Streame video i Facebook – nettverkseffekter

digitalI dag holdt jeg et innlegg på et frokostseminar om «digitalt salg». Dette innlegget ble streamet direkte i Facebook, uten annet enn en smarttelefon som var håndholdt. I salen var det omlag 50 personer, 127 så det live på nett i løpet av de 15 minuttene jeg snakket, og en time senere var antall seere passert 1500.

Seks timer etter arrangementet har dette innlegget blitt sett over 2700 ganger. Hvordan er det mulig?

Svaret er at det skaper nettverkseffekter. Det blir delt med personer som deler det videre. Dette skaper viral vekst, som er en av de viktigste effektene en kan gjøre bruk av når en designer digitale tjenester.

Oppsettet er veldig enkelt. Det er bare å bruke en smarttelefon og Facebook, eventuelt et lite stativ og en litt bedre mikrofon enn den som er i telefonen, så er du i gang. Og husk: du har global distribusjon.

Takk til alle dere som delte!

 

Nettverkseffekter og increasing returns – hva skjera?

Der har sikkert hørt Abba synge The winner takes it all. Og dere har kanskje også hørt om Matheuseffekten som i prinsippet angir det samme. Og det hele har sine røtter i det som i den digitale økonomien er kalt nettverkseffekter eller positive nettverkseksternaliteter.

Denne effekten tar utgangspunkt i at antallet forbindelser mellom deltakerne i nettverk vokser mye raskere enn antall deltakere, noe som er forklart nærmere i Metcalfs lov.

Konsekvensene av nettverkseffekter og increasing returns er at noen tjenester vokser mer enn andre, og blir det en kaller naturlige monopoler. Eksempler på slike tjenester i Norge er Finn og globalt Facebook. Dette er digitale tjenester som er bygd slik at kostnaden ved å betjene en kunde til (grensekostnaden) er svært lav, i praksis tilnærmet null. Derfor kan også tjenesten skaleres opp med svært lave kostnader, selv om en må investere i ekstra kapasitet for å betjene veksten.

Utfordringen for inntrengere i slike markeder er å skape kritisk masse av tilbud og av brukere. Det er ikke spesielt vanskelig å lage et alternativ til Finn rent teknologisk. Det vanskelige er å få alle brukerne til å bytte fra Finn til den nye tjenesten, altså å skape kritisk masse av brukere.

Så hva vil skje den dagen vi mister tillit til Facebook? Vil vi flytte i flokk til alternative tjenester? Vil vi spre aktivitetene fra FB over i andre nettverk som Flickr, Instagram, etc?

Ka du trur?

Dette er temaer på dagsorden for studenter ved Markedshøyskolen som studerer Digital markedsføring og Strategi for vekst. På veien må de lese mine bøker i Nettverksøkonomi og Den digitale økonomien (supertilbud på eboken her). Så må de blogge, bruke twitter og grupper på Facebook. Være kuratorer på scoop.it og paper.li og bygge radar på Netvibes. Slik snikinnfører vi digital kompetanse i norsk næringsliv.

 

Om forskjellene mellom industriell og digital økonomi

Jeg lager nå et nytt nettkurs på 1,5 stp i digital økonomi, og teksten under er ment som innledning til kurset og kanskje også til en ny bok. Så kommer spørsmålet til dere: -hvilke temaer ville dere forvente at en bok om digital økonomi skal inneholde? Takknemlig for tips og kommentarer.

Introduksjon til nytt kurs/bok

Det er minst fem forhold som skiller en digital fra en fysisk eller industriell økonomi.

For det første handler den om det immaterielle, om bits (derav betegnelsen digital økonomi), og ikke om fysiske varer og tjenester. Den har med andre ord ingen fysisk komponent i form av varer eller tjenester slik en industriell økonomi har.

