delingsøkonomi

Økte skiller i samfunnet som følge av delingsøkonomien

27. april 2018Arne Krokan 3 Comments

Dette er et lite utdrag fra kapittelet «Delingsøkonomiens politiske økononomi» fra min kommende bok «deling plattform tillit». Håper er å kunne bidra med en mangefasettert analyse av delings- og plattformøkonomien i håp om at vi bedre kan forstå hvilken vei teknologiutviklingen bringer oss.

Tomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre (2014) bidro til å sette søkelyset på hvordan verdens kapital er blitt samlet på stadig færre hender og på den måten bidrar til økt ulikhet i verden. Forskjellene har blitt markant større de siste 30 årene. I dag har de 85 rikeste menneskene i verden like stor formue som den fattigste halvparten har til sammen.[1] De rikeste 1 prosent i verden eier 65 ganger så mye som den fattigste halvparten.

I USA er inntekts-ulikheten nå like stor som den var under depresjonen i 1928,[2] og den rikeste delen av befolkningen øker sin andel av landets samlede formue på bekostning av de minst ressurssterke. I 2013 eide de 10 prosent rikeste familiene over 75 prosent av landets samlede formue.[3]

Utsiktene for dem som er avhengige av at andre skaper jobbene er heller ikke spesielt gode. De største multinasjonale selskapene i USA, slik som General Electric, Wal-Mart, Microsoft og Caterpillar, sysselsetter til sammen en femdel av alle arbeidstakere i landet. Siden 2000 har disse selskapene redusert antall ansatte med 2,9 millioner, mens de i samme periode har opprettet 24 millioner arbeidsplasser i utlandet.[4]

I tillegg betaler disse selskapene til sammen mindre skatt enn noen gang, en utvikling som har fått Hill (2015, side 4) til å konkludere med at

[What] … the techno sapiens have planned for us is a dead end for U.S. workers, as well as for the national economy.

Forfatteren av boken Raw Deal: How the «Uber Economy» and Runaway Capitalism Are Screwing American Workers er med andre ord ikke spesielt optimistisk når det gjelder den fremtidige utviklingen med hensyn til denne siden av samfunnsutviklingen, og han er bekymret for konsekvensene.

Også i Norge er ulikheten økende. Ifølge SSB[5] fikk de rikeste 10 prosent i Norge i 2014 over 20 prosent av inntektene, mens de fattigste 10 prosent fikk i underkant av 4 prosent. Nesten halvparten i denne siste gruppen består av personer med innvandrerbakgrunn. Av de øvrige er en stor andel personer som mottar offentlige stønader, personer som ikke eier særlig mange ressurser som kan settes i sirkulasjon gjennom delingsøkonomien. Derfor vil de med stor sannsynlighet ikke kunne tjene mye på den utviklingen vi ser konturene av.

Økt ulikhet er en av konsekvensene av teknologisk utvikling i de fleste samfunn, og delingsøkonomien og de nye plattformene bidrar til å øke forskjellene fordi størstedelen av verdiskapingen havner hos plattformskaperne og deres eiere (McAfee og Brynjolfsson 2017).

I det kapitalistiske samfunnet er eierskap til produksjonsmidlene nøkkelen til å forstå hvordan fordelingen av overskuddet av produksjonen er, noe Karl Marx (1867) var en av de første til å beskrive. Mens det i det tidligere jordbrukssamfunnet var lett å se at de som eide jord faktisk utnyttet dem som ikke var selveiere, ble det vanskeligere å se hvordan denne utbyttingen eller undertrykkelsen fant sted i det gryende industrisamfunnet. Man så imidlertid konturene av hvordan kapitalismen som system på sikt ville føre til økte forskjeller, og det til tross for at mange av dem som fikk jobb i fabrikkene tok steget ut av jordbrukssamfunnets avhengigheter da de reiste til byene for å jobbe, fordi de fikk egen lønn og kunne i langt større grad bestemme over eget liv.

Historien har vist at det kapitalistiske systemet har bidratt til å forsterke mange av de endringene som Marx fryktet og som Piketty har beskrevet. Løsningen på problemet er ifølge Piketty at vi bør innføre en global skatt på kapital, progressiv og med høyt bunnfradrag.

Den skjevheten i tilgang til verdier som er skapt i det 21. århundre har i tillegg vist seg å ha en rekke andre negative konsekvenser, slik som at dem med lavest inntekt har dårligere helse og lavere forventet levealder enn de rike. De har også lavere utdanning, en høyere andel er rusmisbrukere og de har mindre stabile familierelasjoner enn dem med høyere inntekter. Fattigdom avler med andre ord både fattigdom og sosiale problemer. Kan de nye plattformene og delingsøkonomien bidra til å endre noe av dette?

I boken Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis skriver J.D. Vance (2016) om sin egen hvite og fattige families kontinuerlige kriser, og ikke minst om hvordan tillit til institusjoner har forvitret blant store grupper mennesker i det amerikanske samfunnet. Alle han omgikk seg med var overbevist om at man ikke kunne stole på mediene – fake news var hverdagen. De trodde oppriktig at universitetene var rigget slik at de ikke hadde adgang til dem og at de ikke hadde noen reell tilgang til arbeidslivet. Hva er meningen med livet i en slik livssituasjon? Det er et gjennomgående tema i boken, som skildrer en moderne kamp for tilværelsen der tilliten til de institusjonene i samfunnet som var grunnlaget for veksten i den amerikanske middelklassen gradvis forsvinner.

Tillit er limet som holder samfunnet sammen. Den amerikanske drømmen, drømmen om at alle kan bli rike bare de jobber hardt nok, har fått mange til å jobbe mye, men dersom troen på at det nytter forsvinner, forsvinner også håpet om et bedre liv, og kanskje evnen til faktisk å gjøre noe med sin egen livssituasjon, og etter hvert viljen til å arbeide hardt, noe Vance illustrer på en overbevisende og modig måte.

Den amerikanske psykologen Martin Seligman (1972) har beskrevet den situasjonen som Vance synliggjør som «lært hjelpesløshet», hvilket innebærer at man kommer i en situasjon en ikke greier å komme ut av på egenhånd. Slik lært hjelpeløshet er beskrevet i en rekke sammenhenger, også som en egenskap som kan overføres mellom generasjoner.

Uten reelt håp om en bedre fremtid, er det forståelig at man setter spørsmålstegn ved andres analyse av problemet og og forslag til løsninger.

I tillegg til opphoping av kapital på stadig færre hender, har det siste tiåret også brakt en annen stor endring, nemlig overgangen fra industrisamfunnet til det digitale nettsamfunnet. I 2006 var fire av de mest verdifulle selskapene i verden industriselskaper, mens det i 2016 bare var selskaper som arbeider med «digitale goder», plattformer og kunstig intelligens som toppet listen. Alphabet (Google), Facebook, Amazon og Apple var nykommerne. Industrisamfunnets arbeidsplasser blir erstattet av det digitale nettsamfunnets, med andre krav til kompetanse og innsikt enn det som hadde skapt industrisamfunnets arbeidsplasser.

Organiseringen i plattformer, som er fundamentet for delingsøkonomien, har to økonomiske konsekvenser. Den ene handler om overføring av verdier mellom individer, som følge av at enkeltpersoner kan kapitalisere på eierskap til underutnyttede ressurser. Den andre handler om det systemiske, om eierskap til plattformene, og om hvordan de kan iscenesette eller til og med manipulere økonomiske forhold mellom brukerne, hvilket Uber kanskje har vært det beste eksempelet på ved at de til tider har subsidiert sjåførene for å øke antall biler på tilbudssiden, i tillegg til at de har subsidiert kundene slik at prisene på tjenesten har blitt lavere enn hva konkurrentene tilbyr.

[1] https://www.oxfam.org/sites/www.oxfam.org/files/bp-working-for-few-political-capture-economic-inequality-200114-summ-en.pdf Undersøkelsen er sitert i en rekke aviser og tall fra den presentert på Davos-konferansen.

[2] http://eml.berkeley.edu//~saez/saez-UStopincomes-2012.pdf. Lest 23. juli 2017.

[3] https://www.federalreserve.gov/pubs/bulletin/2014/pdf/scf14.pdf. Lest 23. juli 2017.

[4] https://www.forbes.com/sites/susanadams/2011/04/19/jobs-at-big-u-s-firms-move-overseas/#22f0575a1e20. Lest 23. juli 2017.

[5] https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/statistikker/ifhus/aar/2015-12-16

Delingsøkonomiens diskriminerende og nettverksbyggende sider

2. april 2017Arne Krokan 6 Comments

UTDRAG FRA KOMMENDE BOK OM DELINGSØKONOMI … 1.manusutkast. Kommentarer?

Om du bestiller en drosje fra en drosjesentral vet ikke sjåføren noe annet om deg enn adressen der du skal plukkes opp. Det er ingen sjekk av at navnet som oppgis er det korrekte, eller om den som skal transporteres av ulike grunner er en uønsket passasjer.

Hos Uber, Airbnb og de fleste andre tjenestene er dette helt motsatt. Der er en avhengig av åpenhet fordi det er denne som er grunnlaget for forvaltning av tillit som igjen er grunnlag for at handelen i det hele tatt finner sted, siden det ikke lenger er en tiltrodd 3.part som garanterer for sikkerhet og tjenestekvalitet, slik det er med drosjeselskapene og sentralene. Med åpenhet kommer imidlertid også muligheten for å diskriminere og misbruke tilgjengelige data.

Det er en grunnleggende verdi i samfunnet at det ikke er lov til å diskriminere personer på grunnlag av kjønn, hudfarge, etnisitet, religion og livssyn. Dette er i Norge nedfelt blant annet i Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn.[1]

En studie gjennomført ved Harvard av Edelman, Luca og Svirsky (2017) viste at personer med ”African American names” hadde 16 % lavere sannsynlighet for å bli akseptert som leietakere på Airbnb sammenlignet med identiske gjester med navn som var typiske for hvite gjester. Denne diskrimineringen forekom i flest tilfeller hos verter som hadde lite kontakt med denne gruppen og den førte til at de faktisk også fikk et økonomisk tap, fordi de bare greide å erstatte det tilbudte leieforholdet med et annet som de aksepterte i bare 35 % av tilfellene. De var med andre ord villige til å betale for å redusere kulturell og sosial usikkerhet knyttet til det som i utgangspunktet kunne være et rent økonomisk bytte.

Forfatterne konkluderer med at … “While rental markets have achieved significant reductions in discrimination in recent decades, our results suggest that Airbnb’s current design choices facilitate discrimination and raise the possibility of erasing some of these civil rights gains.”

Edelman og Luca (2014) fant også at “ikke-sorte-verter” gjennomsnittlig oppnådde 12 % høyere pris for likeverdige utleieobjekter, noe som også bidrar til å forsterke den diskriminerende effekten som ser ut til å være utbredt også i delingsøkonomien.

Også i en undersøkelse av den franske bildelingstjenesten BlaBlaCar[2] fant en at kunder diskriminerte både på grunnlag av kjønn og etnisitet (Farajallah, Hammond og Pènard 2017). Kvinnelige sjåfører fikk flere turer enn mannlige sjåfører, og sjåfører med typiske franske navn flere turer enn sjåfører med arabiske navn. De fant at personer med arabiske navn eller navn assosiert med muslimer var sterkt utsatt for diskriminering og at denne diskrimineringen påvirker deres mulighet for å tjene penger på tjenesten substansielt.

Slik forskning bygger på en lang tradisjon der en blant annet har studert hvordan personer som har sittet i fengsel, har vært arbeidsledige over lengre tid, er immigranter, er av African-American eller Arabisk etnisitet med mer er utsatt for ulike former for systematiske forskjellsbehandlinger i samfunnet.

Funnene er konsistente med annen diskrimineringsforskning. For eksempel fant Doleac & Stein (2013) i et eksperiment der en iPod skulle selges på nett at det spilte stor rolle om det var en sort eller hvit hånd som holdt objektet på bildet i annonsen. Sorte selgere fikk i gjennomsnitt 13 % færre svar og 17% færre tilbud enn hvite selgere. I tillegg opplevde en at kjøperne hadde mindre tillit til sorte selgere ved at de i mindre grad aksepterte å betale for varene på forhånd, samt at de i mindre grad aksepterte at varene ble sendt i posten enn i tilsvarende handler med hvite selgere. De var med andre ord utsatt for en etnisk basert diskriminering basert på fordommer om grupper snarere enn erfaringer med enkeltmennesker.

I industrisamfunnets utleietjenester var tillit i stor grad ivaretatt av tiltrodde 3.parter som utleiebyråer, drosjesentraler og lignende. Tjenestedesignet førte til at det i utgangspunktet ikke var direkte kontakt mellom utleier og leietaker før selve tjenesteleveransen ble etablert. Det var derfor ikke mulig å etablere noe personlig tillitsforhold mellom partene før leie-relasjonen startet. En kan derfor tenke at utleier eller tilbyder i en slik situasjon forholdt seg mer til den potensielle leietakerens generaliserte kjennetegn, slik disse fremstår i form av attributter som tilskrives den sosiale gruppen en tilhører, noe som har vært et kjent fenomen i svært lang tid.

