I industrisamfunnet ble produksjonen av varer optimalisert gjennom å organisere arbeidsoppgaver i verdikjeder slik at en kunne utføre de enkelte arbeidsoppgavene raskere, billigere og med færre feil. Industrisamfunnet greide imidlertid aldri å optimalisere bruken av de produserte varene på samfunnsøkonomiske og bærekraftige måter. Det er en av oppgavene den nye delings- og plattformøkonomien har tatt på seg.
Det nye med delingsøkonomien er at man setter vanlige menneskers private ressurser i sirkulasjon, og som sådan kan vi kanskje si at denne utviklingen representerer en ny fase i internetts historie, en slags tingenes web 2.0.
Hva innebærer disse endringene i et organisasjons- og økonomiperspektiv? Hvilke utfordringer skaper denne overgangen for berørte parter, og hvilke konsekvenser har den for arbeide og fremtidens arbeidstakere? .
I denne boken analyseres plattformenes og delingsøkonomiens fremvekst ut fra perspektiv på hva det vil si å dele, ut fra ulike teorier om hvorfor vi deler og ulike perspektiver på konsekvenser av at vi deler. Fenomenet delingsøkonomi ses også i en videre faglig kontekst, der forvaltning av tillit er sentrale temaer.
Du kan lese utdrag av den her.
Her er et utdrag til som tar opp spørsmål om hvorfor vi deler:
Hvorfor ønsker vi å dele noe med andre?
Fenomenet «deling», med spørsmål om hvorfor vi deler, hva det er vi deler, hva deling fører til og lignende, har opptatt forskere i en rekke fag. Evolusjonsbiologer har hevdet at mennesket har overlevd og utviklet seg utelukkende fordi det har hatt evnen til å samarbeide og bygge stabile samfunn basert på tillit og gjensidighet (Bollier 2010: 13). I et slikt perspektiv er deling sett som en biologisk og nedarvet egenskap, som en biologisk mekanisme på linje med variasjon og seleksjon, selve motoren i evolusjonen.
Deling blir dermed forstått som en genetisk utviklet mekanisme som bidrar til å forme en type atferd som er til det gode for oss som art i det lange løp, ved at vi avgir ressurser til andre enten kortsiktig eller mer langsiktig. Gevinsten er en slags livsforsikring bygd på gjensidige forventninger om at den hjelpen vi selv gir til andre vil bli gjengjeldt dersom vi selv havner i samme situasjon.
Siden alle mennesker har et felles genetisk fundament, vil vi derfor forvente at personer vi omgir oss med også vil dele av sitt overskudd på samme måte som vi selv gjør. Dette har atferdsøkonomer studert inngående. De har funnet ut at vi ikke bare har en tilbøyelighet til å dele, men at vi også har bestemte oppfatninger om hvordan ulike ressurser skal deles.
Deling handler om tillit, gjensidighet og rettferdighet. Ultimatumspillet innebærer at du kan få 1000 kroner, men bare på én betingelse: at du deler denne summen med meg på en måte som jeg aksepterer. Du får bare ett forsøk på å gi meg et tilbud, og om jeg avslår tilbudet ditt får ikke du noen av pengene heller. Dette spillet har økonomer brukt til å vise at mennesker faktisk ikke handler økonomisk rasjonelt i betydningen å maksimere egen nytte, slik tradisjonell økonomisk teori har forutsatt.
Erfaringene fra spillet viser at de fleste avslår smålige tilbud, og at vi heller vil unnlate å ta imot en mindre sum enn å akseptere en «urettferdig» fordeling. Så kan en jo spørre om hva det vil si at en fordeling er urettferdig? Er det urettferdig at jeg bare vil gi deg 200 kroner av 1000 kroner som jeg får? Vanligvis ville vi sagt nei, men her er betingelsen for at du skal få pengene at du også deler dem, og da kommer spørsmålet om rettferdighet inn, siden det er en heftelse ved tilbudet.