Dernest gjør den bruk av utvalgte økonomiske prinsipper på litt andre måter enn den industrielle økonomien. Dette handler om prinsipper for å redusere transaksjonskostnader og for å skape nettverkseffekter, eller hvordan en kan utnytte positive eksterne effekter. Det handler også om at den digitale økonomien er drevet av økende utbytte, noe som rent fysisk ikke er mulig i en industriell økonomi. Dette skyldes at grensekostnaden, det vil si kostnaden ved å fremstille en enhet til av tjenesten, er nesten fraværende, noe som gir synkende gjennomsnittskostnader for digitale tjenester.

Den fjerde store forskjellen handler om forretningsmodellene. Det gir andre muligheter når en kan selge musikk som en digital tjeneste enn som industrielt produkt i form av LP, kassett eller CD, som alle hadde til felles at musikken var festet til et fysisk medium. Det gjaldt også for CD-en, selv om musikken på denne var digital, men så lenge den benyttet en plastikk-skive som oppbevaringsmedium, var den likevel en del av den industrielle økonomien.

Nå kan vi abonnere på all tilgjengelig musikk, vi kan lage våre egne spillelister og dele med andre (skaper nettverkseffekter) og vi kan finne musikk vi øyeblikkelig liker ved hjelp av anbefalingsalgoritmer (senker transaksjonskostnader).

Vi kan også ta med en femte dimensjon, og det er knyttet til lave koordineringskostnader. Om vi sammenligner med den industrielle tidens gullalder, der koordinering i de fleste tilfellene betød møter eller papir, kan vi i dag enkelt og rimelig koordinere via nettbaserte tjenester. Dette kan være enkle «møtetjenester» som Teams og Zoom, eller mer spesialiserte prosjektapper.

I denne boken skal vi ta for oss de viktigste forskjellene mer detaljert og forklare hvordan sammenhengen er mellom de økonomiske mekanismene, ulike muliggjørende teknologier, forretningsmodeller og organisasjonsformer.

Den smarte og skumle plattformøkonomien

Facebook og andre plattformselskaper har vokst seg store ved å være både smarte og veldig effektive. Medaljen har også en bakside. Plattformselskapene vokser til å bli naturlige monopolister, advarer Arne Krokan.

Dette innlegget er først publisert hos Kunnskapsmagasinet Kristiania

For en tid tilbake spurte den svenske lokalavisen Hallands Nyheter folk på gaten om hvilken vei de ville reist dersom de kunne reist i tid. Arkitekten Gøsta Bengtsson svarte at han ville ha reist både bakover og fremover, -for å se hvor jævlig folk hadde det før i tiden og hvor jævlig det kommer til å bli i fremtiden.

Det er mulig Bengtsson er en spesielt pessimistisk type, men mange vil nok mene at han også har et poeng. Vi vet mye om hvordan folk hadde det i riktig «gamle dager», men ingen ting om hvordan det kommer til å bli i fremtiden.

Hadde du spurt folk på 50- 60- eller 70-tallet om hvordan det kom til å være i Norge i 2020, ville de færreste hatt fantasi til å beskrive den utviklingen vi har sett de par siste tiårene, og det er ikke vanskelig å se at den store driveren for endringene har vært utvikling av nye teknologier.

En eventyrlig teknologisk reise

Oljen som utvinnes fra bunnen av Nordsjøen vitner om en eventyrlig teknologisk reise, og utviklingen av internett med alle dets tjenester har skapt en større og raskere kommunikasjonsmessig endring enn noe vi har sett tidligere.

Årsaken til dette finner vi blant annet i det som er kalt web2.0, -brukerskapt innhold. Det at vi alle kan formidle, kommunisere, dele og like skaper det som økonomer kaller nettverkseffekter eller positive eksterne effekter.

Skaper nettverkseffekter

Det er gjennom å utnytte nettverkseffekter at den sterke veksten skapes i det digitale nettverkssamfunnet, omtrent på samme måte som Corona-viruset spres ved at èn person smitter flere andre personer og at disse igjen smitter flere nye.

Om det så var at hver person i praksis bare smittet to andre personer, ville effekten likevel være at hele jordas befolkning ville være smittet gjennom bare 33 ledd.

