

Hva er så alternativet til Facebooks strategi? Det er helt opplagt: Norske medier må samarbeide, de må tilby oss en slags ”Spotify” for nyheter, kommentarer, feature og mye av det andre som de utvikler og tilbyr. Og de må skjønne hva som er commoditystoffet og forstå at det er lite smart å legge dette bak en betalingsmur. Det eneste det fører til er at de som vil ha tilgang til dette stoffet finner det ”et annet sted”.

Derfor er Schibsteds initiativ med å samle norske medier bra. Det må bygges teknologiløsninger for personifisering. Dette må bygges sammen med sosiale medier. De må utnytte digitale flaters muligheter for å lage innholdselementer som gjør bruk av det beste fra tekst, TV og radio-formatene. Og de må bruke algoritmer som lar oss anbefale artikler til hverandre, som gjør det lønnsomt å dele og som høster delingsdata på en ”smart” måte slik at en kan utnytte nettverkseffekter for å skape vekst.

Alt dette vil jeg ha i en tjeneste, ikke som et konglomerat av konkurrerende tjenester. For meg er det likegyldig om det er Amedia eller Schibsted som eier avisen som tilbyr innholdet. Jeg vil ha tilgang til det beste og mest interessante innholdet uansett.

12. april åpner Facebook for at jeg og andre skribenter kan publisere direkte på Instant Articles. Da trenger vi ikke lenger avisene eller norske mediehus for å nå ut i den globale strømmen. De beste skribentene vil få oppmerksomhet og commoditystoffet vil bli borte fra min nye personifiserte «avis».

Så har norske medier egentlig noe valg, dersom lederne da har skjønt konsekvensene av de endringene som finner sted nå? Har de skjønt at vi allerede har algoritmer som skriver så gode tekster at journalister ikke greier å skille mellom tekster skrevet av algoritmene og andre journalister? Har de skjønt at vi i løpet av få år vil ha så gode automatiske oversettelser at språk ikke vil være noen barriere for konsum?

Spørsmålet er ikke OM de vil få denne konkurransen eller OM jeg kommer til å like artiklene jeg får servert i Instant Articles. Spørsmålet er NÅR norske medieledere ser at den eneste måten de kan konkurrere på er ved å samarbeide. Et slikt samarbeid vil være positivt på mange måter, også fordi det vil føre til at en større del av inntektsstrømmen forblir i Norge i form av innbetalte skatter. Norske myndigheter burde derfor stimulere til og subsidiere en slik utvikling.

 

Legg inn en kommentar