Streame video i Facebook – nettverkseffekter

digitalI dag holdt jeg et innlegg på et frokostseminar om “digitalt salg”. Dette innlegget ble streamet direkte i Facebook, uten annet enn en smarttelefon som var håndholdt. I salen var det omlag 50 personer, 127 så det live på nett i løpet av de 15 minuttene jeg snakket, og en time senere var antall seere passert 1500.

Seks timer etter arrangementet har dette innlegget blitt sett over 2700 ganger. Hvordan er det mulig?

Svaret er at det skaper nettverkseffekter. Det blir delt med personer som deler det videre. Dette skaper viral vekst, som er en av de viktigste effektene en kan gjøre bruk av når en designer digitale tjenester.

Oppsettet er veldig enkelt. Det er bare å bruke en smarttelefon og Facebook, eventuelt et lite stativ og en litt bedre mikrofon enn den som er i telefonen, så er du i gang. Og husk: du har global distribusjon.

Takk til alle dere som delte!

 

Tosidige markeder og disruptive innovasjoner

Utdrag fra kapittel 7 “Verdiøkende prosesser, nye mellomledd og nettverk” i boken “Det friksjonsfrie samfunn”

bilde22Tjenester som ytes i nettverk kan etableres slik Airbnb har gjort, som tosidige markeder. Det vil si at tjenesteleverandørene etablerer infrastrukturen for handel, samt mekanismene som gjør at de blir attraktive å bruke og som bidrar til at de er den dominerende aktøren i markedet. Tjenesteleverandørene bidrar også til å skape nettverkseksternaliteter, som er en forutsetning for viral vekst.

Tosidige markeder[1] er ifølge Rochet og Tirole (2006, s 645) definert som «markets in which one or several platforms enable interactions between end-users, and try to get the two (or multiple) sides ‘on board’ by appropriately charging each side.» Mye av infrastrukturen i delingsøkonomien bygges som tosidige markeder. Dette gjelder både Airbnb, Uber, Lyft og andre tjenester som lanseres under merkelappen kollektivt forbruk.

Tosidige markeder kan bidra til å skape mer effektive markeder fordi de oppfyller Coases teorem, selv om de bidrar til nettverkseksternaliteter. Coases teorem sier at

if property rights are clearly established and tradeable, and if there are no transaction costs nor asymmetric information, the outcome of the negotiation between two (or several) parties will be Pareto efficient, even in the presence of externalities (Rochet og Tirole 2006, s 649).

Ut fra dette kan en hevde at tjenester som Airbnb og andre delingstjenester bidrar til utvikle mer effektive markeder enn de tradisjonelle tjenesteleverandørene gjør, fordi de er åpne, har lave transaksjonskostnader og skaper nettverkseffekter. Og det er mulig å selge dem gjennom det som er kalt en nettverksklubb.[2]

Det er flere sider ved delingstjenestene enn at de er tosidige markeder som bidrar til deres sukess. De er også disruptive innovasjoner som skaper handlekraftige alternativer til de dominerende aktørene i bransjene de inntar. Dette er spesielt synlig for Uber og Airbnb, som tilbyr transport og overnatting uten at selskapet eier verken biler eller hoteller, bare selve plattformen tjenestene utveksles gjennom.

Når disse selskapene er vurdert til være verdt astronomiske summer (Uber doblet verdien på 6 måneder og ble verdsatt til 40 milliarder dollar i mars 2015[3]), er det verken på grunn av plattformens verdi eller på grunn av fysiske eiendeler i form av biler som skaper verdiene, men størrelsen på tjenestetilbudet og antall brukere av tjenesten.

I slike tosidige markeder er plattformen en nødvendig infrastruktur, men ikke en tilstrekkelig betingelse for suksess. Den aller viktigste ressursen i tillegg til plattformen er brukernes tillit til hverandre. Brukerne trenger ikke bare å ha tillit til hverandre, men også til selve plattformleverandøren. Årsakene til at vi gir de store digitale aktørene som Google, Apple og Facebook tilgang til så mye data om oss, er at vi har tillit til dem og tillit til at dataene ikke blir misbrukt.

