Hvor ble det av bygdedyret?

«Mennesket lever ikke av brød alene» -står det å lese i en viss bok.[1] Det er med andre ord ikke nok å ha mat og hus, slik det var før den store velstanden rammet oss. Nå søker vi i tillegg «mening» med livet, opplevelser, tilhørighet og «muligheter». Mange finner dette i naturen som omgir «distriktene», der svært mange nordmenn nyter opplevelsene midlertid, stykkevis og delt gjennom bruk av de mer enn 450 000 hyttene og husene som benyttes som fritidsboliger, -som ligger i «distriktene». For mange er det å få både i pose og sekk, både det spennende urbane hverdagslivet og det rurale fritidslivet.

Gårdsbruk fraflyttes fremdeles, men svært mange av dem forblir i slekten, -ubebodde, eller som feriesteder. Ressursene er der, men hvordan skal vi kunne iscenesette dem for merbruk og for bruk større deler av året og i lengre sammenhengende perioder?

Folk vil til byene og tettstedene, men hva er det de flykter fra? Hva er det de gir opp? Det kan neppe være det tradisjonelle strabasiøse gårdslivet, for det forsvant for lenge siden. Er det flukten fra bygdedyret som Tor Jonsson skildret, men som Ottar Brox mente var avlivet da vi passerte tusenårsskiftet?[2]  Da de sosiale skillene som skapte bygdedyret ble borte, forsvant også selve dyret, i følge Ottar Brox. Det ble erstattet av nye skillelinjer i samfunnet, men selv om dette skjedde var det lenge politisk korrekt å opprettholde forestillingen om bygdedyret, forestillingen om skillet mellom by og bygd. Er det fremdeles gamle fordommer som preger vår forståelse av livet i spredtbygde strøk?

I 2000 var «byfolk og bygdefolk stort sett av samme slaget; om en vil, kan ein seia at dei har den same kulturen», skrev Ottar Brox. Store deler av bygde-Norge har også lagt seg til urbaniserte samhandlingsformer, noe en særlig ser om en studerer samhandlingsmønstre. «Det er komne opp ringeklokker på dørene i den minste fjord- og fjellgrend, og det er best å ringe på førehand om en vil stikke innom».[3]

Kan hende har også bygdedyret flyttet til byene, der det ble oppslukt av det internasjonale gjennombruddet, som har skapt nye utfordringer, nye typer utenforskap og nye sosiale og kulturelle skiller drevet frem blant annet av polarisering mellom ulike etniske grupper, der «oss mot dem» har fått en annen betydning enn tidligere. Der byene tidligere ble opplevd som fristeder, steder der den sosiale kontrollen var mindre tett enn på landsbygda, er den i ferd med å gjennomsyre enkelte miljøer i byene, særlig gjennom enkelte innvandrergruppers sterke innbyrdes solidaritets møte med en velferdsstat tuftet mye på det gamle bygdesamfunnets solidaritet og forpliktelser for fellesskapet. Fremdeles kan en se elementer av disse arenaene på norske bygder. Det var samfunnshus, forsamlingshus, klubbhus, misjonshus og ulike andre fellesarenaer som bidro til å skape en følelse av felleskap holdt i tømme av sosiale mekanismer som ikke bare vedlikeholdes i urbane strøk, men som også i stor grad har inntatt den digitale arenaen. Er det i det hele tatt mulig å erstatte disse bygdeinstitusjonene i dagens samfunn?

Bygdedyrets urbane fetter, Janteloven, har fått en opponent, drevet frem av milleniumgenerasjonens foreldre, dem som i dag beskrives som generasjon X, der «du ikke skal tru at du er noe» er erstattet med «du kan bli hva du vil», forestillingen om at strukturelle og sosiale stengsler som setter grenser for vår utfoldelse er blitt historie. Hva kommer det til å føre med seg?

[1] http://no.bibelsite.com/matthew/4-4.htm

[2] http://old.dagogtid.no/arkiv/2000/09/bygd/index.html

[3] http://old.dagogtid.no/arkiv/2000/09/bygd/index.html