Lavere transaksjonskostnader

I tillegg til at digitale tjenester skaper nettverkseffekter, bidrar de til å senke transaksjonskostnader, eller redusere friksjon i de økonomiske systemene.

Dette skjer blant annet gjennom vår bruk av søkemotorer og anbefalingsalgoritmer, metoder for å filtrere bort det vi ikke ønsker å «plages» med.

Enklere å velge

Slik kan vi finne ut hvordan vi kan reise på ukjente steder uten å bruke et reisebyrå til å planlegge, eller vi kan finne musikk som ligner på det vi har likt før. På Netflix velges over 70 % av filmene og seriene vi ser av anbefalingsalgoritmene.

Slik forenkles valgene for oss fordi statistiske metoder, som blant annet clusteranalyse, tas i bruk for at det skal bli enklere å velge, -selv om tilbudet av aktuelle og interessante filmer bare øker og øker.

Få tilbydere

For at slike tjenester skal kunne fungere best mulig i praksis, er det viktig at tilbudene ikke er spredt på for mange tjenestetilbydere. Det er greit med ett Facebook slik at vi kan ha tilgang til alle venner og aktuelle ressurser i samme nettverk. Det er også greit å ha en dominerende søkemotor der vi finner det meste av det vi har bruk for.

Motsatsen ville kanskje skapt en situasjon ala den en hadde den gang Oslo het Kristiania og en var i telefonens innledende historiske fase. Da var det flere aktører som bygde telenettverk i byen uavhengig av hverandre og det var ikke uvanlig at en hadde både to og flere telefoner slik at de kunne nå dem en ønsket å snakke med.  

Senere greide teleselskapene å samarbeide gjennom det vi kaller roaming-avtaler, men slike avtaler får vi nok neppe se mellom Facebook og eventuelle konkurrenter.  Grunnen til det er at det er nettopp fordi de er så store at de er så smarte og effektive, og også derfor at de er så skumle.

Medaljens bakside

For medaljens bakside er at disse selskapene, som vi i dag kaller plattformselskaper, vokser til å bli naturlige monopolister. Det skyldes ikke bare at de er flinke til å redusere våre transaksjonskostnader og at de utnytter nettverkseffekter til det fulle, men også at de nyter godt av det økonomene kaller økende utbytte eller increasing returns.

Kort fortalt betyr det at de greier å redusere gjennomsnittskostnadene sine kontinuerlig, nesten uansett hvor mye de vokser. Derfor blir det stadig vanskeligere å konkurrere med dem, for om vi skal velge en annen leverandør må det være fordi alternativene er mye bedre eller billigere i bruk, og det siste er det umulig å få til etter som disse tjenestene er gratis å bruke.

En tredje årsak til å forlate plattformselskapene måtte være at vi mister tillit til dem, men også dette sitter også langt inne. Tenk bare på alt det Facebook har bidratt til som burde ha rokket ved tilliten til selskapet (Cambridge Analytica mm), men likevel vokser altså antall brukere slik at disse mest vellykkede selskapene fremstår som naturlige monopol.

Utfordrer samfunnet

Det er kanskje denne nye formen for monopolkapitalisme arkitekten var bekymret for. Det er i alle fall forfatterne av bøkene «Platform capitalism» og «The Age of Surveillance Capitalism» (lenke til omtale i The Guardian), den siste omtalt i en anmeldelse som en bok som kommer til å stå ved siden av Adam Smith om 20 år.

Ifølge fremtidsforsker Amy Webb er det ni selskaper som dominerer plattformutviklingen i samfunnet, seks amerikanske og tre kinesiske. Og om en skal tro FNs rapport om digital økonomi 2019, bidrar europeiske selskaper med under fire prosent av den globale verdien av plattformene. De dominerende aktørene er USA og i stadig økende grad også Kina.

Fremveksten av plattformer og flersidige markeder som forretningsmodeller skaper nye utfordringer på svært mange områder i samfunnet. Noen av disse belyser jeg i boken «deling plattform tillit».

Referanser:

Hvorfor likes ?

Hvilken funksjon har likes i sosiale medier?