I Oslo ble for eksempel nordlendinger diskriminert i boligmarkedet på 1900-tallet. I anonyme avisannonser av typen ”billett merket” kunne utleiere stille ulike krav til leietakere uten at det var synlig hvem som stilte kravene. Den som ville leie en hybel fikk derfor ikke vite hvem utleier var.

NRKbeta forsøkte å finne ut om det var en myte eller ikke at nordlendinger ble diskriminert i boligmarkedet, og de ba ”det sosiale nettet” om hjelp til å finne eksempler på at dette faktisk fant sted, og eksemplene kom.[3] De viste at dette faktisk hadde vært et relativt utbredt fenomen og at slike former for gruppebasert diskriminering har eksistert også hos oss i lang tid. Dette finnes det for øvrig mange eksempler på i det norske samfunnet, noe både tatere, samer og andre grupper i befolkningen har vært systematisk utsatt for.

Når tillit må opparbeides i personlige relasjoner eller forvaltes gjennom tiltrodde 3.parter, slik en var avhengig av før plattformene og de sosiale mediene, er det lett å forstå at mange tyr til lettvinte generaliseringer for å redusere egen usikkerhet. Men hva når tillit forvaltes gjennom plattformene, der erfaringer fra èn situasjon lett kan synliggjøres for fremtidige parter? Vil personlig erfaring med personer som i utgangspunktet tilhører diskriminerte grupper føre til endret og mindre diskriminerende atferd?

Edelman, Luca og Swirsky (2017) undersøkte dette ved å samle informasjon fra utleiesituasjoner på Airbnb der hvite utleiere hadde leid ut til sorte leietakere. Som helhet fant de at 29 % av utleierne hadde minst en omtale fra en sort gjest, og de fant at diskriminering på grunn av etnisitet ble markant redusert for utleiere som selv hadde erfaring med dette. Det vil si at erfaring med bare èn etnisk annerledes gjest reduserte sannsynligheten for diskriminering i senere leieforhold.

Det er i hovedsak to forklaringer på hvorfor slik diskriminering foregår. Den ene forklaringen kalles ”statistisk diskrimineringsteori” og har røtter i Phelps (1972) teori ved at en ser diskriminering som et resultat av asymmetrisk informasjon der kostnaden ved å fremskaffe ønsket informasjon er høyere enn forventet nytte. Phelps beskriver situasjonen slik:

“The employer who seeks to maximize expected profit will discriminate against blacks or women if he believes them to be less qualified, reliable, long-term, etc. on the average than whites and men, respectively, and if the cost of gaining information about the individual applicants is excessive. Skin color or sex is taken as a proxy for relevant data not sampled. The a priori belief in the probable preferability of a white or a male over a black or female candidate who is not known to differ in other respects might stem from the employer’s previous statistical experience with the two groups (members from the less favored groups might have been, and continue to be, hired at less favorable terms); or it might stem from prevailing sociological beliefs that blacks and women grow up disadvantaged due to racial hostility or at least prejudices toward them in the society (in which latter case the discrimination is self-perpetuating” (Phelps 1972, s 659).

Det er med andre ord forestillinger om gruppen, en slags gjennomsnittlige forestillinger og fordommer som projiseres fra gruppen til enkeltpersoner som er årsak til diskrimineringen.

Den andre forklaringsmodellen stammer fra Gary Beckers (1957) The Economics of Discrimination og tar utgangspunkt i at beslutningstakere foretrekker aktører fra bestemte grupper, uavhengig av hva slags informasjon de har om disse gruppene. Det innebærer at en vert faktisk kan mislike en person som vil leie på Airbnb, selv om hun har like mye informasjon om denne personen som andre personer hun foretrekker å leie ut til, og selv om det ikke er forskjeller i attributter annet enn gruppetilhørighet mellom de to personene.

I den ene modellen er det tilgangen til informasjon som er forklaringen på diskrimineringen, at partene har ulik eller asymmetrisk informasjon, mens det i det andre tilfellet er smak eller kanskje til og med mer grunnleggende verdier som forårsaker diskrimineringen.

I en analyse av disse teorienes forklaringskraft i forhold til observert diskriminering i delingsøkonomien viser empiri at å redusere asymmetrisk informasjon også reduserer diskrimineringsproblemet. Egne erfaringer og sosial kontakt reduserer fordommer og opphever til dels diskriminerende atferd, slik eksempelet med Airbnb viste.

Spørsmålet er om dette vil gjelde i alle situasjoner og om alle mennesker vil være villige til å skaffe seg disse erfaringene selv. Om det er en indrestyrt aversjon mot mennesker som er forskjellige av etnisitet og andre diskriminerende dimensjoner som er årsaken til dette, må det andre tiltak til enn bare å øke informasjonstilgangen. Erfaringene fra Farajallah, Hammond og Pènards (2017) undersøkelse av BlaBlaCar viste at den negative effekten av etnisitet ble noe redusert for arabiske aktører dersom disse knyttet et bilde til profilen sin, men andre undersøkelser har ikke vist slike positive sammenhenger. Edelman og Luca (2014) mente at det var mindre diskriminering på eBay fordi kjøperne ikke kan se selgers navn eller foto før handelen finner sted. Dermed er det ingen ytre markører å diskriminere etter. Airbnb har en åpenhet ved at kjøper kan se selgers foto, men får ikke tilgang til kontaktinformasjon før selve bookingen er gjort. De mener at plattform designet kunne bidra til å redusere diskriminering, for eksempel ved at leietaker ikke får se utleiers foto eller navn. Dette kunne gjennomføres der det er hele utleieobjekter som leies ut, fordi utleier og leietaker da vil ha minimal sosial kontakt. Plattformdesignet kan dermed i seg selv bidra til å redusere ulike former for diskriminering, dersom en ønsket å bidra til å fjerne slike uønskede effekter.

Vi må også kunne anta at åpenhet om transaksjoner er et ubetinget gode. Det gjør at tillit kan overføres mellom personer som i utgangspunktet ikke kjenner hverandre. Åpenhet bidrar til å styrke sosiale bånd mellom mennesker, til å etablere svake bånd og til å styrke dem (Granovetter 1973). På denne måten kunne en argumentere for at delingsøkonomien gjennom dens sosiale kontakter bidrar til å styrke de svake båndene og utvide nettverk. Tjenester som Coachsurfing, der du får anledning til å sove på ”sofaen” hos verten, noe som innebærer mye mer planlagt sosial kontakt enn vanlige leieforhold gjennom Airbnb.

Sosiologisk forskning viser at svake bånd er viktige fordi de kan skape broer mellom ulike sosiale grupper. Slike broer kan bidra positivt til å forhindre sosial stigmatisering og det kan bidra til å bygge sosial kapital (Krokan 2012). Gleditch og Hegre (2004) har vist at det er mindre krig mellom nasjoner som har en utbredt handel seg i mellom, enn andre nasjoner. Handel skaper sosial kontaktsom igjen bidrar til å redusere asymmetrisk informasjon og kan påvirke våre preferanser i ulike retninger. Gleditch og Hegre har også vist at ” Økonomisk åpenhet – både i form av handel og av utenlandsinvesteringer – leder til økonomisk vekst, som vi har sett i Østasia. Økonomisk vekst fører igjen til konsolidering av demokratier og til en betydelig reduksjon i faren for borgerkrig. (2004, side 260).

Delingsøkonomien bidrar til handel på tvers av landegrenser og til økonomisk åpenhet.

Det kan derfor være grunn til å tro at delingsøkonomien kan bidra til en positiv samfunnsutvikling, ved at den virke konfliktdempende, bidra til å redusere ulikhet og positiv diskriminering og utjevne økonomiske og sosiale forskjeller.

[1] https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2013-06-21-60 Lest 1. april 2017

[2] https://www.blablacar.com/

[3] https://nrkbeta.no/2012/09/13/konkurranse-bill-mrk-nordlendinger-uonsket/

Delingsøkonomi – baklengs inn i fremtiden?

12. november 2015Arne Krokan 4 Comments

Tittelen er lånt fra Hilde Solheims innlegg på egen blogg, et innlegg som belyser viktige sider ved delingsøkonomien. Den vil endre strukturen i arbeidslivet. Den vil skape nye utfordringer for dem som blir kontraktert snarere enn ansatt. Den vil føre til behov for endringer i lover og regler på en rekke områder. Og den vil antakelig føre til at noen som attraktive tjenesteytere gjør det bedre enn dem som ikke er like attraktive. Jeg har kjørt med en god del drosjesjåfører jeg vill gitt terningkast 1 om det hadde vært mulig …

Hilde Solheim er bekymret for skattegrunnlaget for slike tjenester. For å forstå dette må en også forstå på hvilke måter plattformer som delingsøkonomien bygger på endrer samhandling mellom mennesker, forenkler transaksjoner og gjør gammel infrastruktur overflødig.

Det er i dag et krav at den som vil kjøre drosje må tilhøre en drosjesentral slik at vi kan få bestilt drosje når det er behov for det, samt at de må ha taxameter slik at det blir vanskeligere å jukse med inntektene. Ubers biler har ingen ting av dette, bare en app. Men i den underliggende arkitekturen tas alt dette vare på. Der logges turene, hvilken reiserute som er valgt, hvor lang tid de tok, hva betalingen var. Alt er åpent og transparent dersom norske myndigheter ønsker å ta i bruk slike systemer.

Det myndighetene trenger å gjøre er å endre kravene til at en må ha løyve for å drive persontrafikk. En kan stille krav til aktører som vil ”drifte” dette markedet om at de må kvalitetssjekke produksjonsmidlene (les bilene for Uber) og tilbyderne (for eksempel vandelsattest, skatteattest etc) og en kan inngå avtaler som innebærer at det betales moms for denne transporten også. En kan godt tenke seg at til og med sjåførenes regnskapsførte utgifter ligger i det samme systemet slik at momsinnrapportering og fratrekk av utgifter som er påløpt i tjenesteutøvelsen gjøres ”automatisk”. En slik løsning er å gjøre egen regnskapsføring overflødig, nok en disruptiv tjeneste på vei til å gjøre hverdagen vanskelig for en lang rekke mennesker.

Det er mulig å gjøre alt dette om en bare vil, og det må norske politikere ta stilling til. Det vil med stor sannsynlighet føre til bedre tjenester for brukerne, mindre koordinerings- og transaksjonskostnader og flere sysselsettingsmuligheter for borgerne.

Så er det jo rart hvordan reguleringer virker inn på være daglige liv. Å samkjøre med naboen og dele utgiftene til dette er i grenseland for hva som er lovlig i henhold til lovverket, for om du tar med noen for betaling (det spiller ingen rolle om du tjener penger på det eller bare får dekket hele eller deler av dine egne utgifter) så driver du per definisjon persontransport. Er det lurt å ha det slik?

Oppdatering:
Som eksempel på at delingsøkonomiens aktører faktisk kan kreve inn avgifter og betale disse inn til myndighetene, kan en bare se hva AirBnb gjør i San Francisco. Les mer her. Her beskrives også hvordan de tar tak for å hindre en negativ ekstern effekt, at færre vil leie ut til dem som faktisk trenger å leie bolig for å arbeide og bo i byen som følge av at de tjener mer på kortidsutleie. Det går an å kombinere en fornuftig skatte- og avgiftspolitikk og ta hensyn til både positive og negative eksterne effekter også. Og delingsplattformene er som skapt for å løse disse utfordringene.

Oppdatering 2:
I Transportloven kap 2 om Løyve står det:

§ 4.Løyve for persontransport med motorvogn

(1) Den som mot vederlag vil drive nasjonal eller internasjonal persontransport med motorvogn, må ha løyve. Det same gjeld den som utfører persontransport mot vederlag på liknande måte som drosje når tilbod om transport vert retta til ålmenta på offentleg plass.

og videre heter det at …

§ 20.Annan persontransport

(1) Det trengst ikkje løyve når den som rår over ein personbil tek med seg folk han arbeider saman med eller grannar når han køyrer mellom bustad og arbeidsstad.

Men det står ikke at det er lov til å ta betalt … blir situasjonen en annen da?

29. august 2013Arne Krokan 9 Comments

I Oslo leier Christian ut leiligheten til tilreisende som trenger rom for noen dager. De booker leiligheten hans på Airbnb.com. Der kan de også lese hva tidligere gjester måtte mene om både Christian og leiligheten hans, og de kan finne alternativer til Christians leilighet om de nå måtte ønske noe annet.

Gjennom Airbnb senkes partenes transaksjonskostnader og det skapes nettverkseffekter, hvilket vil si at andre personers bruk av tjenesten skaper fordeler for meg. Gjennom Airbnb kan jeg se hvordan de vurderer Christian og hans leilighet og kan unngå tjenester som har vist seg å ikke holde den forventede standarden.