Det er kanskje paradoksalt, men unge mennesker ser ut til å ha mindre tillit til andre mennesker og organisasjoner, samtidig som bruken av delingstjenester vokser. Brukerne opplever så mange fordeler med delingstjenestene, og i tillegg har de faktisk tillit til det aggregerte data forteller oss, de har «faith in the aggregate», som det stod i forskningsrapporten fra PWC.[4]

For å skape denne tilliten må plattformleverandørene i tillegg til å ha alle formelle sider av tilbudet i orden, slik som forsikringer og kundestøtte, også bidra til å utvikle en plattformkultur, det vil si delte normer, verdier og positive opplevelser blant brukerne. En slik plattformkultur kan forstås som en parallell til organisasjonskultur. Plattformkulturen bidrar til vekst gjennom at den synliggjør de ønskede verdiene og ønsket atferd i nettverket.

Airbnb har vært bevisste på å utvikle en slik kultur. Mot slutten av 2014 gjennomførte de den første fysiske samlingen med noen av sine mest erfarne og loyale verter. Dette var en tredagers samling der 1500 utleiere fra 40 land møttes for å bidra til å videreutvikle tjenester og tjenestekvalitet og for å bli inspirert til å promotere tjenestene ytterligere.

Ett av rådene som ble gitt, understreket betydningen av å være ærlige og åpne om tilbudene sine: Utleierne ble oppfordret til å skrive tre ting leietakere likte spesielt godt ved utleieobjektet og to ting folk sier at de ikke liker.[5] «This is a global movement and it’s all about you», som Airbnbs gjestfrihetsguru Chip Conley uttrykte det. Conley ble hentet inn til selskapet for å utvikle tjenestekvalitet og plattformkultur, på grunn av hans suksess både som hotellgründer og som forfatter av en rekke bøker om blant annet emosjonell markedsføring.[6] Conley skjønte hvordan han skulle få Airbnb til å fremstå på mer positive måter ved å appellere til utleiernes og leietakernes emosjonelle forhold gjennom å skape en positiv og ærlig opplevelse.

I utviklingen av tillit mellom partene har Airbnb også dratt fordel av svakheter i den etablerte hotellbransjen, der hoteller ble sortert i kategorier med en til fem stjerner av autoriserte organisasjoner, fordi deres egen markedsføring ikke var åpen og ærlig. Overnattingstilbud var i likhet med andre opplevelsesgoder preget av assymetrisk informasjon. Det vil si at bare utleiere og tidligere leietakere kunne vite hvordan tjenestene egentlig var, noe som ble endret fullstendig da Internett kom, og denne informasjonen også kunne overføres til tredjepart som ikke hadde personlig erfaring med tilbudet. Gjennom Airbnbs portal får du se bilder av det aktuelle leieobjektet, og ikke en tilfeldig rom i et større kompleks, slik hotellene vanligvis viser frem. Dermed kan en se hvordan det er møblert og hvordan utsikten er, og slipper å ergre seg over at beskrivelsen ikke stemte med virkeligheten, et punkt som for øvrig vurderes særskilt i alle evalueringer.

Gjennom nye aktører, som Tripadvisor, ble det mulig å nyte godt av andre personers erfaringer med tilbudene. Slik ble kundenes transaksjonskostnader senket og nettverkseffekter skapt, ved at andre personers erfaringer skapte en fordel for meg.

Tripadvisor, som har mer enn 60 millioner brukere, er en tjeneste som er så stor at «its reviews can shift the tourist economies of entire countries» skriver Vanderbilt (2015) i artikkelen Inside the Mad, Mad World of TripAdvisor.[7]

Dette er en type mekanismer som Airbnb også bygde inn i sine systemer og som har bidratt til å utvikle nødvendig tillit mellom partene. Slike evalueringssystemer har imidlertid en tendens til å overrapportere positive opplevelser fordi det blir en slags gjensidighet når både utleiere og leietakere skal rangere hverandre. For å unngå dette innførte Airbnb noen enkle regler for ratingene, der det viktigste var at verken utleier eller leietaker fikk se den andres rating før de selv hadde avgitt sin. Dermed forhindret en spekulasjon i gjensidig positivitet eller negativitet. Det andre grepet en gjorde var å belønne raterne, slik at det også ble gitt flere ratinger eller vurderinger i systemet totalt.[8]