I dag ble jeg spurt av NRK P1 om hvorfor Instagram vurderer å skjule hvor mange likes et bilde har for andre enn dem som selv eier bildet. Og de naturlige spørsmålene å stille da er selvsagt: -hva fører likes til? Hvilken funksjon har likes og hva er de positive og negative sidene av likes?

La oss starte med antakelsen om at mennesker er sosiale vesener og at sosial aksept er en viktig ingrediens i livene våre. Sosial aksept er en bekreftelse på tilhørighet, på anerkjennelse og at vi blir verdsatt for ett eller annet av våre med mennesker.

Sosiale medier kan forstås som infrastruktur for å kunne iscenesettelse sosial aksept i sosiale nettverk. De synliggjør hvem vi er, eller kanskje rettere: hvordan vi ønsker å fremstå overfor andre. Derfor har profiler i sosiale medier som oftest en positiv slagside, -de formidler idealer og overser hverdagene og morratrynene (som oftest).

Hvis en ser på hvordan dette fungerer i våre hjerner finner en at det å få likes på egne bilder aktiverer de samme områdene i tenåringers hjerner som når de spiser sjokolade eller vinner penger. Dette fungerer som en dopaminsprøyte og skaper en behagelig stemning, en god-følelse.

Andre undersøkelser har også vist at en ved å se bilder med mange likes får noe av den samme følelsen og at det skaper forskjellige effekter dersom en ser de samme bildene uten likes sammenlignet med om de har mange likes.

Forskerne bak studien skriver at … “When the teens saw their own photos with a large number of likes, we saw activity across a wide variety of regions in the brain,”

In deciding whether to click that they liked a photo, the teenagers were highly influenced by the number of likes the photo had.

In the teenagers’ real lives, the influence of their friends is likely to be even more dramatic, said Mirella Dapretto, professor of psychiatry and biobehavioral sciences at UCLA’s Semel Institute of Neuroscience and Human Behavior.

Forskere har også funnet ut at særlig jenter er i risikosonen for å utvikle negative selvbilder når de sammenligner seg selv med bilder de finner på nett. De fant også at dette er unikt for sosiale medier (spesielt Instagram) og at effekten ikke oppstod når de ser tilsvarende bilder i magasiner eller på TV. Dette siste kan skyldes at en da ikke får noen nettverkseffekt, at opplevelsen de har hatt vil være ukjent for de nærstående i det sosiale, mens hensikten med sosiale medier i stor grad er å dele opplevelser og erfaringer.

En annen effekt en har funnet er at omfattende bruk av sosiale medier, dvs mer enn to timer per dag, kan bidra til å skape en følelse av ensomhet.

Professor Brian Primack, ved University of Pittsburgh School of Medicine, sa at …: «This is an important issue to study because mental health problems and social isolation are at epidemic levels among young adults.

«We are inherently social creatures, but modern life tends to compartmentalise us instead of bringing us together.

«While it may seem that social media presents opportunities to fill that social void, I think this study suggests that it may not be the solution people were hoping for.»

Hvorfor likes?

Oppmerksomhet er den nye valutaen. Zuboff skriver om dette i «Surveillance Capitalism» og om de store verdiene oppmerksomhet skaper. Mediakix har funnet at annonsører brukte 1.6 mrd dollar bare på Instagram i 2018 og at influencermarkedet vil være i størrelsesorden 5-10 milliarder dollar de neste årene. Så motivasjonen for å trykke på like-knappen kommer fra mange aktører.

I tillegg til de virkelige influencerne, som genererer mange likes, har vi også fått robotinfluencere, som Miquela Sousa, med over 1.5 millioner følgere på Instagram. Dette kan ses på som en kynisk måte å utnytte de effektene som følger av sosiale medier, der en ser en skala over hvor stor påvirkningskraften er med Instagram i den ene enden og Youtube i den andre, og de andre sosiale mediene i mellomposisjoner. Ved å bruke kunstig intelligens til å skape «automatiske influencere» skapes det rett og slett en pengemaskin, en som bare mener og gjør det andre bestemmer at den skal gjøre.