Nye tjenester som legger til rette for at vi kan dele ressurser vi disponerer gjør det mulig å utnytte både egne og samfunnets ressurser på måter som gjør at vi både kan bidra til å skape et bedre samfunn og vi kan gjøre tilværelsen enklere og bedre for oss selv. Vi kan dele både boliger, biler, verktøy, kompetanse, klær og mye annet gjennom tjenester som legger til rette for kollektivt forbruk. I stedet for å eie selv kan vi skape nye allmenninger, slik at vi kan utnytte fordelen av å eie en liten bit av en større helhet, slik som Bilkollektivet tilbyr.

Delingsøkonomien er i en begynnende fase, og det er foreløpig ikke så mange som gjør bruk av den, selv om det kryr av Couchsurfere i Norge, folk som gjerne sover på sofaen din, omtaler deg på en hyggelig måte om du fortjener det, og bidrar til å bygge din tillitsprofil slik at du selv i neste omgang kan logge inn hos privatpersoner som åpner sitt hjem på din reise.

Og så langt er det nesten ikke grenser for hva som er etablert av delingstjenester, fra kjoler og klær til en plass ved middagsbordet. For hva er vel en mer autentisk opplevelse enn å spise den lokale maten sammen med de personene som bor på stedet du besøker? Eller hva med å ta med en pakke i bilen på den strekningen du skal kjøre likevel, slik norske Easybring vil ha deg til å gjøre.

Dette er en del av nettverksøkonomien. Den handler om hvordan vi kan senke transaksjonskostnader, hvordan vi kan skape nettverkseffekter, hvordan vi kan få til increasing returns og påfølgende selvforsterkende vekst. Og den handler om hvordan tjenester blir til commodities og hva en kan gjøre for å unngå at de faktisk også blir handlet på denne måten. For digitale commodites blir gratis om de blir tilbudt i frie markeder. En av teknikkene for å unngå at de blir handlet som commodities er å skape opplevelser av dem, så ta i bruk opplevelsesøkonomiens mekanismer.

Min nye bok ”Nettverksøkonomi – sosiale mediers og digitale tjenesters økonomi” er en analyse og gjennomgang av mekanismene som bidrar til å skape overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn. I denne boken kan du også lese om hva som skjer når ”big data” invaderer oss, om hvordan algoritmene mer og mer kommer til å styre våre liv. Og du kan se gjennom mer inngående eksempler hva som er i ferd med å skje når bøkene forvandles til digitale tjenester og hvordan sosiale medier fases inn som alternativ infrastruktur for tradisjonelle medier og kommunikasjonstjenster.

Og under over alle undre: Cappelen Dam Akademiske har gått med på å prise eboken til under 100 kroner, til tross for at papirboken koster 269.

Digitalisering og digital transformasjon – nettkurs

15. april 2019Arne Krokan Leave a Comment

I vår har omlag 150 studenter gjennomført det nettbaserte emnet Digitalisering og digital transformasjon, som inngår i erfaringsbasert mastergrad i organisasjon og ledelse ved NTNU. Smått utrolige 147 av de 150 har levert eksamensbesvarelsen, der de som en del skulle skrive et refleksjonsnotat om «hva de har lært gjennom dette læringsløpet». Disse notatene er svært interessant lesing. Noen forteller at de har endret holdninger til digitalisering fullstendig og har gått fra å være negative til å bli positive og vil delta aktivt i ledelsen av dette arbeidet i egen virksomhet, og andre har oppsummert mer hva de har lært.

Den nederste delen av teksten her er fra en av besvarelsene, og den oppsummerer ganske presist hva du kommer til å lære dersom du tar dette emnet, som starter i igjen i september 2019.

Det jeg har lært i dette kurset er hvordan teknologi har endret samfunnet og hvordan vi har gått fra et industrisamfunn til et digitalt nettsamfunn. Hvordan vi har gått fra fysiske varer til digitale bits og hvordan dette har påvirket økonomien fra informasjonsøkonomi til en digital økonomi. Hva som skjer med et produkt når det blir digitalt og hvordan de omsettes gjennom digitale tjenester. Hva dette skiftet innebærer i forhold til opphavsrettigheter og forskjellen på kollektive, private og nettverksgoder. Hvordan collaborative filtering og nettverkseffekter påvirker nettverksgoder. Hvilken rolle oppmerksomhet spiller i den nye økonomien. Hva et commodity produkt er og hva det innebærer at noe blir en digital commodity. Hva transaksjons og koordineringskostnader er og hvordan disse skaper ‘det friksjonsfrie samfunn’. Hva grensekostnader er og hvordan lave grensekostnader gjør digitale plattformer til vinnere. Hvordan lave transaksjonskostnader legger grunnlaget for overgangen mellom hierarkier til plattformer. Hvordan våre rasjonelle valg og våre vaner påvirker oss og hvordan filterboblen bidrar til dette. Hvordan ‘bigdata’ kombineres med filterboblen. Hva snobbeffekten, bandwagoneffekten og bestselgereffekten er. Hvordan kombinasjonen mellom nettverkseffekter og increasing returns skaper selvforsterkende vekst og hvordan disse effektene utnyttes i design av digitale tjenester. Hvilken rolle collaborative consumption, eller tillitsøkonomien har og hvordan den bidrar til det digitale skiftet. Jeg har lært om digitale dugnader som har skapt tjenester som Wikipedia. Jeg har lært om den lange halen som har gjort Amazon til en av verdens største plattformer. Hvilken rolle mikrosamfunn har og hvorfor dem bidrar til fenomenet sosial handel. Hvordan nettverksøkonomien forandrer hierarkier og organisasjoner hvordan åpenheten som skapes får organisatoriske konsekvenser. Hvordan tillit og tillitsbaserte systemer har ført til at delingsøkonomien har vokst seg stor. At dette skaper tjenester som i praksis konkurrerer med både offentlig og privat tjenesteyting og hvordan samfunnet forsøker å håndtere denne overgangen. Hvilke konsekvenser overgang fra tingenes verden til den immaterielle økonomien og de digitale tjenestenes verden har. Hva sosiale mediers digitale økonomi er og hvordan for eksempel Facebook utnytter dette. Jeg har lært hva som særpreger digitale tjenester og hvordan de forandrer eksisterende verdikjeder, såkalt disintermediering, og skaper nye forretningsmodeller. Hvordan disruptive innovations forandrer hele bransjer og fører til remediering, og skaper nye verdikjeder. Hvordan kombinasjonen av disse egenskapene fører til at digitale tjenester utvikler nye strategier og forretningsmodeller. Hva den neste industrielle revolusjonen innebærer og hvilke konsekvenser den kan få. Hvordan ny teknologi og kunstig intelligens vil bli et supplement og ikke en erstatning i arbeidsmarkedet. Jeg har også lært hva konsekvensene av denne utviklingen har på samfunnet på ulike nivåer, på både makro og mikronivå. Jeg har en bedre forståelse for hvordan alt dette henger sammen og påvirker meg som både bruker og tilbyder i delingsøkonomien. Jeg har en bedre forståelse for hvordan og hvorfor de største plattformene har blitt så store og hvorfor dette gir dem fordeler i den digitale verden.

Konsekvensen av at jeg har lært dette er at jeg har kunnskap om hvordan teknologiutvikling endrer samfunnet. Jeg forstår hvordan digitale tjenesters særegenhet kan brukes for å utvikle forretningsmodeller, plattformer og organisasjoner. Jeg forstår mer de grunnleggende prinsippene bak strategiske valg og utvikling av tjenester i den digitale økonomien og hvordan disse kan brukes for bedre samarbeid og deling av kunnskap. Jeg har mer kunnskap om hvordan plattformer organiseres og hva den økte bruken av disse har og si for samfunnet. Jeg forstår mer hvordan digitalisering påvirker og utvikler samfunnet. Jeg vil med denne bakgrunnen og kunnskapen være bedre rustet til å ta tak i digitaliseringen på min nåværendeog fremtidige arbeidsplasser. Jeg har også blitt mer bevisst på egen adferd og hvilke konsekvenser min bruk av digitale tjenester kan ha.

Neste gjennomføring starter i september og du kan melde deg på her om du vil være med. Jeg har også en variant av dette kurset med samlinger om du heller vil møte dine medstudenter ansikt til ansikt. Her kjører vi små klasser med omlag 25-30 deltakere, så alle kommer til orde og blir sett/hørt i løpet av disse samlingene. Ses vi?

GUD og distriktspolitikk 2.0

19. desember 2018Arne Krokan Leave a Comment

Artikkel skrevet til 10-årsjubileet for Distriktssenteret

Utkast til artikkel trykket i jubileumshefte.

Ingressn

Både globalisering og urbanisering trekker folk bort fra distriktene i Norge. I tillegg erstattes et nesten nasjonalromantisk perspektiv på kultur ognasjonale verdier med et mer internasjonalt fokus. Om ikke disse verdibaserte og strukturelle endringene er nok, skaper fremveksten av det digitale nettsamfunnet også både nye muligheter og utfordringer. Hvordan vil disse utviklingstrekkene knyttet til GUD, globalisering, urbanisering og digitalisering virke inn på bosettingen i distriktene? Hvilke muligheter skapes for økt aktivitet og revitalisering av livet utenfor de store vekstsentrene i Norge? Og hvilke elementer kunne bidra til å skape en distriktspolitikk 2.0 ?

Bygdenedtur

Da jeg vokste opp i Trøndelag på 50/60-tallet hadde defleste av oss røtter og kanskje også foreldre, besteforeldre eller venner sombodde på en gård. Det var mange som hadde et nært forhold til livet på landsbygdaog til gårdene, som var selve motoren i tilværelsen utenfor byene.

På 1950-tallet jobbet omlag 20 % av befolkningen i jordbruket, mot under 2 % nå.

Antall gårdsbruk i drift har sunket fra om lag 200 000 i 1950 til rundt 40 000 i dag.[1] I 2016 stod hver femte landbrukseiendom med bolighus ubebodd, og bare det siste tiåret har over 60 000 mennesker flyttet fra gårdene sine. I nasjonaløkonomisk perspektiv står jordbruket i Norge for 0,5 % av BNP,[2] mens det i 1950 utgjorde 7 % av BNP.[3]

Menneskene flytter til byene, de urbaniseres, mens infrastrukturen på landsbygda består, – enn så lenge.[4] Fremdeles bor 7 % av befolkningen på et gårdsbruk og nærmere en fjerdedel av bygningene i landet, om lag 1 million, står på gårder. Det finnes med andre ord potensiale for utvikling av denne delen av Norge, selv om det ser ut til at de fleste av oss faktisk ønsker å bo i byene eller tettstedene, som det i alt finnes nesten 1000 av i Norge.[5] Bare i 2016 økte antallet som bor i tettsteder med 53000, slik at det nå er over 80 % av befolkningen som bor i byer og tettsteder. Tettsted er da forstått som sammenhengende bebyggelse med mer enn 200 innbyggere.

Om en ser på utviklingen i Norge finner en at en tredel av befolkningen bor i de fem største byene, og andelen er økende. Bare i Oslo stiger folketallet med nærmere 20 000 innbyggere årlig.

På de om lag 70 årene som har gått siden 1950 har jordbruket både blitt mekanisert og digitalisert. På 50-tallet ble hestene, det var 200 000 hester på norske gårder i 1950, skiftet ut med traktoren og melkemaskinene fant sin vei inn i fjøsene. På jordene dominerte hesjene, tørking av høy, mens det nå er «traktoreggene» folk flest legger merke til.

I dag står vi overfor en ny modernisering av driftsformer som skaper nye betingelser for liv, men dessverre ikke så mange nye arbeidsplasser. Det moderne landbruket er blant de fremste til å ta i bruk ny teknologi og nye drifts- og organisasjonsformer. Å bo på gård er for mange blitt like mye en livsstil som en næring. Det er annet arbeid enn det gården gir grunnlag for som skaper det meste av levebrødet. Kanskje er dette også det viktigste grunnlaget for å opprettholde den spredte bosettingen i landet også i fremtiden?

GUD driverutviklingen i verden

GUD står for Globalisering, Urbanisering og Digitalisering.

I en verden der vi handler stadig mer på tvers av landegrenser, der vi har flyttet store deler av produksjonsarbeidet til lavkostland og der vi gjennom sosiale medier har skapt en ny type åpenhet og synlighet, har globaliseringen skutt fart på mange områder.

Det er for eksempel et lite paradoks at vi sender det mesteav fisken vi fisker i havet til Kina eller Øst-Europa for bearbeiding med denkonsekvens at antall fiskebearbeidingsanlegg (fiskebruk) på 40 år er redusertfra 100 til 10.[6] Jakten på billig arbeidskraft har radert bort næringsgrunnlaget i en rekke gamle kystsamfunni Norge, og med arbeidsplassene forsvinner også kompetansen og etter hvert menneskene. Som erstatning har en mange steder fått et omfattende havbruk der nye arbeidsplasser har skapt grunnlag for nytt liv.