Forskere ved University of Dublin undersøkte hva som skjedde med hoteller som ble vurdert gjennom TripAdvisor, og fant at irske hoteller som fikk kritikk gjennom nettstedet, økte sine karakterer fra 3,6 til 3,8 stjerner fordi de prøvde å forbedre de kritiske punktene.[9] Etter hvert som hotellene forbedret tjenestene sine, økte også belegget. En annen undersøkelse viste at hoteller som ga kundene tilbakemelding via TripAdvisor, også økte fortjenesten per rom med 1,4 prosentpoeng for hvert prosentpoeng brukertilfredsheten økte. Det var altså en direkte sammenheng mellom målt brukertilfredshet via TripAdvisor og hotellenes omsetning.

En lignende effekt finner en blant restauranter. Der har Michael Luka (2013) ved Harvard vist at små, uavhengige restauranter lettere kan konkurrere med de store kjedene fordi kundene finner dem gjennom anbefalingssystemer som Tripadvisor og Yelp. Dermed blir de små aktørene mindre avhengige av å bruke penger på tradisjonell markedsføring, slik som merkevarebygging. En stjernes forbedret evaluering på Yelp førte til en omsetningsøkning på fem til åtte prosent. Luka fant også at denne effekten ikke gjaldt for de store kjederestaurantene, og at disse restaurantenes markedsandeler hadde sunket etter at bruken av Yelp bredte om seg. På denne måten erstattes tradisjonell massekommunikasjon og merkevarebygging med personlige anbefalingssystemer, det blir en slags word-of-mouth på steroider.[10]

Airbnb er blant dem som har vært svært bevisste på hvordan de skulle utvikle tjenestenes positive omdømme gjennom å bygge felles kultur, gjennom å skape felles opplevelser som formidles gjennom sosiale medier og gjennom å etablere en felles kulturell plattform understøttet av aktiviteter rettet mot de mest aktive utleierne, samt innføring av betegnelsen «superhost».[11]

En supervert må ha leid ut minst 10 ganger, hatt en svarprosent på henvendelser på minst 90 %, minst 80 % av anmeldelsene må være 5-stjerners, og de må respektere bekreftede reservasjoner. Superverter er med andre ord spesielt utvalgte verter som også blir ivaretatt på spesielle måter; de får en reisekupong om de vil reise selv, de får et profilmerke som viser at de er superverter, de får prioritert hjelp om de trenger dette, de får først tilgang til ny funksjonalitet og nye versjoner av plattformen og de får være med på eksklusive arrangementer. Superverter er personer både Airbnb og kundene lett får tillit til, fordi de har opptrådt i samsvar med forventningene til en god vert over tid, og denne atferden er synliggjort på tjenestens nettsider.

Den nye delingsøkonomien består av tosidige markeder, der tjenesteyter etablerer plattform, spilleregler, kultur og ikke minst tillitsmekanismer. Forvaltning av tillit er en nøkkelrolle for aktørene. Koblingen mellom tillit og tjenestekvalitet gjør at omfanget av slike tjenester kan vokse svært raskt, slik en har sett med Airbnb og Uber. Når slike plattformer er etablert som dominerende aktører i en bransje, blir de like vanskelige å konkurrere ut som Finn er i Norge.

[1] Tosidige markeder omtales også som flersidige plattformer (Multi-sided platforms) og de fleste tosidige markeder vil også kunne ses som verdinettverk.

[2]       Dette er nærmere forklart på side 47 i boken Nettverksøkonomi fra 2013.

[3]       Se verdsetting av Uber her http://www.huffingtonpost.com/2014/12/04/uber-40-billion_n_6270908.html Lest 15.03.2015.