Så hvorfor vil Instagram skjule likesene? Det er jo dem de tjener penger på? Kan det være fordi de ser at kritikken kommer og de vil være i forkant av utviklingen og fremstå som positive? Kan det være fordi de har genuin omsorg for unge menneskers helse? Eller kan det være fordi de rett og slett ønsker at innholdet skal få mer fokus enn spredningen, slik de selv oppgir? Det er det ikke så lett å svare på.

Digitalisering og digital transformasjon – nettkurs

I vår har omlag 150 studenter gjennomført det nettbaserte emnet Digitalisering og digital transformasjon, som inngår i erfaringsbasert mastergrad i organisasjon og ledelse ved NTNU. Smått utrolige 147 av de 150 har levert eksamensbesvarelsen, der de som en del skulle skrive et refleksjonsnotat om «hva de har lært gjennom dette læringsløpet». Disse notatene er svært interessant lesing. Noen forteller at de har endret holdninger til digitalisering fullstendig og har gått fra å være negative til å bli positive og vil delta aktivt i ledelsen av dette arbeidet i egen virksomhet, og andre har oppsummert mer hva de har lært.

Den nederste delen av teksten her er fra en av besvarelsene, og den oppsummerer ganske presist hva du kommer til å lære dersom du tar dette emnet, som starter i igjen i september 2019.

Det jeg har lært i dette kurset er hvordan teknologi har endret samfunnet og hvordan vi har gått fra et industrisamfunn til et digitalt nettsamfunn. Hvordan vi har gått fra fysiske varer til digitale bits og hvordan dette har påvirket økonomien fra informasjonsøkonomi til en digital økonomi. Hva som skjer med et produkt når det blir digitalt og hvordan de omsettes gjennom digitale tjenester. Hva dette skiftet innebærer i forhold til opphavsrettigheter og forskjellen på kollektive, private og nettverksgoder. Hvordan collaborative filtering og nettverkseffekter påvirker nettverksgoder. Hvilken rolle oppmerksomhet spiller i den nye økonomien. Hva et commodity produkt er og hva det innebærer at noe blir en digital commodity. Hva transaksjons og koordineringskostnader er og hvordan disse skaper ‘det friksjonsfrie samfunn’. Hva grensekostnader er og hvordan lave grensekostnader gjør digitale plattformer til vinnere. Hvordan lave transaksjonskostnader legger grunnlaget for overgangen mellom hierarkier til plattformer. Hvordan våre rasjonelle valg og våre vaner påvirker oss og hvordan filterboblen bidrar til dette. Hvordan ‘bigdata’ kombineres med filterboblen. Hva snobbeffekten, bandwagoneffekten og bestselgereffekten er. Hvordan kombinasjonen mellom nettverkseffekter og increasing returns skaper selvforsterkende vekst og hvordan disse effektene utnyttes i design av digitale tjenester. Hvilken rolle collaborative consumption, eller tillitsøkonomien har og hvordan den bidrar til det digitale skiftet. Jeg har lært om digitale dugnader som har skapt tjenester som Wikipedia. Jeg har lært om den lange halen som har gjort Amazon til en av verdens største plattformer. Hvilken rolle mikrosamfunn har og hvorfor dem bidrar til fenomenet sosial handel. Hvordan nettverksøkonomien forandrer hierarkier og organisasjoner hvordan åpenheten som skapes får organisatoriske konsekvenser. Hvordan tillit og tillitsbaserte systemer har ført til at delingsøkonomien har vokst seg stor. At dette skaper tjenester som i praksis konkurrerer med både offentlig og privat tjenesteyting og hvordan samfunnet forsøker å håndtere denne overgangen. Hvilke konsekvenser overgang fra tingenes verden til den immaterielle økonomien og de digitale tjenestenes verden har. Hva sosiale mediers digitale økonomi er og hvordan for eksempel Facebook utnytter dette. Jeg har lært hva som særpreger digitale tjenester og hvordan de forandrer eksisterende verdikjeder, såkalt disintermediering, og skaper nye forretningsmodeller. Hvordan disruptive innovations forandrer hele bransjer og fører til remediering, og skaper nye verdikjeder. Hvordan kombinasjonen av disse egenskapene fører til at digitale tjenester utvikler nye strategier og forretningsmodeller. Hva den neste industrielle revolusjonen innebærer og hvilke konsekvenser den kan få. Hvordan ny teknologi og kunstig intelligens vil bli et supplement og ikke en erstatning i arbeidsmarkedet. Jeg har også lært hva konsekvensene av denne utviklingen har på samfunnet på ulike nivåer, på både makro og mikronivå. Jeg har en bedre forståelse for hvordan alt dette henger sammen og påvirker meg som både bruker og tilbyder i delingsøkonomien. Jeg har en bedre forståelse for hvordan og hvorfor de største plattformene har blitt så store og hvorfor dette gir dem fordeler i den digitale verden.

