Nytt prosjekt i smart læring ?

Rektor ved NTNU har utlyst en stor pott penger for å stimulere til utvikling av innovative undervisningsformer. Sammen med gode kollegaer har jeg søkt på disse midlene i et fellesprosjekt mellom Institutt for sosiologi og statsvitenskap (ISS) og Program for lærerutdanning (PLU). Denne søknaden er så langt sendt som en av tre søknader fra Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse og er i finalerunden mht endelig tildeling av midler. 10. januar offentliggjøres «vinnerne».

Jeg har lyst til å dele selve søknaden også, for dette viktige temaer om vi får finansiering eller ikke. Og jeg håper det arbeidet vi har gjort med å lage søknaden, argumentere for tiltak osv kan være til hjelp for andre som også vil endre måten vi arbeider på i universitetssektoren. 

Om vi får tildelt disse midlene blir det også aktuelt å tilsette 1 – 2 personer som skal bistå oss i å realisere prosjektet, så om noen av dere har lyst til å arbeide sammen med oss, er det hyggelig om dere tar kontakt.

 

Navn på prosjekt:                                  SMART LÆRING

Søker:                                                   Institutt for sosiologi og statsvitenskap (ISS) og Program for lærerutdanning

Prosjektleder:                                       Professor Arne Krokan

Ansvarlig ISS:                                       Instituttbestyrer Kristen Ringdal

Ansvarlig PLU:                                     Instituttbestyrer Dag Atle Lysne

Prosjektmedarbeidere:                Stipendiat Halvdan Haugsbakken og førstelektor Inger Langseth + nytilsatte

 

Sammendrag

Gjennom å utnytte kunnskapsgrunnlag fra ISS ønsker vi å endre PLU, slik at de vil leve opp til forventninger på området ”digital kompetanse”. Basert på analyser av hvordan teknologiske, organisatoriske, biologiske og samfunnsmessige forhold spiller sammen ved design av læreprosesser, vil de to instituttene starte et omfattende endringsprogram. Dette vil bestå i å utvikle kurs rettet både mot eksterne (MOOC) og interne studenter (flipped class) på NTNU, samt å benytte komponenter i disse kursene til å lage interne opplæringsprogrammer for ansatte. Vi vil etablere et ”Senter for smart læring” som også vil samarbeide med eksterne parter, der målet er å bli en drivkraft i utvikling av digital kompetanse ved NTNU. Prosjektet vil arbeide nettverksbasert, åpent og inkluderende og vil levere varige endringer.

 

Bakgrunn

Vi viser til utsendt utlysning fra Prorektor for utdanning til NTNUs fakulteter den 1.10.2013 om mulighet til å søke på prosjektmidler til å utvikle innovative utdanningsformer. Prosjektsøknaden er vårt svar og nedenfor følger detaljert beskrivelse for hvordan vi tenker oss dette gjennomført. Prosjektbeskrivelsen svarer også på utlysningens tre temaer klassifisert under «innovativ utdanning».

Hva skal vi bruke midlene til?

Bakgrunnen for prosjektet er utvikling og spredning av kompetanse som kan være med å tette gapet mellom intensjoner i nasjonal utdanningspolitikk og bruk av IKT i skolen og høyre utdanning. Dette er en utfordring der NTNU kan bli en viktig premissleverandør. Gjennom et samarbeid mellom ISS og PLU vil prosjektgruppen utvikle innovative læringsformer med overføringsverdi i stor skala. Målet er å etablere fleksible og tilpassede kurs som utvikler deltakernes digitale kompetanse. Kursinnholdet vil bli utviklet med tanke på å legge til rette for kompetanseheving i nøkkelkompetanser – lesing, skriving og audiovisuell produksjon og konsum –  som kan tilpasses ulike faglige kontekster. Læringsprosessene vil kjennetegnes ved refleksjon, samhandling og nettverksbygging i digitale omgivelser. Vurderingsformene vil være formative og studentaktiviserende. Prosjektet har fire målgrupper: (1) NTNU-ansatte, (2) studenter ved NTNU, (3) lærere i skolen og (4) andre eksterne søkere. Forventet resultat av prosjektet er (1) økt digital kompetanse blant NTNU ansatte og kursdeltakere, (2) økt studiekvalitet og bedre eksamensresultat ved NTNU og (3) etablering av nettverk som legger til rette for samarbeid og forskning over instituttnivå. I stikkordsform skal prosjektet:

 

  1. Utvikle et nytt fleksibelt emne som kan tas uten campusbasert undervisning (jf. MOOC, ev. som et Lektoremne X som kan være aktuelt for studenter som velger fem-årig lektorutdanning)
  2. Utvikle kvaliteten på eksisterende emner på grunnutdanning som tas med campusbaserte samlinger (jf. Fleksibel praktisk pedagogisk utdanning, Yrkesfaglærerutdanningen) ved at de blant annet undervises som ”flipped class”, der læremateriell er på nett og der campustiden i større grad brukes til å utvikle akademisk og faglig tenkning i fagene gjennom diskusjon, refleksjon og holdningsskapende aktiviteter.
  3. Utvikle kompetanse for å designe nye og re-designe eksisterende helt eller delvis nettbaserte tilbud til skoleledere og videreutdanning for lærere. (jf. videreutdanning for lærere, KOMPiS studier, Mastergrad i Skoleledelse eller Organisasjon og ledelse), hvor alt er organisert gjennom NTNU VIDERE
  4. Legge til rette for å heve studiekvaliteten gjennom nettbaserte miljø, delingskultur og læringsprosesser som aktiviserer studentene i deres læringsprosesser.
  5. Utvikle et miljø av kompetente fagfolk som behersker et spekter av digitale uttrykksformer og leveranseformer, og som bidrar til å endre undervisning og læreprosesser slik at sammenhengene mellom fag, pedagogikk/didaktikk og teknologi utnyttes til å utvikle studentenes kompetanse.                    
  6. Bidra til å skape en ny delingskultur og et digitalt fellesskap der erfaringer og forskning utvikles og deles gjennom nye kanaler, og der en involverer ressursorganisasjoner og ressurspersoner også utenfor NTNU.
  7. Synliggjøre aktiviteter og kompetanse gjennom etablering av et nytt “Senter for smart læring”. (jf. punkt 5 og 6)

Hvorfor er det nødvendig med slike innovative tiltak?

Norgesuniversitetet har to ganger kartlagt den digitale tilstanden i høyere utdanning (2009, 2010). En NIFU-rapport (Tømte & Olsen, 2013) har vist ujevn kompetanse i læreres og lærerstudenters erfaringer og bruk av IKT i undervisning. Kartleggingene mer enn antyder at det trengs kompetanseheving blant ansatte, noe som igjen sannsynligvis vil bidra til at kvaliteten på utdanningen forbedres. Monitor-undersøkelsene (2011) viser at IKT blant skoleledere har høy faglig prioritet, men at det er store variasjoner mellom skoleslagene og fagene når det gjelder læreres datamaskinbruk. Majoriteten av lærere i studien etterlyser også mer pedagogisk støtte til bruk av IKT. Skolene prioriterer kompetansehevende tiltak innen faglig og pedagogisk bruk i større grad, mens tiltak rettet mot grunnleggende digital kompetanse nedprioriteres. En kartlegging av 145 lærerstudenters digitale ferdigheter ved praksisbesøk fra PLU i skolen (Langseth, 2012) våren 2011, viser at halvparten brukte IKT under praksisbesøket, og da hovedsakelig PowerPoint (29), videoklipp (22), Internett (6) og Smart Board (4). 65 lærerstudenter brukte ikke IKT. Kun 12 studenter brukte elevaktive læringsprosesser som inkluderte IKT. Det er ting som tyder på at lærere og lærerstudenter følger med på teknologiens utvikling generelt, men at de har lite utviklet bevissthet om teknologi som støtte for læring i et fagdidaktisk perspektiv.