Ny teknologi[7] kan endre på dette, men disse endringene skjer i økende grad ved at en erstatter mennesker med teknologi og dermed ikke oppretter særlig mange nyearbeidsplasser, og de få arbeidsplassene som kan komme, krever ofte annen typekompetanse enn det en hadde tidligere. Ny landbasert oppdrettsteknologi gjør det for eksempel mulig å satse på fiskeoppdrett på steder der en ikke har tilgang til egnede naturlige miljøer. Verdens største oppdrettstank bygges på Andøy med et anlegg som skal kunne produsere 15.000 tonn fisk og skape 60-80 nye arbeidsplasser. Gjennom bruk av såkalt «Niri-teknologi» renses og resirkuleres vannet i tankene. På denne måten spares kostnader både fordi en ikke trenger å pumpe vann fra store havdyp og fordi en slipper utgifter tilavlusing av laks.[8]

En av utfordringene med denne typen teknologi er at en ikketrenger å legge virksomheten til de samme naturgitte stedene som tidligere. Faktisk kan en plassere denne typen anlegg i byene, slik en har gjort i Fredrikstad.[9] En annenutfordring er at slike anlegg også kan plasseres nærmere markedene, fordi teknologien gjør en mer uavhengig av naturgitte ressurser. Ett av anleggene som demonstrere dette bygges i Florida.[10] Med dette anlegget vil en blant annet spare om lag 15 kr per kilo i flyfrakt sammenlignet med produksjon i Norge.

Utfordringene kan fort bli at teknologi som gjør det lønnsomt å bearbeide fiskeressurser i Norge i stedet for i lavkostland, kan føre til at det også blir mer lønnsomt å produsere nært forbrukermarkedene enn i Norge. Og da spørs det om vinningen går opp i spinningen?

Både globaliseringen ogurbaniseringen trekker folk bort fra landsbygdene, og parallelt med denneutviklingen er altså befolkningens verdigrunnlag i endring, der et nesten nasjonalromantisk perspektiv erstattes med et mer internasjonalt perspektiv hvorbåde kultur og nasjonale verdier er i endring. Hva kan dette ha å si med tankepå distriktenes og de spredtbygde områdenes fremtid? I tillegg til de nye strukturelle, kulturelle og verdimessige endringene kommer den digitale fremtiden og dens konsekvenser stadig nærmere. Hva kan det føre til?

Ett av de viktige spørsmålene vi må stille om vi ønsker å forstå den fremtidige utviklingen, er hvilket verdigrunnlag livet på landet eller i distriktene faktisk har bygd på? Er det de siste restene av nasjonsbyggingsprosjektet med det romantiske bildet av gårder og norsk natur som nå møter en nyvirkelighet? Hvilke bilder og hvilke verdier skal vi i så fall spille på for ågjøre livet i distriktene mer attraktivt? Hvilken rolle spiller byene og tettstedene i utviklingen av distriktene? Og hva har den tredje bokstaven i GUD, digitalisering å bety med tanke på nye trusler og nye muligheter?

Digitalisering

Digitalisering handler i følge Regjeringen om å «bruke teknologi til å fornye, forenkle og forbedre».[11] Konsulentselskapet Gartner definerer digitalisering som … “the use of digital technologies to change a business and provide new revenue and value-producing opportunities; it is the process of moving to digital business”.[12]

Digitalisering handler om noe mer enn automatisering, det handler også om hvordan en bruker teknologi til å endre arbeidsprosesser på måter som gjør at det skapes en merverdi. Teknologiene som knyttes til digitalisering er mangfoldige, fra kunstig intelligens, 3D-print, plattformer, delingsøkonomi og robotikk til virtuell virkelighet, smarte nett, hus og byer og etter hvert også smarte bygder med mer. Dette er teknologier som bygger infrastruktur for kommunikasjon, sosial samhandling, handel og produksjon og som bidrar til at vi kan løse en rekke oppgaver på andre måterenn tidligere. En av konsekvensene av denne utviklingen er at ny teknologi ikke bare overtar manuelle arbeidsoperasjoner, slik vi har sett i industrien og gjennom det som vi har kalt automatisering, men at den også overtar oppgaver som tidligere har krevd hjernekraft og ikke bare muskler.

Kunstig intelligens er digitaliseringens nye motor, der den utfordrer oss på en rekke gjøremål.Gjennom maskinlæring kan algoritmer trenes til å gjøre svært mange oppgaver like godt eller bedre enn det mennesker kan gjøre. Så langt er de for eksempel blitt flinkere enn oss til å se om to bilder er av samme person eller ikke. De kan skape tekster, bilder og musikk som vi mennesker har problemer med å forstå er skapt av «maskiner», og de kan bistå oss i en rekke oppgaver der de enten avlaster oss eller hjelper oss til å utføre oppgaver raskere, sikrere og ofte også mer kreativt. Du kan jo bare høre litt på DeepBach for å få et inntrykk avhva algoritmene er i stand til.[13]

Algoritmene er utviklet så langt at de er i stand til å oversette tekster mellom ulike språk på et nivå som nærmer seg kvaliteten til profesjonelle translatører, og både Google og andre har lansert øreplugger som oversetter mellom ulike språk i sanntid.

Det er over 20 år siden Gary Kasparov tapte for en sjakkmaskin første gang, og siden da har utviklingen gått stadigraskere. I 2017 vant en algoritme over verdens beste spiller i GO, et kinesisk spill som er så komplisert at de beste i verden ikke er i stand til å forklare hvilken strategi de benytter for å vinne. Hvordan kan en maskin slå dem da? Svaret er «dyp læring», en variant av kunstig intelligens som «etterligner» vår egen hjernes måte å arbeide på. Ved å la algoritmene studere flere millioner spill ble de i stand til selv å spille på et nivå som var høyere enn de beste spillerne. Til og med i poker, som er et spill med ufullstendig informasjon, med en god porsjon psykologisk taktikkeri, er den kunstige intelligensen nå iferd med å feste grepet på oss mennesker.[14]

Ny mekanikk i kombinasjon med kunstigintelligens skaper også helt nye produksjonsmuligheter fordi en har fått mer fleksibel teknologi enn hva de gamle industri-robotene tilbød. Fordi maskinene overtar oppgaver fra mennesker kan en rekke produksjonsoppgaver utføres medomtrent samme kostnader i Norge som i Kina. Hvilke muligheter gir dette for norsk industri i ulike næringer?

En tredje teknologi som skaper nyeproduksjonsformer er additiv produksjon, eller 3D-print. Dette er teknologi som er i ferd med å nå industriell modning, og som tas i bruk i industriell produksjon på stadig nye områder. Cessnas nye fly Denali har for eksempel en motor der en tredel av komponentene er 3D-printet.[15]Hus, biler, busser og båter produseres på samme måte.[16]

3D-print kan skape nyeproduksjonsmuligheter for norske virksomheter og sammen med kunstig intelligensog de nye generasjonene roboter åpner dette for nye måter å produsere på også i norske distrikter. Kanskje kan vi bruke ny teknologi for å ta tilbake deler avindustrien som vi flyttet ut for å nyte godt av lavere arbeidskostnader? Kan ny teknologi og nye, mindre arbeidskrevende produksjonsformer bidra til å demme opp for flukten fra landsbygdene, bidra til å hindre ytterligere fraflytting og urbanisering? Kan en etablere digitale kompetanseclustre knyttet til de ressursene som i sin tid skapte grunnlaget for det moderne livet på landsbygda?

Så spørs det om det er tilgangen til arbeidsplasser i distriktene eller det urbane livet som trekker mest? Hva veier tyngst når beslutningen om å flytte skal treffes?

By og land – hand i hand?

«Mennesket lever ikkeav brød alene» -står det å lese i en viss bok.[17]Det er med andre ord ikke nok å ha mat og hus, slik det var før den store velstanden rammet oss. Nå søker vi i tillegg «mening» med livet, opplevelser, tilhørighet og «muligheter». Mange finner dette i naturen som omgir «distriktene», der svært mange nordmenn nyter opplevelsene midlertid, stykkevis og delt gjennom bruk av de mer enn 450 000 hyttene og husene som benyttes som fritidsboliger, -som ligger i«distriktene». For mange er det å få både i pose og sekk, både det spennende urbane hverdagslivet og det rurale fritidslivet.

Gårdsbruk fraflyttes fremdeles, men svært mange av dem forblir i slekten, -ubebodde, eller som feriesteder. Ressursene er der, men hvordan skal vi kunne iscenesette dem for merbruk og for bruk større deler av året og i lengre sammenhengende perioder?

Folk vil til byene og tettstedene, men hva er det de flykter fra? Hva er det de gir opp? Det kan neppe være det tradisjonelle strabasiøse gårdslivet, for det forsvant for lenge siden. Er det flukten fra bygdedyret somTor Jonsson skildret, men som Ottar Brox mente var avlivet da vi passerte tusenårsskiftet?[18] Da de sosiale skillene som skapte bygdedyret ble borte, forsvant også selve dyret, i følge Ottar Brox. Det ble erstattet av nye skillelinjer i samfunnet, men selv om dette skjedde var det lenge politisk korrekt å opprettholde forestillingen om bygdedyret, forestillingen om skillet mellom by og bygd. Er det fremdeles gamle fordommer som preger vår forståelseav livet i spredtbygde strøk?

I 2000 var «byfolk og bygdefolkstort sett av samme slaget; om en vil, kan ein seia at dei har den same kulturen», skrev Ottar Brox. Store deler av bygde-Norge har også lagt seg til urbaniserte samhandlingsformer, noe en særlig ser om en studerer samhandlingsmønstre. «Det er komne opp ringeklokker på dørene i den minste fjord- og fjellgrend, og det er best å ringe på førehand om en vil stikke innom».[19]

Krenket, utslitt og «alltid på»

Uten at vi kanskje tenker så mye over det er vår hverdag allerede fullstendig avhengig av ulike former for teknologi. Klærne våre, maten vispiser, husene vi bor i, veiene vi benytter når vi skal forflytte oss, -alt er skapt av stadig mer avansert teknologi. Hele vår hverdag er omgitt av teknologi, noe som også former våre sosiale liv.

Sosiale medier har skapt en ny type åpenhet og endret sosiale relasjoner med den følge at det også er skapt nye helter og nye tapere.

Det offentlige ordskiftet har tatt opp i seg ord som«troll», «fake news», «alternative fakta», filterbobler og ekkokammer, og en rekke andre uttrykk som beskriver en endret sosial virkelighet. Der det før bare var de lokale ekkokamrene og disiplineringsmekanismene som gjaldt, er denå blitt globale. Før internetts tid kunne nordiske redaktører trykke så mangeprofet-bilder de bare ønsket, uten at det fikk særlige konsekvenser. Tiden da folk ble krenket av tekster skrevet av Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, eller av å se «Life of Brian» var borte, -trodde vi. Bygdedyret er blitt erstattet av et digitalbeist som er større, sterkere og mer altomfattende enn noe vi har sett tidligere, et monster som ingen slipper unna, dersom de selv da ikke velger å stå helt utenfor. Ikke en gang på landsbygda slipper en unna, for også der trenger den nye digitale urbaniteten og synligheten inn. I tillegg har bygdedyret fått en ny fetter, en innvandret urban variant der hensynet tilfamiliær ære og respekt i kombinasjon med utførlig og omfattende sosialkontroll er de viktigste komponentene.

Bygdedyrets urbane fetter, Janteloven, har fått en opponent, drevet frem av milleniumgenerasjonens foreldre, dem som i dag beskrives som generasjon X, der «du ikke skal tru at du er noe» er erstattet med «du kan bli hva du vil», forestillingen om at strukturelle og sosiale stengsler som setter grenser for vår utfoldelse er blitt historie. Men vil de bo på landsbygda og i «distriktene»? Foreløpig er det ikke mye som tyder på det.

Det er blitt vanskeligere å kalle en spade for en spade, ikke bare for Sylvi Listhaug, men også for andre, slik som Simon Malkenes,lærer i Osloskolen som fikk høre av sine elever at de ble krenket da han i anonymisert form gjenga utdrag av hvordan de oppførte seg i klassesituasjonen iet radioprogram [20] ved å angi at «R kom sju minutter for seint. B kom 8.30. K er borte. P har ikke bok. R og M jobber ikke, sitter på telefon. D synger». Er det denne generasjonensom som skal befolke bygdene i fremtiden? Og er de i så fall mentalt rustet til å bære de sosiale strukturene som tross alt er grunnlaget for det meste av vårt liv videre?

Det må ha krevd en stor mental styrke å holde ut og leve med mye av stigmatiseringen som fulgte disse gamle sosiale strukturene, levendegjort gjennom forestillingen om bygdedyret. En av dem som opplevde dette i sitt møte medlandsbygda var Stange-kunstneren Linda Bakke, som flyttet fra Skedsmo ti lStange på Hedemarken som 10-åring. «Man skulle ikke skille seg ut, og jeg var litt annerledes»,[21]sa hun da hennes skulptur Bygdedyret ble avduket på Hamar. «Folk lusket rundt og brevene i postkassa var åpnet». Tåler dagens ungdom slikt? Og oppleves møtet med distriktenes innfødte fremdeles på samme måten for dem som flytter dit i dag?