Konsekvensen av at jeg har lært dette er at jeg har kunnskap om hvordan teknologiutvikling endrer samfunnet. Jeg forstår hvordan digitale tjenesters særegenhet kan brukes for å utvikle forretningsmodeller, plattformer og organisasjoner. Jeg forstår mer de grunnleggende prinsippene bak strategiske valg og utvikling av tjenester i den digitale økonomien og hvordan disse kan brukes for bedre samarbeid og deling av kunnskap. Jeg har mer kunnskap om hvordan plattformer organiseres og hva den økte bruken av disse har og si for samfunnet. Jeg forstår mer hvordan digitalisering påvirker og utvikler samfunnet. Jeg vil med denne bakgrunnen og kunnskapen være bedre rustet til å ta tak i digitaliseringen på min nåværendeog fremtidige arbeidsplasser. Jeg har også blitt mer bevisst på egen adferd og hvilke konsekvenser min bruk av digitale tjenester kan ha.

Neste gjennomføring starter i september og du kan melde deg på her om du vil være med. Jeg har også en variant av dette kurset med samlinger om du heller vil møte dine medstudenter ansikt til ansikt. Her kjører vi små klasser med omlag 25-30 deltakere, så alle kommer til orde og blir sett/hørt i løpet av disse samlingene. Ses vi?

Eksamen i emnet «Teknologiendring og samfunnsutvikling» NTNU

Eksamen sos6602 vår 2016.

I dette emnet er det et mål at deltakerne skal lære om hvordan teknologi endrer samfunnet og hvilke konsekvenser disse endringene kan ha for organisasjoner. Kurset tar opp elementer av digital økonomi, slik som nettverkseffekter, transaksjonskostnader og delingsøkonomi med mer.

3D-print eller adaptiv produksjon er en relativt ny måte å fremstille ”ting” på. I denne oppgaven skal du ta utgangspunkt i et nytt 3D-printet produkt som du finner frem til selv. Produktet kan være noe som er tilgjengelig i dag eller som forventes å bli tilgjengelig i den nære fremtid. Gi en kort fremstilling av produktet og produksjonsprosessen. Bruk gjerne bilder (teller ikke i omfang av besvarelsen) for å illustrere beskrivelsen.

Med utgangspunkt i dette skal du analysere hvilke konsekvenser overgangen til slik adaptiv produksjon vil ha. Hvem vil bli berørt? På hvilke måter vil de bli berørt? Hvilke andre aktører enn selve produsentene vil bli berørt og på hvilken måter?

Du bestemmer selv hvordan du vil organisere besvarelsen din, men det forventes at du gjør bruk av kursets teori i arbeidet.

Besvarelsen skal være på maksimalt 5000 ord.

 

Oppgaven blir vurdert ut fra følgende kriterier:

  • Beskrivelse av valgt produkt.
  • Hvor omfattende analysen din er, hvor originale valg av eksempler er
  • Bruk av relevant teori fra kurset, samt relevant teori du synes beriker analysen din i tillegg til det som er omtalt i kurset. Dette kan være forskningsartikler med mer.
  • Valg av eksempler som illustrerer de teoretiske poengene dine.
  • Hvordan teksten som helhet kommuniserer analysen og budskapet ditt.

