Moms på ebøker –ikke særlig smart?

Momsfritaket på bøker ble begrunnet med at bøkene skapete positive eksterne effekter. Når folk leser  bøker blir de klokere, og klokere  mennesker  bidrar bedre til verdiskapning for landet forøvrig.  Bak et slik resonnement ligger en ide om at opplyste og utdannede  mennesker over tid  kan  bidra til større verdiskaping i samfunnet enn dem som ikke har den innsikten som en får ved å  studere. I  tillegg ses  det som et gode å ha mange forskjellige bøker  tilgjengelig. Og for at det skal være mulig å produsere mange bøker, må  leserne kjøpe  mange  bøker. Så det er en sammensatt begrunnelse for at det ikke er moms på dem i sisteleddet, det  vil si på den  prisen forbrukeren  betaler. Det hele kan oppsummeres med at de skaper positive  ekserne effekter. Det samme gjelder også for  fagtidsskrifter.
Teknologi og nye tjenester har brakt innholdet i disse bøkene fra papiret til den digitale arenaen.  Der er ikke dette ting eller varer  lenger,  men digitale tjenester. En konsekvens av dette er at brukerne  derfor må betale moms på tjenesten. Her er det overgangen  fra vare til  digital tjeneste  som er bestemmende for avgiftsfastsettelsen, og ikke de opprinnelige begrunnelsene for å frita  bøker og  tidsskrifter for  moms.
Dette er en utvikling som får mange konsekvenser. Hvis et bibliotek abonnerer på et tidsskrift  betaler de ikke moms på dette. Men  hvis de  får det samme tidsskriftet levert elektronisk, med  identisk sideoppsett, layout, innhold og kontekst, er det moms på det. Det  betyr at  abonnement  på tidsskrifter faktisk blir dyrere for bibliotekene dersom de er elektroniske, og det enda en kan  arguementere  med at de  eksterne effektene nå burde blitt enda større, fordi det blir lettere å  spre innholdet til flere brukere.
En annen konsekvens er at det også blir moms på lydbøker dersom disse da ikke utgis i  parallell med en trykt bok. Kriteriet for å få  momsfritak er at boka trykkes på papir.
I den industrielle verden ble musikk og bøker publisert med forskjellige teknologier, i ulike  formater, og distribuert gjennom separate  kanaler,  og det var lett å skille mellom dem rent  økonomisk.
Etter konvergensen blir imidlertid mye likt. De kan konsumeres med samme teknologi, de kan  distribueres av de samme aktørene,  gjennom de samme kanalene. Da har den herskende  logikk blant lovgiverne tidligere vært at dersom de er teknologisk like, skal de  også  behandles på  samme måte, det vil si som digitale tjenester.
Det er med andre ord ikke sammenheng mellom den argumentasjon som er brukt for å bygge  ut og opprettholde støtteordninger for  bøker  og tidsskrifter gjennom en lang tidsperiode og det  som gjøres i dag. Og disse endringene ble innført uten at det fant sted  noen offentlig  diskusjon  om prinsippene. For de positive eksterne effektene er om mulig enda større enn i dag.
I bøkenes industrielle gullalder var papirbøker et ubestridt gode. De hadde mange positive  eksterne effekter og få tenkte på de  negative.  Men med økende fokus på tiltak som er  nødvendige for å hindre global oppvarming, kommer ett arguement til. Bøker og  magasiner er  lagd  av papir, og papir er lagd av trær. Verdens samlede papirforbruk har dermed en negativ  ekstern effekt i forhold til  utslipp av klimagasser,  både ved at en hugger skog, men også ved at  en får store transportkostnader ved å frakte tømmer til  fabrikkene, papir til trykkeriene, bøker   til grossistene og videre til detaljistene, før kundene kjører bil til bokhandelen for å handle  dem.
En slik forståelse av bøkenes industrielle økonomi burde føre til at ebøker blir momsfrie,  mens det faktisk legges moms på  papirbøker.
Digitale tjenester fører også til en utfording til. For når vi kjøper bøker elektronisk fra Amazon  betaler vi jo ikke noen moms. Amazon  krever  ikke inn moms på filer, mens de gjør det på for  eksempel CDer og DVDer om de sender disse til Norge. Og hvordan skal det  bli mulig å  kreve inn moms på bits som nordmenn kjøper i utlandet? For i den digitale verden eksisterer ikke reelle skiller mellom  landegrenser. Vi kan alle bli amerikanere i det  digitale landskapet. Gjennom å bruke det som  kalles en proxyserver blir vår identitet  på nettet endret. Og hvis vi bruker en proxiserver i  USA,  vil vi framstå som amerikanere når vi ønsker å kjøpe tjenester på nettet. Og  da gjelder vel  amerikanske lover, eller ?
Tjenester i det digitale nettsamfunnet handles ut fra en annen logikk enn tradisjonelle  tjenester. Det er vanskelig å stenge dem inne  bak  nasjonale grenser, det er i praksis umulig å  hindre tilgang til tjenester utenfor egne nasjonale grenser og det er umulig å  håndheve egne  handelsregimer på handel med bits fra utlandet. Den eneste mulige måten å regulere dette  på er ved at alle land blir  enige om felles  lovverk og regelverk, noe som er et svært  usannsynlig utfall. Omsetningen av ebøker rettet mot norske kunder kan  derfor lett flyttes til  Romania, Korea eller Kina, der det kan bli svært vanskelig for norske myndigheter å kreve inn  momsen. Og det  er heller ikke så vanskelig  å pakke en tjeneste inn på en måte som gjør at  den framstår som global, selv om de fleste av kundene  kommer fra Norge. Dermed er det  i praksis umulig for norske myndigheter å hindre tilgang og salg.
Digitale tjenester kan også betales med digitale penger, slik som Paypal, hvilket gjør at det heller ikke går  an å stenge tilgangen til  tjenestene ved å  forby finansaktørene å overføre penger til dem, slik  en blant annet har gjort i forhold til uønskede spilltjenester. Men  heller ikke på  spillmarkedet er  dette en smart strategi, fordi det er lett å omgå hindringene som settes opp. Handelshindre  som  ikke kan håndheves  bidrar til å underminere respekten for lovverket. Da er det kanskje bedre å arbeide med å finne andre løsninger.