Tre mulige veier …

Når en ser på fraflyttingsendringene de siste 60 årene, er det tydelig at den politikken som er ført ikke har stoppet sentraliseringen. Hvis en skal kunne gjøre noe med dette må en enten få folk til ikke å flytte, få flere av dem som har flyttet til å flytte tilbake, få andre som ikke har særlig forhold til landsbygda til å flytte dit eller få nye grupper, slik som innvandrere og flyktninger til å bosette seg utenom tettstedene.

I følge en undersøkelse om innvandrere i distriktsnorge gjennomført ved NIBR er flott natur et viktig element ved valg av bosted forarbeidsinnvandrere, mens dette ikke ses som like viktig blant flyktninger.[22] De andre positive attributtene knyttet til å bo i distriktene var trygghet, gode oppvekstmiljø for barn og lite stress, mens de fleste mente at vær og klima og at stedene de bodde på var små med lange avstander til større steder trakk stedskvalitetene ned.

Hvis resultatene er representative for begge disse gruppene, er det lite som tyder på at det kommer til å foregå store folkevandringer av innvandrere ut av byene. Hvilke virkemidler skal vi lete etter da? Og hva er vi, det vil si fellesskapet villige til å betale for å opprettholde en spredt bosetning i Norge? Er dette i det hele tatt viktig? Er det mulig og ønskelig å tvangsflytte noen til å bo i mindre tettbygde strøk?

Dersom frivillig utflytting ikke virker og tvangsutflytting av personer som i utgangspunktet ikke har særlig sterk tilknytning til bestemte områder i Norge ikke er ønskelig, må en skape incentiver som gjør det mer attraktivtå bo utenfor tettstedene. Vi trenger en distriktspolitikk 2.0 som tar endrede verdier og digitale muligheter på alvor.

Dette kan være knyttet til økonomiske og sosiale fordeler. Sterkt redusert skatt og fjerning av arbeidsgiveravgift, «flyttepremier» som sammen med bedret tjenestetilbud kan være momenter som kan inngå i en slikpakke. Hvor store og omfattende må de være for at de skal ha noen effekt? Vet vi egentlig nok om hvilke tiltak som har størst effekt? Og har vi mot til å teste ut mer radikale og innovative tiltak?

Uansett hvilken løsning som velges, må det finnes en vilje til å anerkjenne at spredt bosetning i Norge er viktig. At det er viktig at husene står der, at det er lys i vinduene også vinterstid, eller at det i det minste er noen som tar vare på dem og sørger for at boligmassen ikke forfaller. Gjør vi det ved å opprettholde dagens konsesjonsregler, boplikt og odelslovgivning, eller må det andre virkemidler til? Eller har ikke dette noemed fraflyttingen å gjøre?

En av utfordringene som blir stadig mer synlig er at det ikke lenger bare er de rurale områdene som endres, men også byene. Vardø er foreksempel omtalt som «byen som er i ferd med å dø».[23] Det synes dermed ikke å være nok å bare kunne bo sammen eller nært andre mennesker, slik en kan i en by, men en må også finne løsninger på andre avlivets nødvendigheter slik at det blir til mer enn salt i maten. Det er neppe samfunnets eldste eller de mest veletablert som må bidra til å snusentraliseringen og urbaniseringen, og spesielt draget mot Osloregionen. Da faller ansvaret lett på personer som flytter til Norge uten å ha en sterktidligere stedstilknytning, eller til unge mennesker i etableringsfasen. Nøkkelspørsmålet er kanskje knyttet til hva vi skal kreve og hva vi kan tilby disse gruppene? Det er et politisk ansvar å sørge for at hele landet er tatt i bruk, og det er et politisk ansvar å sørge for at virkemidlene som tas i bruk gir de ønskede resultatene. Det har de på ingen måte gjort hittil.

Med den utviklingen vi har sett så langt, kan det se ut som om det tradisjonelle ressursgrunnlaget for bosettingen i distriktene har redusert sysselsettingsmulighetene mye. Fiskeoppdretten kan komme til å flytte til byene og til landene vi eksporterer fisk til. Landbruket er snart heldigitalisert og automatisert, og lite arbeidskrevende. Skogbruket digitaliseres også, og utnyttelsen av andre naturressurser synker, ved at industri basert på lokale ressurser legges ned eller at de ensidige industrisamfunnene som ble basert på lokalt overskudd av vannkraft enten legges ned eller automatiseres.

Samtidig med dette øker tilstrømningen av turister til Norge. Enkle skogskoier uten vann og strøm og helst uten tilgang til nettverk, er attraktive utleieobjekter på Airbnb, og nordlysturistene fyller både Tromsø og Hurtigruten på vinteren. Hva om en lagde en nasjonal dugnad der en satte istand hus det var mulig å leie ut? Der en utnyttet den lokale stedskompetansen til å iscenesette lokale opplevelser gjennom guidede turer med vekt på økoturisme? Kanskje trenger vi en nasjonal guideutdanning med vekt på å forstå«det arktiske» og med vekt på bruk av natur i et bærekraftig perspektiv? Kanskje trenger vi også flere lokalt forankrede tilbud som kombinerer ulike typer opplevelser, slik som Vulkana i Tromsø, den gamle fiskebåten som ble bygd om til et slags spa som frakter turister til toppturer i Lyngsalpene? Og kanskje trenger vi en bedre digital infrastruktur og ikke minst kompetanse i å utnytte denne til å synliggjøre tilbudene på en måte som gjør at de fremstår som enhelhet, som Norge 2.0?

Kor ska vi reis?

På 1950-tallet var det fremdeles behov for mennesker i grisgrendte strøk fordi gårdsdriften var arbeidskrevende og fordi en trengte supplerende næringer, slik som mekaniske verksteder, sagbruk, butikker og annet. Når behovet for arbeidskraft i de tradisjonelle næringene endres må vi finne nye alternativer, noe som kan være vanskelig nok i en tid da det er forventet at økende digitalisering vil ta knekken på svært mange av tidens jobber.

Hva skal vi finne på når det ikke lenger er jordas og havets ressurser som knyttet folk til stedene?

Da er det kanskje to veier som peker seg ut? Opplevelser knyttet til natur og naturbruk og ulike digitale arbeidsformer der en i prinsippeter uavhengig av tid og sted.

De små lokale fjøsene er i ferd med å bli erstattet av fellesfjøs og større felles satsinger der digitale løsninger også er sentrale. I samarbeid med Felleskjøpet satser Tine store summer på økt digitalisering av landbruket der stordata og kunstig intelligens er nøkkelordene.

Hva om en bygde en tilsvarende infrastruktur for det digitale arbeidet? Om en erstattet bede- ogbygdehusene med samarbeidsarenaer, attraktive «kontorer» og arbeidsfelleskap derdet er mulig å kombinere GUDs utvikling, ta del i den nye globaliteten, nyte urbanitetens fordeler og den digitale verdens muligheter for inkludering ogpåkopling?

Kanskje trenger vi en «bygdekalkulator», en digitalassistent som hjelper oss med å kartlegge fordeler og ulemper ved å bo i det vi gjerne kaller distriktene i Norge? Kanskje trenger vi også en annen typeinfrastruktur i distriktene og en annen type bosettingsmønster. Er det riktig å bygge nye boligfelt, små hus tett i tett, bak det gamle samvirkelaget, eller er det andre kvaliteter en må skape for å gjøre dette til attraktive bosteder som er annerledes enn dem en finner i mer sentrale strøk? Kanskje trenger vi også en finansiell generalplan som gjør det lettere å få lån for å finansiere etablering i distriktene?

Valg av bosted er jo et spørsmål om vurdering, om hva som teller for å flytte og hva som teller for å bli, eller eventuelt flytte ut. Om en gjorde det lettere å synliggjøre fordelene ved å bo lengre unna de storebysentrene, ville flere kanskje valgt annerledes?

Kan ny teknologi og nye, mindre arbeidskrevende produksjonsformer bidra til å demme opp for flukten fra landsbygdene, bidra til å hindre ytterligere fraflytting og urbanisering?

[1] https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/statistikker/stjord

[2] https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/_attachment/286656?_ts=158d4106ca0 side 118.

[3] https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa_98/kap4.pdf

[4] https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/30-000-landbrukseiendommer-fraflyttet

[5] https://www.ssb.no/beftett

[6] https://forskning.no/fangst-fisk-marked-internasjonalt/2013/04/fiskeforedling-pa-hjemmebane

[7] https://forskning.no/hav-og-fiske-fangst-fisk/2014/08/fisken-rett-til-filetmaskina

[8] https://ilaks.no/skal-ta-i-bruk-ny-teknologi-for-a-bygge-verdens-storste-lakseoppdrettstank-i-andoy/

[9] https://ilaks.no/norges-forste-kommersielle-landbaserte-oppdrettsanlegg-det-er-alltid-toft-a-vaere-i-front/

[10] https://www.abcnyheter.no/penger/naeringsliv/2018/04/14/195386742/laksebonde-bygger-verdens-storste-lakseoppdrettsanlegg-pa-land-i-florida

[11] https://www.regjeringen.no/no/tema/statlig-forvaltning/ikt-politikk/digitaliseringen-i-offentlig-sektor/id2340245/

[12] https://www.gartner.com/it-glossary/digitalization/ En mer utfyllende drøfting av hva digitalisering innebærer finnes i Shaping the Digital Enterprise: Trends and Use Cases in Digital Innovation …

redigert av Gerhard Oswald,Michael Kleinemeier. Springer 2016.

[13] https://www.youtube.com/watch?v=QiBM7-5hA6o

[14] https://www.theguardian.com/technology/2017/jan/30/libratus-poker-artificial-intelligence-professional-human-players-competition

[15] https://3dprint.com/209048/ge-catalyst-engine-3d-print-parts/

[16] https://www.dezeen.com/2018/03/29/arup-cls-architetti-3d-printed-house-milan-design-week/

[17] http://no.bibelsite.com/matthew/4-4.htm

[18] http://old.dagogtid.no/arkiv/2000/09/bygd/index.html

[19] http://old.dagogtid.no/arkiv/2000/09/bygd/index.html

[20] https://www.nrk.no/norge/aviser_-skole-har-satt-i-gang-_prosess_-mot-laerer-etter-debatt-1.14011993

[21] http://www.nationen.no/article/bygdedyret-kan-beskues-i-hamar/

[22] http://avisenagder.no/filarkiv/innvandr_rap.pdf

[23] https://www.nettavisen.no/nyheter/vard—byen-som-er-i-ferd-med-a-d/3423482184.html

Ny bok: deling plattform tillit -perspektiver på delings- og plattformøkonomi.

11. juli 2018Arne Krokan 5 Comments

I industrisamfunnet ble produksjonen av varer optimalisert gjennom å organisere arbeidsoppgaver i verdikjeder slik at en kunne utføre de enkelte arbeidsoppgavene raskere, billigere og med færre feil. Industrisamfunnet greide imidlertid aldri å optimalisere bruken av de produserte varene på samfunnsøkonomiske og bærekraftige måter. Det er en av oppgavene den nye delings- og plattformøkonomien har tatt på seg.

Det nye med delingsøkonomien er at man setter vanlige menneskers private ressurser i sirkulasjon, og som sådan kan vi kanskje si at denne utviklingen representerer en ny fase i internetts historie, en slags tingenes web 2.0.

Hva innebærer disse endringene i et organisasjons- og økonomiperspektiv? Hvilke utfordringer skaper denne overgangen for berørte parter, og hvilke konsekvenser har den for arbeide og fremtidens arbeidstakere? .

I denne boken analyseres plattformenes og delingsøkonomiens fremvekst ut fra perspektiv på hva det vil si å dele, ut fra ulike teorier om hvorfor vi deler og ulike perspektiver på konsekvenser av at vi deler. Fenomenet delingsøkonomi ses også i en videre faglig kontekst, der forvaltning av tillit er sentrale temaer.

Du kan lese utdrag av den her.

Her er et utdrag til som tar opp spørsmål om hvorfor vi deler:

Hvorfor ønsker vi å dele noe med andre?

Fenomenet «deling», med spørsmål om hvorfor vi deler, hva det er vi deler, hva deling fører til og lignende, har opptatt forskere i en rekke fag. Evolusjonsbiologer har hevdet at mennesket har overlevd og utviklet seg utelukkende fordi det har hatt evnen til å samarbeide og bygge stabile samfunn basert på tillit og gjensidighet (Bollier 2010: 13). I et slikt perspektiv er deling sett som en biologisk og nedarvet egenskap, som en biologisk mekanisme på linje med variasjon og seleksjon, selve motoren i evolusjonen.