[4]       http://www.pwc.com/us/en/industry/entertainment-media/publications/consumer-intelligence-series/assets/pwc-cis-sharing-economy.pdf Lest 20.04.2015. Også omtalt her http://www.washingtonpost.com/blogs/wonkblog/wp/2015/04/16/who-millennials-trust-and-dont-trust-is-driving-the-new-economy/

[5]       Et referat av samlingen ble publisert i San Francisco Chronicle http://www.sfgate.com/business/article/Airbnb-expo-attracts-company-s-most-loyal-hosts-5910536.php Lest 16.03.2015.

[6]       https://chipconley.com/writing/ Lest 15.03.2015.

[7]       http://www.outsideonline.com/adventure-travel/diy-trips/Loudsourcing-How-TripAdvisor-Is-Changing-the-Way-We-Travel.html Lest 17.03.2015.

[8]       Du kan lese om psykologien i en positiv review og hvorfor en trenger om omfavne de negative reviewene her: http://www.inc.com/abigail-tracy/why-negative-business-reviews-are-positive.html Lest 15.03.2015.

[9]       Et sammendrag av undersøkelsen finnes her: https://www.csi.ucd.ie/content/does-tripadvisor-makes-hotels-better Lest 17.03.2015.

[10] Dette uttrykket er brukt i mange sammenhenger, se http://www.luxurydaily.com/its-not-about-channels-nordstrom-direct-president/ Lest 21.06.2015 og http://www.amazon.com/Face-Book-Relationships-Digital-Marketplace/dp/1451640064

[11]      https://www.airbnb.no/superhost Lest 16.03.2015.

Kunstig intelligens og naturlig dumhet.

Artikkel publisert som kronikk i Innomag juni 2017.

Mange vil hevde at vi lever i et postfaktuelt samfunn der alternative data og fake news er blitt del av allmennspråket. Samtidig ruller kunstig intelligens inn på stadig flere arenaer for å kompensere for vår naturlige dumhet.

Fremveksten av web2.0 med sosiale medier som Facebook, Twitter, Snapchat har til dels tatt de tradisjonelle medienes plass i hverdagen vår. Algoritmene serverer oss nyheter og fører oss rett inn i filterboblen der vi får stadig mindre av det vi ikke liker, enten dette er politiske synspunkter, tidsbilder av våre venners gjøremål eller tips om varer og tjenester som kanskje kunne være mål for neste handleimpuls.

Sosiale medier og blogger forkledt som ekte nyhetsinstitusjoner har skapt nye forretningsmodeller for personer med lav moral, men med en viss teknisk kyndighet. De har tatt Noam Chomskys forståelse av hva hvilken oppgave mediene har på alvor. I boken Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media (Herman og Chomsky, 1988) fremstiller forfatterne avisene som propagandamaskiner, der deres egentlige produkt er leserne som de selger til annonsørene. Avisenes oppgave er å samle et publikum hvis oppmerksomhet kan selges til annonsørene, hvilket var akkurat hva 23 år gamle Cameron Harris gjorde høsten 2016.

Harris kjøpte domenet Christian Times Newspaper og inspirert av Donald Trumps utsagn om at ”the election is going to be rigged”, fyrte han av ”nyheten” om ”Tens of thousands of fraudulent Clinton votes found in Ohio Warehouse” illustrert av et passende bilde han fant på nett. I tillegg opprettet han en rekke Facebookkontoer slik at han kunne starte å dele saken viralt, noe som i følge New York Times skjedde mer enn 6 millioner ganger.

En rekke personer både i og utenfor USA, inkludert en gjeng Makedonske tenåringer, med kunnskap om hvordan annonsesystemene på nett fungerer kastet seg på bølgen for å utnytte vår naturlige dumhet. Hvis du kan samle en stor nok leserskare kan du tjene penger på det uansett hva du publiserer på sidene, fordi annonsesystemene som benyttes i dagens mediesamfunn er tilgjengelig for alle som vil bruke dem.

Teknologisk innovasjon har flyttet oss fra industrisamfunnets push-kultur til det digitale nettsamfunnets pull-kultur. Redaktørene som garanterte for kvalitet og et visst nivå av sannhet er erstattet av faktaresistente kuratorer uten andre ambisjoner enn å fore ”the audience” med noe de vil ha, helt å tråd med Chomskys forståelse av mediene. Redaktørplakatens etiske bakteppe er erstattet av en grådighetskultur som utnytter naive menneskers nysgjerrighet uten at noe crap-detection-filter kobles inn, for vi har ikke vært vant til å ha behov for noe slikt i en tid da det bare var de profesjonelle som kunne publisere noe som helst. Det har teknologisk innovasjon bidratt til å endre.