 

Innleveringsfrist er 10. mai. Da skal den leveres digitalt.

Det er drøyt 40 personer som tar kurset heldigitalt og som har vært gjennom en læringssti med tekster fra et par av mine bøker, de har sett ganske mange videoforelesninger og ikke minst så har de gjennomført en rekke diskusjonsoppgaver som forberedelser til eksamen. Eksamen er en individuell hjemmeeksamen. Om du har lyst til å ta dette kurset så finner du mer informasjon om det her

Facebook mot røkla

iaNorske medier har skjønt at Facebooks Instant Articles ikke bare er lansert, men også vil få konsekvenser for nettopp norske medier. Dagbladet ser ut til å stå først i køen av de norske som vil publisere på denne plattformen, noe de helt sikkert ikke skjønner konsekvensen av i dag, men må erfare for å se effektene av.

Hva gjør IA spesielt?

La oss gå tilbake og se hvordan norske forbrukere kommer frem til artikler de faktisk leser på nett. Jan Omdahl skrev at to av tre mobilbrukere ”sviktet avisenes forsider” på nett, og sist høst ble det kjent at Facebook gir mer trafikk til nettavisene enn Google.

Vår forbrukeratferd endres i retning av at vi oftere følger lenker som våre kontakter i sosiale medier sender oss enn tidligere, samtidig som vi bruker mindre tid til å søke etter det stoffet avisene tilbyr, enten det er gjennom deres egne portaler eller søkemotorene.

I boken Connected kan du lese at vi blir påvirket av våre venner, våre venners venner og våre venners venners venner, det vil si i tre ledd. I det nye mediebildet har kuratorene inntatt arenaen og noen av dem er i ferd med å overta redaktørenes rolle som agendasettere. Selv leser jeg heller artikler som bidragsytere i mitt nettverk formidler gjennom Twitter, LinkedIn og Facebook enn det jeg måtte finne ved å grave meg gjennom avisenes hierarkier. Og aviser som har lagt innholdet bak betalingsmur eksisterer ikke i mitt univers, ikke fordi jeg ikke er villig til å betale for innhold, men fordi mesteparten av innholdet jeg må betale for er totalt uinteressant eller dårlig og fordi jeg ikke gidder å lete etter godbitene i mengden av trivialiteter. Avisenes «redigerte pakker» tilhører fortidens mediesamfunn og kan stort sett selges bare til dem som har vokst opp med dem og dem blir det stadig færre av.

Det er her kuratorene og Facebook kommer inn. Kuratorene hjelper meg med å finne godbitene og Facebook er den eneste aktøren som faktisk kan utnytte kunnskap om beslutninger i nettverk, som vet hvem våre venner er, våre venners …. osv.

Edgerank, som er Facebooks algoritme, vet hvem som påvirker oss, hvem vi samhandler med og hvem vi er mest fortrolige med. Dette er hva de vil utnytte i Instant Articles. Og denne kunnskapen er det bare dem som har.

Hva er så alternativet til Facebooks strategi? Det er helt opplagt: Norske medier må samarbeide, de må tilby oss en slags ”Spotify” for nyheter, kommentarer, feature og mye av det andre som de utvikler og tilbyr. Og de må skjønne hva som er commoditystoffet og forstå at det er lite smart å legge dette bak en betalingsmur. Det eneste det fører til er at de som vil ha tilgang til dette stoffet finner det ”et annet sted”.

Derfor er Schibsteds initiativ med å samle norske medier bra. Det må bygges teknologiløsninger for personifisering. Dette må bygges sammen med sosiale medier. De må utnytte digitale flaters muligheter for å lage innholdselementer som gjør bruk av det beste fra tekst, TV og radio-formatene. Og de må bruke algoritmer som lar oss anbefale artikler til hverandre, som gjør det lønnsomt å dele og som høster delingsdata på en ”smart” måte slik at en kan utnytte nettverkseffekter for å skape vekst.