Deling blir dermed forstått som en genetisk utviklet mekanisme som bidrar til å forme en type atferd som er til det gode for oss som art i det lange løp, ved at vi avgir ressurser til andre enten kortsiktig eller mer langsiktig. Gevinsten er en slags livsforsikring bygd på gjensidige forventninger om at den hjelpen vi selv gir til andre vil bli gjengjeldt dersom vi selv havner i samme situasjon.

Siden alle mennesker har et felles genetisk fundament, vil vi derfor forvente at personer vi omgir oss med også vil dele av sitt overskudd på samme måte som vi selv gjør. Dette har atferdsøkonomer studert inngående. De har funnet ut at vi ikke bare har en tilbøyelighet til å dele, men at vi også har bestemte oppfatninger om hvordan ulike ressurser skal deles.

Deling handler om tillit, gjensidighet og rettferdighet. Ultimatumspillet innebærer at du kan få 1000 kroner, men bare på én betingelse: at du deler denne summen med meg på en måte som jeg aksepterer. Du får bare ett forsøk på å gi meg et tilbud, og om jeg avslår tilbudet ditt får ikke du noen av pengene heller. Dette spillet har økonomer brukt til å vise at mennesker faktisk ikke handler økonomisk rasjonelt i betydningen å maksimere egen nytte, slik tradisjonell økonomisk teori har forutsatt.

Erfaringene fra spillet viser at de fleste avslår smålige tilbud, og at vi heller vil unnlate å ta imot en mindre sum enn å akseptere en «urettferdig» fordeling. Så kan en jo spørre om hva det vil si at en fordeling er urettferdig? Er det urettferdig at jeg bare vil gi deg 200 kroner av 1000 kroner som jeg får? Vanligvis ville vi sagt nei, men her er betingelsen for at du skal få pengene at du også deler dem, og da kommer spørsmålet om rettferdighet inn, siden det er en heftelse ved tilbudet.

Det andre forskerne oppdaget gjennom dette spillet er at vi er villige til å straffe smålighet. Vi avslår tilbud som oppfattes som «for små», selv om den som straffer giveren ved å avslå tilbudet også selv blir utsatt for et tap. Vi er, som Nørretranders (2004:24) skriver, «villige til å betale for å oppdra andre mennesker».

Et annet aspekt Nørretranders analyserer, er forholdet mellom å dele og å gi bort noe. Er det forskjell på at vi deler to flasker vin, og at jeg gir bort den ene flasken til deg som gave? Gavenes betydning er grundig analysert av sosialantropologer, med Marcel Mauss bok Gaven fra 1924 som det kanskje mest sentrale verket. Mauss innleder faktisk denne boken med et sitat fra Håvamål, norrøne dikt fra 1200-tallet, der det heter at …

For vennen sin

skal en være venn

og gjengjelde gave med gave;

men ler en av deg,

så le igjen, lønn ham med løgn og svik.

I andre vers heter det …

Gavmilde, modige

menn lever best,

aler sjelden sorg:

men uslingen tror

at alt er farlig,

den gjerrige gruer for gaver.

Disse versene er bærere av sosiale konvensjoner. De forteller hva som forventes av deg dersom du mottar en gave. Gaven skal gjengjeldes med en annen gave. På den måten oppstår en sosial forpliktelse gjennom at man tar imot en gave. Vi kan si at gaven bidrar til å etablere sosiale bånd, der «gavmilde, modige menn lever best».

Diktet angir også hvordan du bør reagere dersom din godhet ikke blir gjengjeldt, og hvordan den gjerrige oppfatter gaven idet han gruer seg for å motta den. Gaver skaper en fremtidig forpliktelse, hvilket også var ett av Mauss’ poenger.

Fysiske ting kan deles som gaver, men det finnes også andre former for distribusjon av fysiske goder i et samfunn. La oss for eksempel tenke oss at jeg levde i et lite samfunn for 1000 år siden, og hadde greid å skyte en elg. Det ble mer kjøtt enn jeg og mine kunne spise før det ble ødelagt, så det må ha vært naturlig at dette ble delt mellom samfunnets medlemmer med en forventning om at de andre også ville dele når de var i samme situasjon. Deling i dette perspektivet handler derfor også om redistribusjon av fysiske goder. Om jeg deler denne teksten på nett, handler det derimot om noe annet, om kommunikasjon.

I begge tilfellene krysser jeg grenser mellom det private og det offentlige ved å fjerne mitt eksklusive eierskap til henholdsvis ting og informasjon ved å gjøre det tilgjengelig for andre. Dette forholdet mellom offentlig og privat ligger også i kjernen av delingskulturen slik denne vanligvis forstås innen rammen av sosiale medier.

Så langt har vi etablert at delingsøkonomien har oppstått parallellt med at selve infrastrukturen, internett, har gjennomgått en rivende utvikling de siste par tiårene. Begrepet «deling» har stått sentralt, både for forståelsen av nye økonomier og sosiale medier. Barbrook (2005) kobler også forståelsen av delingsøkonomi mot forståelsen av internetts tidlige utvikling, som vi kan si hadde preg av å være en gaveøkonomi. Han pekte på hvordan denne innledende dugnaden var preget av en logikk der de som bidro ikke forventet å få noe personlig tilbake, annet enn generelt forbedrede systemer og tjenester.

I den videre utviklingen av internett finner Barbrok at disse verdiene gradvis ble ødelagt eller endret av amerikanske og europeiske myndigheter, som bidro til at gavelogikken gradvis ble erstattet av en varelogikk. Det vil si at det ble knyttet eksplisitte eierskap til det som ble formidlet på nett, og at de etablerte formidlingsformene brøt med juridiske reguleringer for bruk og distribusjon av varer eller tjenester. Dette er særlig synlig i måten amerikanske myndigheter har jaktet på personer som bidro til det de kalte ulovlig kopiering, noe jeg har beskrevet nærmere i boken Det friksjonsfrie samfunn (Krokan 2015).

Musikkdelingstjenesten Napster, den første tjenesten som kan beskrives som en moderne plattformtjeneste, førte til utviklingen av distribuerte peer-to-peer-tjenester som en motreaksjon mot at Napster ble lagt ned. I stedet for at alle filene ble lagret på Napsters server, som var lett å stenge, ble de spredt over hele nettet ved at alle maskiner med tilgang til slike tjenester ble både servere og klienter, kjent som BitTorrent-teknologi. En slik arkitektur ble det i praksis nesten umulig å stenge ned, fordi man da måtte stenge alle maskinene som var tilknyttet nettverket. Fildeling bidro til å endre internettøkonomien i retning å handle om deling, ikke rene gaver. John (2017:52) beskriver dette: «Before the internet became all about sharing, its prosociality was conceptualized in terms of gifting and the gift economy», skriver han. Deling er nettopp hva sosiale medier handler om. Vi deler alt fra statusoppdateringer til tekster, bilder, filmer, opplevelser, kommende gjøremål og mye mer, i betydningen at vi gjør disse informasjonskomponentene tilgjengelige for andre ved at vi flytter dem fra privatsfæren til den offentlige sfæren.

John (2017) finner at det er tre årsaker til at delingsbegrepet har blitt den vanligste måten å omtale aktiviteter på nett på. Den første er knyttet til at dette er inspirert av datamiljøene, som tidlig snakket om fildeling og «timesharing». Det siste henspeiler på at prosessorene deler tiden sin mellom ulike oppgaver ved at den switcher raskt mellom dem, så raskt at vi som mennesker ikke oppfatter at dette skjer. Delings-begrepet kommer derfor delvis i bruk inspirert fra informatikkfaget.

Den andre årsaken til utbredelsen finner han i den tidligere distinksjonen mellom deling som «omfordeling» eller distribusjon, og deling som kommunikasjon. I delingsøkonomien kommer begge disse formene til anvendelse, både hver for seg og samtidig. Vi deler bilder, filmer og andre ressurser, og vi kommuniserer gjennom våre statusoppdateringer, likes og kommentarer. Omfordelingsaspektet kan bare gjelde fysiske ting og tjenester, fordi det innebærer at man flytter ressurser fra én person eller gruppe til en annen person eller gruppe. Dette er typisk hva offentlige myndigheter gjør gjennom skattesystemene.

Den tredje grunnen til at delingsbegrepet er tatt i bruk på så omfattende måter er at deling assosieres med positive sosiale relasjoner, noe som er anskueliggjort gjennom uttrykket «sharing is caring». John (2017, side 63) viser til et blogginnlegg fra Facebook fra 2009 da fokuset på deling ble mer og mer fremtredende:

[T] the Share button enables you to take content from across the Web and share it with your friends on Facebook, where it can be re-shared over and over so the best and most interesting items get noticed by the people you care about.

Vi kan derfor si at når vi deler gjennom sosiale medier, gjør vi det fordi vi ønsker å spre innholdet vårt i nettverket i håp om at noen andre kan ha bruk for det, samt at vi ønsker å kommunisere, inngå i dialoger med noen av dem som får tilgang til det vi deler. Distribusjons- og kommunikasjonsaspektet blir dermed begge innbakt i delingsbegrepet, slik vi bruker det i kommunikasjon om vår sosiale mediepraksis.

Noe av utfordringen med slike analyser er at ordet «deling» er et homonym, et ord som har ulike betydninger i forskjellige kontekster, og som derfor også må forstås på forskjellige måter i ulike kontekster. Disse betydningene er ikke klart atskilt fra hverandre. Slik ordet kurs kan bety både retning og opplæring, har ordet «deling» fått ulike betydninger gjennom historiske forbindelser til andre samfunnsfenomen. Slik kan «deling» vise både til overgangen fra gaveøkonomi til delingsøkonomi, utvikling av fildelingstjenester, og forestillinger om at det er en grunnleggende menneskelig egenskap å ville dele fordi det gagner oss i det lange løp. Dette siste er noe biologer forklarer med en arvelig tilbøyelighet til å ønske å dele og tilsvarende tilbøyelighet til å ville straffe dem som ikke deler.

CV

PERSONALIA

Navn:         Arne Krokan
Tittel: Professor emeritus, forfatter, kurator, foredragsholder
Adr:            Høgdaveien 44, 1482 Nittedal
Født:           060654 i Levanger
Sivilstatus:    gift, 4 barn født 1985 – 1995
Stilling:        prof emeritus økonomi og ledelse ved NTNU

MERITTERING

Utnevnt som merittert underviser ved NTNU i 2019.

Opptatt i Norsk Teknisk Vitenskapsakademi 2019.

Utnevnt som «årets ildsjel» på Digitaliseringsdirektoratets årskonferanse 2020.

UTDANNING

Dr.polit i Medievitenskap, (PhD ekvivalent) Universitetet i Oslo.

Mag.art. Sosiologi, (PhD ekvivalent) Universitetet i Oslo

Mellomfag kvinnesosiologi, Universitetet i Oslo

Grunnfag sosiologi, Universitet i Oslo

Grunnfag statistikk, Universitetet i Oslo

Grunnfag psykologi, Universitetet i Oslo

FORSKNINGSINTERESSER

Mine faglige interesser og arbeide er knyttet til temaet ”hvordan teknologi endrer arbeidsprosesser, organisasjoner og samfunn på makro-/mikronivå”. Jeg har en sterk interesse for utvikling og bruk av ny teknologi og ikke minst for å forstå hvordan teknologi og spesielt digitale tjenester endrer vilkår for arbeid og verdiskaping i samfunnet, samt analyse av hvilke utfordringer disse endringene skaper for oss.

Disse temaene holder jeg mellom 50 og 100 foredrag om årlig i ulike sammenhenger.

YRKESERFARING KRONOLOGISK

1970 – 1980

Diverse sommerjobber på jernlager, i gartneri, som maler, 2 sommere i fiskeindustrien i Båtsfjord med ulike oppgaver (truckfører, kranfører på Hurtigruta, filetarbeid mm), medarbeider i ungdomsklubb mm.

1981 – 1982
Vit.ass. Institutt for Samfunnsforskning.

1983-1985
Leder for Ungdomsinformasjonen i Oslo, informasjonskontor Oslo kommune.

1985- 1990
Høgskolelektor og førsteamanuensis (fra 1988) ved Statens bibliotek- og informasjonshøgskole. Jeg underviste kurs i statistikk, informasjonstjenester for næringslivet og i ”infologi” (læren om informasjon). I tillegg var jeg skolens IKT-sjef i en periode og ansvarlig for et IKT-samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket, Universitetsbiblioteket og Statens bibliotek- og informasonshøgskole.

1990 – 2004
Førsteamanuensis i «Information management» ved Handelshøgskolen BI, Norges Markedshøyskole. I tiden på NMH var jeg blant annet seksjonsleder for «Informasjon- og kommunikasjonsseksjonen». Dette omfattet faglig ansvar for videreutvikling av grunnfag og mellomfag i markedskommunikasjon, og informasjon og samfunnskontakt. Jeg har undervist kurs i statistikk, informasjon og informasjonssystemer, business intelligens, distribusjonskanaler, mellomfag i informasjon og samfunnskontakt, mellomfag i markedskommunikasjon, samt temastudier (for masterstudenter) innen området «Informasjon, organisasjon, teknologi og økonomi». Jeg jobbet ti år m undervisning av kurs knyttet til masterprogrammer i ”management” med temaer som eBusiness, med mer.