Når innovasjonsiveren tar samfunnsdestruktive veier på måter som vi har sett her, dukker spørsmålet om hvorvidt kunstig intelligens kan kompensere for naturlig dumhet opp. Kan algoritmene hjelpe oss med å finne ut hva som er ”fake news”?

En av dem som jobber med å finne ut av dette er professor Victoria Rubin. Hun mener at denne oppgaven er kompleks, fordi en må trekke på kunnskap fra en rekke fagområder slik som blant annet lingvistikk, datavitenskap og teknologi for å bygge en algoritme som faktisk kan finne ut hva som er falske nyheter. I tillegg er det et problem å faktisk kunne vite hva som er sant i den enkelte situasjon. Og hvordan skal en forholde seg til ironi og satire i dette bildet? Er det også falske nyheter?

Rubins forskning har ført til at hun har utviklet en slags satire-detektor, for satire mener hun kan gjenkjennes langs fem dimensjoner. Men virkelige fake news er så vanskelig å identifisere at selv ikke mennesker med kjennskap til fakta alltid er i stand til å avsløre dem.

Rubins svar på denne utfordringe er at “Automation is not enough; education is crucial. It’s a matter of activating critical thinking and providing as much assistance as we can to humans in distinguishing types of fakes.

Så kanskje er ikke svaret kunstig intelligens i kampen mot fake news og alternative fakta i det hele tatt, men mer kunnskap? Kanskje vil det fremdeles være slik at naturlig dumhet Trumper kunstig intelligens? Og kanskje er det bra for oss mennesker?

 

Kilder:

https://www.nytimes.com/2017/01/18/us/fake-news-hillary-clinton-cameron-harris.html

http://web.archive.org/web/20161003181610/http://christiantimesnewspaper.com/breaking-tens-of-thousands-of-fraudulent-clinton-votes-found-in-ohio-warehouse/

https://www.buzzfeed.com/craigsilverman/partisan-fb-pages-analysis?utm_term=.rdxoWDjQlM#.yf2x8abr5j

https://www.dn.no/magasinet/2016/11/24/1856/Medier/sannheten-om-falske-nyheter

http://prosa.no/essay/alternative-fakta-hva-er-nytt/

https://phys.org/news/2017-02-fact-fiction-fake-news-algorithm.html

 

 

 

 

 

 

 

Facebook gjør alle til kuratorer og sine egne ”aviser”

instantarticlesEn ting er de nye digitale stjernene, enten det er bloggere eller Youtubere slik som norske Sara Mozetic, som har ufattelige 1.7 milloner abonnenter og nesten 150 milloner visninger på sitt SaraBeautyCorner,[1] der hun profilerer seg som ”just a regular girl who loves all girly related stuff”.

En annen aktør som tar oppmerksomhet og lesere er Facebook. Fra sommeren 2015 har Facebook overtatt Googles rolle som viktigste henviser til redaksjonelt materiale i avisene.[2] Før søkte vi på Google for å finne noe interessant å lese, mens vi nå i økende grad får tilsendt lenker til spennende innhold fra våre venner på Facebook. I boken Connected – how your friends` friends` friends affect everything you feel, think, and do, skriver Christakis og Fowler (2011) om hvordan vi blir påvirket i tre ledd, av våre venner, deres venner og ett ledd til i nettverket. Hvordan sosiale medier påvirker vår personlighet, vår tilgang til ressurser og våre valg er også hovedtema i Per Morten Schiefloes (2015) bok Sosiale landskap og sosial kapital. Her finner du forklaringen på hvorfor Facebook med stor sannsynlighet kommer til å få en enda mer dominerende posisjon i mediesektoren, fordi de er de eneste digitale tjenesteleverandørene som faktisk vet hvem våre venner er, hvem våre venners venners er og hvem av dem vi samhandler med og på hvilke måter. Og de har innebygde mekanismer som utnytter de sosiale medienes positive nettverksegenskaper.