Det andre forskerne oppdaget gjennom dette spillet er at vi er villige til å straffe smålighet. Vi avslår tilbud som oppfattes som «for små», selv om den som straffer giveren ved å avslå tilbudet også selv blir utsatt for et tap. Vi er, som Nørretranders (2004:24) skriver, «villige til å betale for å oppdra andre mennesker».
Et annet aspekt Nørretranders analyserer, er forholdet mellom å dele og å gi bort noe. Er det forskjell på at vi deler to flasker vin, og at jeg gir bort den ene flasken til deg som gave? Gavenes betydning er grundig analysert av sosialantropologer, med Marcel Mauss bok Gaven fra 1924 som det kanskje mest sentrale verket. Mauss innleder faktisk denne boken med et sitat fra Håvamål, norrøne dikt fra 1200-tallet, der det heter at …
For vennen sin
skal en være venn
og gjengjelde gave med gave;
men ler en av deg,
så le igjen, lønn ham med løgn og svik.
I andre vers heter det …
Gavmilde, modige
menn lever best,
aler sjelden sorg:
men uslingen tror
at alt er farlig,
den gjerrige gruer for gaver.
Disse versene er bærere av sosiale konvensjoner. De forteller hva som forventes av deg dersom du mottar en gave. Gaven skal gjengjeldes med en annen gave. På den måten oppstår en sosial forpliktelse gjennom at man tar imot en gave. Vi kan si at gaven bidrar til å etablere sosiale bånd, der «gavmilde, modige menn lever best».
Diktet angir også hvordan du bør reagere dersom din godhet ikke blir gjengjeldt, og hvordan den gjerrige oppfatter gaven idet han gruer seg for å motta den. Gaver skaper en fremtidig forpliktelse, hvilket også var ett av Mauss’ poenger.
Fysiske ting kan deles som gaver, men det finnes også andre former for distribusjon av fysiske goder i et samfunn. La oss for eksempel tenke oss at jeg levde i et lite samfunn for 1000 år siden, og hadde greid å skyte en elg. Det ble mer kjøtt enn jeg og mine kunne spise før det ble ødelagt, så det må ha vært naturlig at dette ble delt mellom samfunnets medlemmer med en forventning om at de andre også ville dele når de var i samme situasjon. Deling i dette perspektivet handler derfor også om redistribusjon av fysiske goder. Om jeg deler denne teksten på nett, handler det derimot om noe annet, om kommunikasjon.
I begge tilfellene krysser jeg grenser mellom det private og det offentlige ved å fjerne mitt eksklusive eierskap til henholdsvis ting og informasjon ved å gjøre det tilgjengelig for andre. Dette forholdet mellom offentlig og privat ligger også i kjernen av delingskulturen slik denne vanligvis forstås innen rammen av sosiale medier.
Så langt har vi etablert at delingsøkonomien har oppstått parallellt med at selve infrastrukturen, internett, har gjennomgått en rivende utvikling de siste par tiårene. Begrepet «deling» har stått sentralt, både for forståelsen av nye økonomier og sosiale medier. Barbrook (2005) kobler også forståelsen av delingsøkonomi mot forståelsen av internetts tidlige utvikling, som vi kan si hadde preg av å være en gaveøkonomi. Han pekte på hvordan denne innledende dugnaden var preget av en logikk der de som bidro ikke forventet å få noe personlig tilbake, annet enn generelt forbedrede systemer og tjenester.
I den videre utviklingen av internett finner Barbrok at disse verdiene gradvis ble ødelagt eller endret av amerikanske og europeiske myndigheter, som bidro til at gavelogikken gradvis ble erstattet av en varelogikk. Det vil si at det ble knyttet eksplisitte eierskap til det som ble formidlet på nett, og at de etablerte formidlingsformene brøt med juridiske reguleringer for bruk og distribusjon av varer eller tjenester. Dette er særlig synlig i måten amerikanske myndigheter har jaktet på personer som bidro til det de kalte ulovlig kopiering, noe jeg har beskrevet nærmere i boken Det friksjonsfrie samfunn (Krokan 2015).