1998 – 2002
Partner i Made4net, et konsulentselskap som arbeidet med omstilling av virksomheter som ønsker å lykkes i den digitale økonomien. 50 %.

2002 – 2004
Professor II i ”sosiologi og teknologi” ved ISS NTNU.

2004 – 2020

Professor i sosiologi, NTNU, SVT-FAK, ISS

Arbeide her omfatter ledelse av prosjekter, spesielt prosjektet ”smart læring” som gikk over 4 år og er videreført gjennom NTNUs satsing på digitalisering av læreprosesser gjennom et eget program (DRIVE).

2020 – 2023

Professor i økonomi og ledelse ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU. Her arbeider jeg spesifikt med å utvikle og gjennomføre kompetanseutviklende tilbud innen digital transformasjon for finanssektoren.

2011 – 2023

Professor II i digital økonomi / digital forretningsutvikling ved Høyskolen Kristiania.

2023 –

Selvstendig næringsdrivende, forfatter av bøker, artikler og kommentarer, kurator gjennom egen web og sosiale medier, foredragsholder, kursutvikler med fokus på digitale læringsdesign, podcastvert med mer.

DELTAKELSE I OFFENTLIGE UTVALG

Jeg har vært eller er medlem av følgende Regjeringsoppnevnte offentlige utvalg.

Fra 2013-14 var jeg medlem av MOOC-utvalget, som utarbeidet

NOU 2014:5 MOOC til Norge – Nye digitale læringsformer i høyere utdanning.

Fra 2017 var jeg medlem av Domstolkommisjonen, et offentlig utvalg som skal utrede domstolenes fremtidige organisering. Vi leverte to NOUer.

Vedlegg om digital transformasjon av domstolene

DOKTORGRADSKOMMISJONER

Christian Persson, KTH Sverige. Strategies for enhancing consumer interaction in electronic ratailing. Doctoral dissertation. Ledet vurderingskommiteen. 2001.

Piet van der Zanden. Delft University of Technology, Nederland. The Facilitating University. Positioning Next Generation Educational Technology. 2009.

Jan-Paul van Staalduinen. Delft University of Technology, Nederland. Gamers on Games and Gaming: Implications for Educational Game Design. 2012.

Ebrahim Rahimi, Delft University of Technology, Nederland. A Design Framworkfor Personal Learning Environments. Medlem av vurderingskomite. 20015.

Thieme Hennis. Delft University of Technology, Nederland. A Pedagogical Design Framework to Engage At-Risk Youth. 2016.

Tone Merete Berg Aasen, NTNU. Innovation as social processes. A participative study of the Statoil R&D program Subsea Increased Oil Recovery. 2009. Ledet PhD-kommisjonen

Tom Erik Julsrud, NTNU. Trust across Distance: A network approach to the development, distribution and maintenance of trust in distributed work groups. Ledet PhD-kommisjonen.

I tillegg har jeg vært leder av en lang rekke kommisjoner for å vurdere masteroppgaver, samt veileder for en lang rekke masterstudenter og flere PhD-studenter.

UTVALGTE PUBLIKASJONER

BØKER

Homo Appiens : hvordan teknologi endrer våre liv. Cappelen Dam Akademisk. 2022.f

Deling – plattform –tillit : en analyse av delingsøkonomi, plattformer og flersidige markeder. Bok under produksjon hos Cappelen Dam Akademisk. 2018.

Teknologien endrer samfunnet. Fagbokforlaget. (redaktør med Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug). 2017.

Det friksjonsfrie samfunn – digitale tjenester i praksis. Oslo: Cappelen Dam Akademisk. 2015.

Nettverksøkonomi: Digitale tjenesters og sosiale mediers økonomi. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. 2014

Smart læring: Hvordan IKT og sosiale medier endrer læring. Oslo: Fagbokforlaget. 2012

Sosiale medier i all offentlighet. Kommuneforlaget. (med Petter Bae Brandtzæg, Lar Gillund, Øyvind Kvalnes, Alf Tore Meling og Jon Wessel-Aas). 2011.

Den digitale økonomien: Om digitale tjenester, forretningsutvikling og forretningsmodeller i det digitale nettsamfunnet. Oslo: Cappelen Akademisk forlag. 2010

Informasjon, informasjonsøkonomi og informasjonsledelse. – Oslo : Universitetet i Oslo. – 330 sider. Avhandling Dr.Polit. Institutt for medier og kommunikasjon. 1997

Statistikk, – en innføring for bibliotekarer /… og Niels Ole Pors. – København : Danmarks bibliotekskole, 1988 . – 95 s. (UTSOLGT)

Forstå statistikk : statistiske metoder for humaniora og samfunnsfag. – Oslo : Kolle forlag, 1995. – 280 sider. (UTSOLGT)

Ungdomsguiden for Oslo. Oslo: FAFO. 1985. (UTSOLGT)

FORSKNINGSRAPPORTER ETC

New Business Forms in e-Business and Medie ”eMedia”. (Med Ulf Lindqvist, Nils Bjørn-Andersen, Ørn Kaldalòns og Christian Persson. Rapport til ”Nordic Innovation Center”.

Muliggjørende teknologier (med Asbjørn Rollstadås og Lar Thomas Dyrhaug). I Teknologien endrer samfunnet. Fagbokforlaget. (redaktør med Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug). 2017

Kontaktmønster og hjelpenettverk : delrapport fra Minstepensjonistundersøkelsen 1980. Oslo, 1982. (Institutt for samfunnsforskning, rapport 1982:8). 66 s.

Minstepensjonisters boforhold. Delrapport fra Minstepensjonistundersøkelsen. Institutt for samfunnsforskning, rapport 1982:7

Sosiale nettverk. Delrapport fra Minstepensjonistundersøkelsen. Institutt for samfunnsforskning, rapport 1982:9

Helse-konsekvenser for daglig virksomhet. Delrapport fra Minstepensjonistundersøkelsen. Institutt for samfunnsforskning, rapport 1982:7

Automatisk virkende informasjon: et oppdrag for Statens informasjonstjeneste om erfaringer med og behov og muligheter for AVI i offentlig forvaltning. Oslo 1983. Sammen med Tord Høivik, Erling Berge og Åke Hartmann.

UTVALGTE BOKKAPITLER, ARTIKLER OG ANDRE TEKSTER I UTVALG

Organisatoriske utfordringer ved MOOC-prosjekter. I MOOC i høyere utdanning –historier om pedagogisk utviklingsarbeid. Norgesuniversitetets skriftserie nr 1/2017.

Muliggjørende teknologier (med Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug)
I Teknologien endrer samfunnet. Fagbokforlaget. (redaktør smn m Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug). 2017

Plattformer og sosiale medier.
ITeknologien endrer samfunnet. Fagbokforlaget. (redaktør smn m Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug). 2017

Digital læring.
I Teknologien endrer samfunnet. Fagbokforlaget. (redaktør smn m Asbjørn Rollstadås og Lars Thomas Dyrhaug). 2017

Innholdsmarkedsføring og forretningsmodeller. I Innholdsmarkedsføring -Konsept, forretningsmodeller, juss, etikk og praksis. Cappelen Dam Akademisk. 2016.

Ny teknologi skaper nye muligheter for læring. I Magma nr 3 2014.
Tilgjengelig: http://www.magma.no/ny-teknologi-skaper-nye-muligheter-for-laring

Smart læring i en folkelig tradisjon. I: Folkedanningens vandringer. Folkeuniversitetet 150 år. Fagbokforlaget 2014 ISBN 978-82-450-1687-1. s. 209-2019

Sosiale mediers inntog i samfunnet. I Sosiale medier i offentlig sektor. Kommuneforlaget: Oslo 2011.

Den nye forfatterøkonomien I Prosa nr 4 2011.

Den digitale økonomien : Om digitale tjenester, forretningsutvikling og forretningsmodelleri det digitale nettsamfunnet. Cappelen akademiske. 2010.

Digitale natives og homo zappiens. I Moderne oppvekst: nye tider, nye krav. – V. Glaser og J. Bølstad (red). Andre bidragsytere: Trond Berg Eriksen, Helene Uri, Øyvind Kvello, Bent Hougaard, Bengt-Erik Andersson, Loveleen R. Brenna, May Britt Drugli, Britt Unni Wilhelmsen, Berit Michelet, Thomas Nordahl og Anne-Karin Sunnevåg. Universitetsforlaget 2008.

Why Dont They Automate. Paper til NordiCHI06 Workshop on User involvement and representation in e-Government projects. Med Solveig Midtbust. Tilgj.

Internett som drivkraft i samfunnsutviklingen. I Medier, politikk og samfunn / Berit von der Lippe (red). Oslo : Cappelen, 2004. s 296 – 330.

Pricing Public Information : The Case of Norwegian Government Policymaking. – I Public Budgeting, Accounting and Financial Management, Volume 14, Number 1, Spring 2002. Pages 137-149.

Pricing Prinsiples for Public Information. I Læring gjennom økonomi, system og prosjekt (med Petter Godtschalk). Festskrift til Erling S Andersen. NKI 2002.

Internett – et kommunikasjonsteknologisk paradigmeskifte med konsekvenser. I Underveis til fremtiden : Kunnskapsledelse i teori og praksis / Ken Friedman og Johan Olaisen (red). Fagbokforlaget 2000.

Internett, teknologi og tjenester i markedsrommet. I Medier, påvirkning og samfunn / Berit von der Lippe og Odd Nordhaug (red). Cappen 2001.

Verdien av informasjon. – s 34-38. – I Informasjonsøkonomi. – Statens bibliotekhøgskole 1989.

Information management as the main resource for growth and industrial development, Keynote at the Offshore Information Conference, Oslo 1992. Med Tor G Syvertsen.

Informasjonskvalitet. Paper presentert på NOKOBIT Bodø 1997.

What is information? The economics of information. Paper presented at FOP Stavanger 1989.

På 2000-tallet hadde jeg i en årrekke en fast spalte som gjestekommentator om ”Teknologi og økonomi” i Kapital. Noen av innleggene er listet her:

https://wo.cristin.no/as/WebObjects/cristin.woa/wa/fres?action=sok&etternavn=krokan&fornavn=Arne&tidsskriftnavn=kapital&erNorsk=1&erNordisk=1&erNasjonalt=1&erInternasjonalt=1&erUkjent=1&visParametre=1&hkat=TIDSSKRIFTPUBL&sort=alfabetisk&bs=50

FOREDRAG PERIODEN 1980 – 2018

I perioden har jeg holdt mer enn 1000 foredrag for offentlig/privat sektor. De siste årenes foredrag er i hovedsak listet her.

Hovedtematikk i de aller fleste foredragene er analyser av hvordan ulike teknologier endrer samfunnet. Teknologier som er analysert med tanke på organisatoriske og samfunnsmessige konsekvenser er knyttet til energisektoren/smartgrid (Energi Norge, en lang rekke kraftselskaper med mer), velferdsteknologi/smarthus/tingenes internett (kommuner, Telecom World, interkommunale prosjekter/samarbeid, fylkeskommuner), 3D-print (Statens digitaliseringskonferanse, samt nesten alle foredrag siste tre år, kunstig intelligens/maskinlæring/dyp læring (nesten alle foredrag siste tre år og tidligere), plattformer som data-arkitektur (Dataforeningens arkitekturkonferanse, Nokios/Norsk konferanse for IKT i offentlig sektor og nesten alle foredrag siste tre år), læringsteknologi/big data for læring/teknologi for kunnskapsutvikling og håndtering etc (flere hundre foredrag for skoler, kommuner, fylkeskommuner, forlag, faglige konferanser, fagorganisasjoner, NHO/LO, Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektøratet, Senter for IKT i Utdanningen, Innovasjon Norge, IKT Norge, universiteter og høgskoler med mer).

I tillegg foredrar jeg hyppig om effekter av teknologiske skifter slik som overgang fra jordbruks- til industrisamfunn og videre til digitalt nettsamfunn.

Av sentrale konferanser jeg har bidratt på med denne typen innlegg er:

Statens topplederkonferanse
Statsministerens toppkonferanse om innovasjon i offentlig sektor
Forskningsrådets ekspertkonferanse om innovasjon i offentlig sektor
Statens personallederkonferanse
Regionale NHO årskonferanser
Statens digitaliseringskonferanse (NKUL –største konf om IKT og læring)
Nokios (største konf m forsknings-/forvaltningsperspektiv på IKT i offentlig sektor)
Offshorekonferansen
Desemberkonferansen (olje/gass-sektoren)
Shipping 4.0
Brukerforum til en lang rekke IKT-selskaper (Software Innovation, Agresso, IBM, m.fl
NETS-konferansen samt en lang rekke konferanser innen bank, finans med mer.
Skattekonferansen, samt Skatteetatens strategikonferanse

Her er utvalg av foredrag som vise noe av spennvidden i virksomheten.:

Bruk og misbruk av epost – har epost en fremtid?