Med dette som bakteppe er det lett å se at de tradisjonelle mediene oppfatter Facebooks satsing på Instant Articles[3] som en svært seriøs konkurrent og aktør. Det er tross alt ikke så mange aktører som har over 1.5 milliarder brukere som samhandler gjennom plattformen slik Facebook har. Når Zuckerberg angir at Facebooks mål er ”to build the perfect personalized newspaper for every person in the world[4] er det grunn til å åpne øynene. Allerede før denne satsingen på Instant Articles leste 30 % av amerikanerne nyheter hovedsakelig på Facebook. Halvparten av Facebookbrukerne har delt nyheter, og nesten like mange (46%) har deltatt i diskusjoner som omhandler nyheter spredt gjennom Facebook,[5] så plattformen er allerede solid etablert som en viktig aktør i nyhetsbildet. Det nye med Instant Articles er at mediehus som New York Times, Washington Post, Nathional Geographic, BBC News, The Guardian, Huffington Post og en rekke andre aktører publiserer innholdet rett på Facebooks app og ikke på sine egne portaler. De som publiserer artikkelen må følge de begrensningene som Facebook setter med hensyn til annonser og grafisk format, for Facebook ønsker å kontrollere brukeropplevelsen og begrense annonsevisninger fordi annonser tradisjonelt oppfattes som forstyrrende og bidrar til å redusere leser-/seeropplevelsen dersom det blir for mange av dem eller de blir for påtrengende i formatet.[6]

I Instant Articles kan bidragsyterne enten plassere sine egne annonser eller de kan bruke Facebooks Audience Network,[7] som er Facebooks system for å håndtere annonser på mobile medier. Audience Network gjenkjenner alle brukerne i nettverket og skreddersyr annonser basert på informasjon som finnes om dem i den sosiale grafen, der vår profil, våre historiske data, informasjon om utdanning og arbeidsgivere, hva vi har handlet, hvor vi har vært, hvem vi samhandler mye eller lite med, hvem vi står nære og så videre er bestemmende for hva slags annonse vi blir eksponert for.[8]

Med kjennskap til hvordan disse systemene fungerer er det innlysende at leserne i det lange løp vil finne mer tilpassede annonser gjennom Facebooks eget annonsesystem enn gjennom annonsørenes egne systemer, fordi det bygger på inngående kjennskap til hvordan ressurser spres i sosiale nettverk og ikke minst faktiske data om hvordan mennesker forholder seg til hverandre i deres eget sosiale nettverk. Slike data er det bare Facebook som har, og det vil være vanskelig for mediesektoren selv å bygge sosiale tjenester som kan konkurrere med dem, fordi det er begrenset hvor mange systemer vi kan være del av og ikke minst aktive brukere i. Det er nettverksøkonomiens prinsipp om at ”the winner takes it all”, også kjent som Matheusprinsippet eller prinsippet om selvforsterkende vekst (Krokan 2013, 2015) som skaper denne effekten.

I tillegg til at Facebook antakelig ender opp med 30% av annonsekronene vil høyst sannsynlig deres praksis med hensyn til innhold som noen kan oppfatte som støtende bli implementert i Instant Articles. Dette innebærer at artikler som ville kunne være trykt i omtrent alle norske aviser om for eksempel amming, illustrert av en ammende kvinne, vil bli sensurert av Facebook. Det blir dermed ikke norsk kultur og norsk publiseringstradisjon, men en mer bluferdig variant som styrer hva som oppfattes som gangbart innhold. Redaktørplakaten byttes ut mot en ny global norm for hva slags innhold som kan publiseres, hvilket vil innebære at noe av det materialet vi er vant til å finne i norske aviser blir borte, mens det åpnes for at innhold som er betalt av kommersielle aktører kan publiseres direkte på nett.

