Den smarte og skumle plattformøkonomien

Facebook og andre plattformselskaper har vokst seg store ved å være både smarte og veldig effektive. Medaljen har også en bakside. Plattformselskapene vokser til å bli naturlige monopolister, advarer Arne Krokan.

Dette innlegget er først publisert hos Kunnskapsmagasinet Kristiania

For en tid tilbake spurte den svenske lokalavisen Hallands Nyheter folk på gaten om hvilken vei de ville reist dersom de kunne reist i tid. Arkitekten Gøsta Bengtsson svarte at han ville ha reist både bakover og fremover, -for å se hvor jævlig folk hadde det før i tiden og hvor jævlig det kommer til å bli i fremtiden.

Det er mulig Bengtsson er en spesielt pessimistisk type, men mange vil nok mene at han også har et poeng. Vi vet mye om hvordan folk hadde det i riktig «gamle dager», men ingen ting om hvordan det kommer til å bli i fremtiden.

Hadde du spurt folk på 50- 60- eller 70-tallet om hvordan det kom til å være i Norge i 2020, ville de færreste hatt fantasi til å beskrive den utviklingen vi har sett de par siste tiårene, og det er ikke vanskelig å se at den store driveren for endringene har vært utvikling av nye teknologier.

En eventyrlig teknologisk reise

Oljen som utvinnes fra bunnen av Nordsjøen vitner om en eventyrlig teknologisk reise, og utviklingen av internett med alle dets tjenester har skapt en større og raskere kommunikasjonsmessig endring enn noe vi har sett tidligere.

Årsaken til dette finner vi blant annet i det som er kalt web2.0, -brukerskapt innhold. Det at vi alle kan formidle, kommunisere, dele og like skaper det som økonomer kaller nettverkseffekter eller positive eksterne effekter.

Skaper nettverkseffekter

Det er gjennom å utnytte nettverkseffekter at den sterke veksten skapes i det digitale nettverkssamfunnet, omtrent på samme måte som Corona-viruset spres ved at èn person smitter flere andre personer og at disse igjen smitter flere nye.

Om det så var at hver person i praksis bare smittet to andre personer, ville effekten likevel være at hele jordas befolkning ville være smittet gjennom bare 33 ledd.

Lavere transaksjonskostnader

I tillegg til at digitale tjenester skaper nettverkseffekter, bidrar de til å senke transaksjonskostnader, eller redusere friksjon i de økonomiske systemene.

Dette skjer blant annet gjennom vår bruk av søkemotorer og anbefalingsalgoritmer, metoder for å filtrere bort det vi ikke ønsker å «plages» med.

Enklere å velge

Slik kan vi finne ut hvordan vi kan reise på ukjente steder uten å bruke et reisebyrå til å planlegge, eller vi kan finne musikk som ligner på det vi har likt før. På Netflix velges over 70 % av filmene og seriene vi ser av anbefalingsalgoritmene.

Slik forenkles valgene for oss fordi statistiske metoder, som blant annet clusteranalyse, tas i bruk for at det skal bli enklere å velge, -selv om tilbudet av aktuelle og interessante filmer bare øker og øker.

Få tilbydere

For at slike tjenester skal kunne fungere best mulig i praksis, er det viktig at tilbudene ikke er spredt på for mange tjenestetilbydere. Det er greit med ett Facebook slik at vi kan ha tilgang til alle venner og aktuelle ressurser i samme nettverk. Det er også greit å ha en dominerende søkemotor der vi finner det meste av det vi har bruk for.

Motsatsen ville kanskje skapt en situasjon ala den en hadde den gang Oslo het Kristiania og en var i telefonens innledende historiske fase. Da var det flere aktører som bygde telenettverk i byen uavhengig av hverandre og det var ikke uvanlig at en hadde både to og flere telefoner slik at de kunne nå dem en ønsket å snakke med.  

Senere greide teleselskapene å samarbeide gjennom det vi kaller roaming-avtaler, men slike avtaler får vi nok neppe se mellom Facebook og eventuelle konkurrenter.  Grunnen til det er at det er nettopp fordi de er så store at de er så smarte og effektive, og også derfor at de er så skumle.

Medaljens bakside

For medaljens bakside er at disse selskapene, som vi i dag kaller plattformselskaper, vokser til å bli naturlige monopolister. Det skyldes ikke bare at de er flinke til å redusere våre transaksjonskostnader og at de utnytter nettverkseffekter til det fulle, men også at de nyter godt av det økonomene kaller økende utbytte eller increasing returns.

Kort fortalt betyr det at de greier å redusere gjennomsnittskostnadene sine kontinuerlig, nesten uansett hvor mye de vokser. Derfor blir det stadig vanskeligere å konkurrere med dem, for om vi skal velge en annen leverandør må det være fordi alternativene er mye bedre eller billigere i bruk, og det siste er det umulig å få til etter som disse tjenestene er gratis å bruke.

En tredje årsak til å forlate plattformselskapene måtte være at vi mister tillit til dem, men også dette sitter også langt inne. Tenk bare på alt det Facebook har bidratt til som burde ha rokket ved tilliten til selskapet (Cambridge Analytica mm), men likevel vokser altså antall brukere slik at disse mest vellykkede selskapene fremstår som naturlige monopol.

Utfordrer samfunnet

Det er kanskje denne nye formen for monopolkapitalisme arkitekten var bekymret for. Det er i alle fall forfatterne av bøkene «Platform capitalism» og «The Age of Surveillance Capitalism» (lenke til omtale i The Guardian), den siste omtalt i en anmeldelse som en bok som kommer til å stå ved siden av Adam Smith om 20 år.

Ifølge fremtidsforsker Amy Webb er det ni selskaper som dominerer plattformutviklingen i samfunnet, seks amerikanske og tre kinesiske. Og om en skal tro FNs rapport om digital økonomi 2019, bidrar europeiske selskaper med under fire prosent av den globale verdien av plattformene. De dominerende aktørene er USA og i stadig økende grad også Kina.

Fremveksten av plattformer og flersidige markeder som forretningsmodeller skaper nye utfordringer på svært mange områder i samfunnet. Noen av disse belyser jeg i boken «deling plattform tillit».

Referanser:

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.