Musikkdelingstjenesten Napster, den første tjenesten som kan beskrives som en moderne plattformtjeneste, førte til utviklingen av distribuerte peer-to-peer-tjenester som en motreaksjon mot at Napster ble lagt ned. I stedet for at alle filene ble lagret på Napsters server, som var lett å stenge, ble de spredt over hele nettet ved at alle maskiner med tilgang til slike tjenester ble både servere og klienter, kjent som BitTorrent-teknologi. En slik arkitektur ble det i praksis nesten umulig å stenge ned, fordi man da måtte stenge alle maskinene som var tilknyttet nettverket. Fildeling bidro til å endre internettøkonomien i retning å handle om deling, ikke rene gaver. John (2017:52) beskriver dette: «Before the internet became all about sharing, its prosociality was conceptualized in terms of gifting and the gift economy», skriver han. Deling er nettopp hva sosiale medier handler om. Vi deler alt fra statusoppdateringer til tekster, bilder, filmer, opplevelser, kommende gjøremål og mye mer, i betydningen at vi gjør disse informasjonskomponentene tilgjengelige for andre ved at vi flytter dem fra privatsfæren til den offentlige sfæren.
John (2017) finner at det er tre årsaker til at delingsbegrepet har blitt den vanligste måten å omtale aktiviteter på nett på. Den første er knyttet til at dette er inspirert av datamiljøene, som tidlig snakket om fildeling og «timesharing». Det siste henspeiler på at prosessorene deler tiden sin mellom ulike oppgaver ved at den switcher raskt mellom dem, så raskt at vi som mennesker ikke oppfatter at dette skjer. Delings-begrepet kommer derfor delvis i bruk inspirert fra informatikkfaget.
Den andre årsaken til utbredelsen finner han i den tidligere distinksjonen mellom deling som «omfordeling» eller distribusjon, og deling som kommunikasjon. I delingsøkonomien kommer begge disse formene til anvendelse, både hver for seg og samtidig. Vi deler bilder, filmer og andre ressurser, og vi kommuniserer gjennom våre statusoppdateringer, likes og kommentarer. Omfordelingsaspektet kan bare gjelde fysiske ting og tjenester, fordi det innebærer at man flytter ressurser fra én person eller gruppe til en annen person eller gruppe. Dette er typisk hva offentlige myndigheter gjør gjennom skattesystemene.
Den tredje grunnen til at delingsbegrepet er tatt i bruk på så omfattende måter er at deling assosieres med positive sosiale relasjoner, noe som er anskueliggjort gjennom uttrykket «sharing is caring». John (2017, side 63) viser til et blogginnlegg fra Facebook fra 2009 da fokuset på deling ble mer og mer fremtredende:
[T] the Share button enables you to take content from across the Web and share it with your friends on Facebook, where it can be re-shared over and over so the best and most interesting items get noticed by the people you care about.
Vi kan derfor si at når vi deler gjennom sosiale medier, gjør vi det fordi vi ønsker å spre innholdet vårt i nettverket i håp om at noen andre kan ha bruk for det, samt at vi ønsker å kommunisere, inngå i dialoger med noen av dem som får tilgang til det vi deler. Distribusjons- og kommunikasjonsaspektet blir dermed begge innbakt i delingsbegrepet, slik vi bruker det i kommunikasjon om vår sosiale mediepraksis.
Noe av utfordringen med slike analyser er at ordet «deling» er et homonym, et ord som har ulike betydninger i forskjellige kontekster, og som derfor også må forstås på forskjellige måter i ulike kontekster. Disse betydningene er ikke klart atskilt fra hverandre. Slik ordet kurs kan bety både retning og opplæring, har ordet «deling» fått ulike betydninger gjennom historiske forbindelser til andre samfunnsfenomen. Slik kan «deling» vise både til overgangen fra gaveøkonomi til delingsøkonomi, utvikling av fildelingstjenester, og forestillinger om at det er en grunnleggende menneskelig egenskap å ville dele fordi det gagner oss i det lange løp. Dette siste er noe biologer forklarer med en arvelig tilbøyelighet til å ønske å dele og tilsvarende tilbøyelighet til å ville straffe dem som ikke deler.
5 Comments