Norsk informatikkonferanse 2003.

Commodityprodukter og opplevelserpå nett – om utviklingen av spilltjenester på internett. Norsk Tipping 2003.

Teknologisk konvergens. Tjeneste utvikling i telekombransjen. Tele Danmark. 2003.

Et fungerende marked for digitale læremidler. Utdanningsdepartemenet. 2004

Hvordan IT forandrer samfunnet. IT-forum for Vestlandet 2004.

Blurring the borders – effects of convergence in the Scandinavian media sector. Association of internet researchers. Brisbane 2006.

Corporate blogging som del av kommunikasjonsstrategien. Statoil kommunikasjonsavdeling. 2005

Kommunale tjenester i det digitale nettsamfunnet. Sørtrøndelag fylkeskommune. 2005.

Redaktøren er død. Årsmøtet i norsk redaktørforening. 2005

Web forandret business – vil web forandre politikken også? Forskningsrådets KIM-program 2005.

Blurring the borders – effects of convergence in the Scandinavian media sector. Association of internet researchers. Brisbane 2006.

eGovernment –muligheter på lokalplanet.

2006.

IT og nettverksorganisasjoner –omstilling i offentlig sektor. Ledersamling Trondheim kommune. 2006.

Online gaming som universitetsfag. Foredrag Tekna 2006.

Best på service – hva kan kommunene lære av Skandiabanken? Servicekonferansen 2008.

Arkivutfordringer når vi flytter informasjon fra fjellet til skyen.

norske arkivkonferanse 2013.

Bredbåndsutbygging –hva skal vi bruke det til i fremtiden og hvor viktig er det? Konf Sør Trøndelag fylke. 2013.

Digital økonomi –hvilke konsekvenser før den til for Skatteetaten? Lederkonferanse Skatt Øst 2014.

Adaptiv læring og læringsanalyse : om nye digitale læreprosesser.

Innovasjon Norge og Ikt Norge konf 2015.

Delingsøkonomi –muligheter og utfordringer i norsk kontekst.

Skattekonferansen 2015.

Den nye teknologien, korleis utfordrar det oss og korleis påverkar det samfunnet?

Næringslivskonferanse Sogn og fjordane. 2015.

Digitale tjeneste endrer samfunnet, -hvor går vi videre.

Årskonferanse Sjøfartdirektoratet 2015.

Byggsektoren, -hvordan utnytte 3D-print, kunstig intelligens og nye læreformer?

Workshop for ledere i byggenæringen, Norsk prosjektforum. 2016.

Digitale muligheter for næringsmiddelsektoren.

NHOs årskonferanse mat og drikke. 2017

Crowdfuning i delingsøkonomiens tidsalder.

Econakonferansen 2016.

Bank og finans i lys av ny teknologi –muligheter og utfordringer.

Strategiseminar Lindorff. 2017.

Delingsøkonomi og digitalisering –konsekvenser for fremtidig skattegrunnlag.

Skatteetatens årlige strategikonferanse. 2017.

Digitalisering – konsekvenser for energisektoren.

E-Co hunderårsjubileum juni 2017

Digitalisering i energisektoren –noen utfordringer for ledere

Vinterkonferanse Energi Norge

Digitaliseringog forretningsutvikling med base i energisektoren.

Lyse energi 2017-11-10

Digital medieledelse.

Foredrag på masterprogram v BI. 2017, 2016, 2015

, deriblant på alle de store utdanningskonferansene, Statens digitaliseringskonferanse i Operaen, Statens topplederkonferanse, Statens personallederkonferanse, for mediesektoren, energisektoren, HR-sektoren m.m.

KURS OG OPPLÆRINGSOPPLEGG

De siste 30 årene har jeg utviklet og gjennomført en rekke utdannings og utviklingsprogrammer. Her er et utvalg av kurs og seminarer jeg har hatt ansvar for.

I 2013 utviklet og gjennomførte jeg Norges første MOOC i ”Teknologiutvikling og samfunnsendring”. Fra 2014 utviklet jeg en MOOC i ”Smart læring”, begge med flere tusen deltakere.

Div kurs jeg har utviklet og gjennomført.

Digital markedsføring (7,5 studiepoeng Høyskolen Kristiania)

Digitale vekststategier (7,5 studiepoeng Høyskolen Kristiania)

Teknologiendring og samfunnsutvikling (7,5 studiepoeng masterprogram NTNU)

Teknologiendring og samfunnsutvikling som rent nettbasert studietilbud v NTNU.

Sosiale medier i offentlig sektor (7,5 studiepoeng masterprogram NTNU)

eGovernment – IKT i offentlig sektor (7,5 studiepoeng masterprogram NTNU)

Skoleutvikling i det digitale nettsamfunnet (7,5 studiepoeng masterprogram NTNU)

Smart læring (7,5 studiepoeng masterprogram NTNU)

Statistikk (10 studiepoeng HIOA)

Markedsanalyse (10 studiepoeng IHM Business School)

Infologi (30 studiepoeng sivilbibliotekarutdanƒningen ved Høgskolen i Oslo)

Informasjon og samfunn (30 studiepoeng NMH/BI)
Business Intelligence (30 studiepoeng NMH/BI)

Informasjonsøkonomi (30 studiepoeng NMH/BI)

Elektronisk handel (30 studiepoeng NMH/BI)

Medieøkonomi (9 studiepoeng Høgskolen på Gjøvik)

Elektronisk handel (30 studiepoeng BI senter for lederutdanning)

eEnterprise (10 studiepoeng Handelshøgskolen BI)

Nettverksøkonomi, cyberdemokrati og regional næringsutv (30 studiepoeng)
Dette programmet ble utviklet og gjennomført på oppdrag for LINK-programmet i Kongsberg/Numedal regionen. Programmet ble gjennomført med 5 samlinger over tilsammen et studieår. I alt 40 deltakere tok eksamen

Nettverksøkonomi i telekombransjen (30 studiepoeng)
Programmet ble gjennomført bedriftsinternt i Netcom, med omlag 40 deltakere. Halvparten av dagens konsernledelse fulgte programmet.

Elektronisk handel i bank. (30 studiepoeng) DNB sto som oppdragsgiver for dette programmet. 50 deltakere fulgte 150 timers undervisning. De skrev prosjektoppgaver og tok i tillegg en skriftlig eksamen. Prosjektoppgavene ble fulgt opp av bankens ledere, og flere av oppgavene utgjorde spirer til nye tjenester i banken.

Nettsamfunnet og forsikringsbransjen. (15 studiepoeng)

eBank – forretningsutvikling med ny teknologi. (15 studiepoeng)

Skoleutvikling i det digitale nettsamfunnet (7,5 studiepoeng)

emarketing – sammen med annonsørforeningen (7,5 studiepoeng)

Mobile commerce – sammen med annonsørforeningen (7,5 studiepoeng)

Digital markedsføring (30 studiepoeng Markedshøyskolen)

Airbnb -den tidlige starten

6. mars 2017Arne Krokan 1 Comment

…dette er utkast til et avsnitt i bok om delingsøkonomi … kom gjerne med synspunkter.

Airbnb er i stor grad ikke bare historien om verdens største tilbyder av rom for overnatting, men også historien om utviklingen av en tredje fase i internetts utvikling, en som xxx (2017 location 108) kalte ”-the postGoogle, post-Facebook era of innovation that allowed the digital realm expand into the physical one”.

Airbedandbreakfast.com er historien om to venner, Brian Chesky og Joe Gebbia, som fant hverandre på college, den ene som leder av hockeylaget og den andre av basketlaget. Begge studerte industriell design og var fasinert av mulighetene for å kunne skape noe stort, noe ikonisk. Begge var utadvendte, og kommunikative.

Etter avsluttet utdanning begynte Chesky som designer i et selskap i LA, en jobb han etter hvert mistrivdes i fordi han innså at designerjobben i praksis førte til at han designet ting som for det meste enten havnet i ett eller annet skap eller enda verre; -på søppelfyllinga.[1] Selv om han hadde forsøkt seg på egen hånd, så han ikke helt for seg at han kom til å livnære seg som designer resten av livet.

Vendepunktet kom da han mottok en pakke i posten fra Gebbia, som hadde designet en form for sitteplate som han kalte for Critbuns,[2] noe som i starten ikke ble noen særlig suksess. Designarbeidet førte imidlertid til at han fikk jobb som designer i et forlag i San Francisco, der han designet bøker og ”gavepakker”. Gebbia inviterte Chesky til å dele sin egen leilighet med seg, noe som førte til at de relativt raskt startet det som skulle komme til å bli Airbnbn.

Ideen om å leie ut ”ledig” rom til folk som trengte det kom ikke først og fremst som en forretningside som omhandlet fremveksten av den tjenesten vi kjenner i dag, men mer som en ide drevet av dårlig råd og god fantasi.

I 2007 sendte Gebbia denne eposten til Chesky, noen dager før ”World Design Congress” skulle åpnes i San Francisco. Han skrev …

Brian,

I though of a way to make a few bucks – turning our place into a designer`s bed and breakfast – offering young designers who come into town a plae to crash during the 4day event, complete with wireless internet, a small desk space, sleeping mat, and breakfaste each morning. Ha!-Joe.[3]

Tre dager senere hadde de mekket sammen nettstedet airbedandbreakfast.com på bloggplattformen WordPress. Den første kunden var Amol Surve, en designstudent fra Arizona State University som hadde et stort ønske om å delta på designkonferansen, men som ikke hadde råd til å betale for overnatting på hotell i byen. Ved det som nesten kan kalles for en tilfeldighet fant han frem til det nye nettstedet og endte opp med å bli den første kunden.[4]

Sammen med to andre bidro han til at de to nye partnernes økonomiske bekymringer for husleien ble redusert, samtidig som de hadde kommet på sporet av en forretningside som kanskje kunne skaleres opp.

I håp om å kunne utvikle den første erfaringen til et mer håndfast prosjekt, teamet de opp med Cheskys tidligere romkamerat, Nathan Blecharsczyk, som hadde ingeniørutdanning fra Harvard og hadde gjort noen prosjekter sammen med Chesky tidligere. Sammen utviklet de en ny versjon av tjenesten og for å få noen tilbud om rom å vise til, tok de kontakt med folk som hadde annonsert ledige rom på Craigslist og tilbød dem å annonsere gratis på det nye nettstedet.

Forretningsmodellen for den nye tjenesten begynte å ta form som en blanding av Facebook og Craigslist, men ingen av de mulige investorene de tok kontakt med hadde særlig tro på tjenesten. Det var allerede mange med tilsvarende ideer, slik som Rommates.com. I ettertid var det mange som angret på at de ikke hadde vurdert tilbudet bedre, for som en av dem sa: ”We made the classic mistaket hat all investors make, … We focused too much on what they were doing at the time and not enough on what they could do, would do and did do”.[5]

Etter å ha arbeidet i måneder med å utvikle et markedsprogram for å få oppmerksomhet om den nye tjenesten, som også inkluderte spesielt designede esker med frokostblandinger som skulle bidra til økt oppmerksomhet, fikk de endelig napp gjennom Y Combinator startup school. Der møtte de et tøft, nesten fiendtlig innstilt panel, som i starten ikke var særlig positivt innstilt til ideen, men som ble imponert over grunderteamets ukuelig ståpåvilje og evne til å prøve ut nye ideer.

To av de mulige investorene hadde diskutert hvilke egenskaper som var viktigst for gode entreprenører og de kom opp med: ”mental toughness, the ability to overcome the hurdles and negativity that typically accompany something new”, (Stone 2017, loc 539) noe de hadde observert gjennom tidligere investeringer i blant annet Google og PayPal.

En kan si at Airbnb har blitt til med røtter i grunnleggende designkompetanse, med basis i to personer som ikke ga seg i jakten på den gode ideen, kombinasjonen design- og programmeringsferdigheter, og en ukuelig ståpåvilje med hensyn til å finne mulige innfallsvinkler til å realisere selskapet.

Dette ble starten på en ny epoke.

[1] Historien fortelles i større bredde og dybde i ”The Upstarts: How Uber, Airbnb, and the Killer Companies of the New Silicon Valley Are Changing the World” av Brad Stone.

[2] Historien om dette kan leses her: http://www.critbuns.com/story.html Lest 6.februar 2017.

[3] Eposten er gjengitt i Upstart location 364.

[4] Dette er omtalt i Techniasia, se https://www.techinasia.com/first-airbnb-guest-amol-surve Lest 7.mars 2017.

[5] Sitat hentet fra Fred Wilson, ”Airbnbn”. Tilgjengelig: http://avc.com/2011/03/airbnb/ Lest 5.mars 2017.