Dette siste viste Facebook da de fra april 2016 gjorde det mulig for alle å publisere direkte i Instant Articles.[9] Da ble det mulig for kommersielle aktører å publisere sitt egenproduserte innhold uten å måtte forholde seg til redaktørplakater og norske lover, noe som skaper helt nye utfordringer for de tradisjonelle mediene og deres forretningsmodeller. Når stadig flere mediebrukere dropper avisenes egne portaler,[10] og bruker nyhetsstrømmen i Facebook som innfallsvinkel til stoffet de leser,[11] skaper dette ytterligere problemer for de tradisjonelle avisenes nettsatsinger gjennom egne portaler og med egne betalingsløsninger. Denne utviklingen kan bety at lesere dropper artikler som er bak avisenes betalingsmurer og at annonsørene i stedet for å publisere i innholdsmarkedsførings-formatet i de tradisjonelle avisene går direkte til Facebook, der de vil nå lesere direkte uten å gå veien om avisenes redaksjonelle tjenester. Slik forskyves makt og finansielle ressurser fra avisene til innholdsprodusentene, noe som kan bidra til å bygge en helt ny struktur i mediesektoren, en struktur der en ny type innholdsprodusenter lager artikler som gjør bruk av alle journalistikkens tradisjonelle virkemidler. I stedet for at at dette materialet publiseres gjennom avisenes tradisjonelle verdikjeder går det rett ut i de sosiale mediene og deles viralt gjennom Facebook, Twitter, LinkedIn og andre sosiale tjenester.

En slik utvikling åpner også for at de beste kommentatorene og skribentene ikke trenger avisene som arbeidsplass, fordi de selv kan publisere direkte på Instant Articles. Dermed risikerer en å få en forskyvning i merkevarekjennskap bort fra avisene og over mot skribentene.

En ny bok av Jo Nesbø assosieres sjelden med forlaget, mens en artikkel i Dagens Næringslivs magasin assosieres med avisen. For forfattere bygges merkevareidentitet om eget navn, mens det for journalister har vært knyttet til avisen, noe som kan komme til å endres etter hvert som Facebook virkeliggjør visjonen om å bygge … ”the perfect personalized newspaper for every person in the World”.[12]

Nye former for innholdsmarkedsføring bidrar til å endre den tradisjonelle mediesektorens forretningsmodeller fordi de sosiale mediene bygger nye nettverksbaserte publiseringsarenaer der avisenes redaksjonelle pakke erstattes av algoritmenes valg av artikler vi presenteres for

Gjennom Instant Articles opptrer Facebook ikke bare som publisist, men også som kurator, en relativt ny og lite analysert rolle i medieverden.

[1] https://www.youtube.com/user/SaraBeautyCorner/about Lest 15.12.2015.

[2] http://uk.businessinsider.com/facebook-v-google-referral-traffic-2015-8?r=US&IR=T Lest 15.12.2015.

[3] https://instantarticles.fb.com/

[4] http://uk.businessinsider.com/mark-zuckerberg-wants-to-build-a-perfect-personalized-newspaper-2014-11?r=US&IR=T Lest 15.12.2015

[5] Tall fra PewResearchCenter som viser hvordan sosiale medier endrer nyhetssektoren http://www.pewresearch.org/fact-tank/2014/09/24/how-social-media-is-reshaping-news/ Lest 15.12.2015.

[6] Her er en oversikt over hvordan det fungerer i praksis https://developers.facebook.com/docs/instant-articles/quickstart Lest 15.12.2015.

[7] https://developers.facebook.com/docs/audience-network/getting-started Lest 15.12.2015.

[8] Her finner du en enkel innføring i hvordan Audience Network virker i praksis http://techcrunch.com/2014/04/25/facebook-audience-network/ Lest 15.12.2015.

[9] http://media.fb.com/2016/02/17/opening-up-instant-articles/ Lest 1.mars 2016.

[10] To av tre mobilbrukere dropper avisenes egne portaler http://www.dagbladet.no/2016/01/26/kultur/analog_digital/medier/nettaviser/facebook/42893494/ Lest 1.mars 2016.

[11] http://journalisten.no/2015/08/facebook-gir-na-mer-trafikk-enn-google Lest 1.mars 2016.

[12] http://uk.businessinsider.com/mark-zuckerberg-wants-to-build-a-perfect-personalized-newspaper-2014-11?r=US&IR=T Lest 1.mars 2016.