Alt dette vil jeg ha i en tjeneste, ikke som et konglomerat av konkurrerende tjenester. For meg er det likegyldig om det er Amedia eller Schibsted som eier avisen som tilbyr innholdet. Jeg vil ha tilgang til det beste og mest interessante innholdet uansett.

12. april åpner Facebook for at jeg og andre skribenter kan publisere direkte på Instant Articles. Da trenger vi ikke lenger avisene eller norske mediehus for å nå ut i den globale strømmen. De beste skribentene vil få oppmerksomhet og commoditystoffet vil bli borte fra min nye personifiserte «avis».

Så har norske medier egentlig noe valg, dersom lederne da har skjønt konsekvensene av de endringene som finner sted nå? Har de skjønt at vi allerede har algoritmer som skriver så gode tekster at journalister ikke greier å skille mellom tekster skrevet av algoritmene og andre journalister? Har de skjønt at vi i løpet av få år vil ha så gode automatiske oversettelser at språk ikke vil være noen barriere for konsum?

Spørsmålet er ikke OM de vil få denne konkurransen eller OM jeg kommer til å like artiklene jeg får servert i Instant Articles. Spørsmålet er NÅR norske medieledere ser at den eneste måten de kan konkurrere på er ved å samarbeide. Et slikt samarbeid vil være positivt på mange måter, også fordi det vil føre til at en større del av inntektsstrømmen forblir i Norge i form av innbetalte skatter. Norske myndigheter burde derfor stimulere til og subsidiere en slik utvikling.

 

Paper.li -hvordan bruke en nyttig kuratortjeneste?

paperliEn av kuratortjenestene jeg bruker er paper.li. Du kan se en video av hvordan det fungerer her. Dette er en tjeneste som henter innhold automatisk fra ulike kilder som jeg selv kan definere. Dersom jeg logger inn fra Twitter vil den for eksempel automatisk sette opp en forbindelse til Twitter og hente innhold fra både mine tweets og tweetene del dem dem jeg følger. Jeg kan også definere at den skal hente innhold fra for eksempel en liste jeg har satt opp.

Du kan lese mer om akkurat denne konfigureringen her. Du finner mer omfattende veiledninger om bruk her. Du kan til og med legge inn innhold fra et Twitter-søk.

Du kan også legge til innhold fra Facebook eller for eksempel fra en Facebook gruppe. På den måten kan du samle innhold fra ulike tjenester i ett skjermbilde, og spare tid på å lete rundt etter det du har lyst til å lese.

Min paper.li er denne, som både har en veldig enkel nettadresse (https://paper.li/arnek) og som forsyner meg med ideer og tips en gang per dag. Da sender den ”The Arne Krokan Daily” som består av ingresser og lenker til ulike nettbaserte ressurser som kan være interessante å lese.

Jeg bruker denne ressursen sporadisk og finner alltid noe som det er interessant å lese, enten det er innen de områdene jeg selv har tenkt er interessante, slik som teknologi-seksjonen, eller det er andre områder.

Artiklene blir sortert tematisk, slik at det er lett å finne frem til dem.

Hva gjør dette med vårt konsum av de tradisjonelle mediene? Først og fremst betyr det at vi ikke like ofte går inn i mediene gjennom deres egne portaler. Fordi vi får lenker til artiklene og klikker på disse går vi direkte til de enhetene vi vil lese, eller konsumere. På den måten flyttes valg av lesestoff til en viss grad fra redaktørene til kuratorene. Og fordelen for oss lesere? Det blir lettere å få tilgang til artikler vi faktisk ønsker å lese. For i motsetning til de tradisjonelle mediene i Norge, skaper faktisk denne typen kuratortjenester også nettverkseffekter. Det siste kan du lese mer om i boken Nettverksøkonomi.

I uke 2 av kurset Digital markedsføring skal studentene etablere sin egen paper.li. Da kan de lage spesialutgaver som omhandler tematikk de er interessert i eller temaer de ønsker å spesialisere seg innen og bli eksperter på. Slike kuratortjenester gjør det enklere å formidle bra innhold til andre.