 

Det er derfor behov for kompetanseheving i digital læring i hele undervisningssektoren. Kompetanseheving i digitale ferdigheter (jf. grunnlegge
nde ferdigheter) er også prioritert i statsbudsjettet for 2014, der regjeringen foreslår å utvikle nettbaserte videreutdanningstilbud. Behovet settes i sammenheng med internasjonal utvikling i utdanningssektoren, hvor nettbasert læring, MOOC, nye læringsteorier, læringsprosesser og vurderingsformer, har fått en viktigere rolle for høyere utdanning. Bevilgningene vil sannsynligvis føre til økt etterspørsel etter videreutdanning for lærere. En slik satsing inngår i en større plan for et livslangt læringsløp for lærere, der helt eller delvis nettbaserte studier tilpasses lærere i jobb. Vårt prosjekt vil bidra til at NTNU utvikler kompetanser som kvalifiserer oss som nettbaserte kurstilbydere og som hever den digitale kvaliteten på eksisterende kurs ved NTNU. NTNU vil dekke behovet gjennom å utvikle fremtidsrettede kurs for studenter på campus og for lærere som tar etter- og videreutdanning ved NTNU. Tiltakene vil bidra til økt digital kompetanse i høyere utdanning og i skolen.

Hvorfor ønsker vi å satse på innovative utdanning?

Tradisjonelt er universitetspedagogiske praksisformer bygd på behavioristiske, kognitive og sosialkognitive læringsteorier. Behavioristisk læringsteori antar at overføring av kunnskaper skjer fra foreleser og et fastlagt pensum til studenter, der vurderinger i stor grad preges av reproduksjon av kunnskap. Kognitiv læringsteori tar utgangspunkt i at læring skjer i individet og at studentene får en kognitiv oversikt over det feltet de studerer, og hvor vurderinger preges av individuell problemløsning og oppgaveløsning. Sosialkonstruktivistisk læringsteori forutsetter at læring skjer gjennom samhandling mellom forelesere og studenter, og studenter seg imellom og hvor vurderingsformene preges av gruppearbeid, FOU- prosjekt og mappevurdering. Deler av den nåværende og internasjonale pedagogiske debatten hevder at de gamle læringsteoriene tilhører fortiden og det er nødvendig med nye arbeidsmetoder, vurderingsformer, nye teoretiske tilnærminger, og organiseringspraksiser, da forholdene for læring og samfunnet rundt har endret seg drastisk. I større grad foregår læring i en kontekst preget av kaos, kompleksitet og teknologitette sosiale kontekster, som i hovedsak medfører at de gamle læringsteoriene fremstår som svake og ikke tilpasset dagens samfunn.

 

I et forsøk på å forstå læring i teknologitette miljøer, der informasjon er tilgjengelig i nesten alle situasjoner uavhengig av sted, er det utviklet nye teorier om læring. Connectivismen har blitt lansert som ny læringsteori. Connectivismen har sitt opphav i MOOC-kurs gjennomført av George Siemens og Stephen Downs fra 2008, da de første kursene de holdt ble åpnet også for studenter utenfor campus. Kursene hadde flere tusen deltakere. Et av fenomenene de studerte var nettverkslæring. Connectivismen er en teori om lærende nettverk, om hvordan vi kan bygge og vedlikeholde personlige nettverk. Teorien tar opp nye forståelser av kunnskap og kunnskapsutvikling. Siemens (2004) skiller mellom det han kaller soft knowledge, det vil si kunnskap som er i stadig utvikling, som utvikles for eksempel på Wikipedia, til forskjell fra hard knowledge, det vil si kunnskap som varer lenger og er allment akseptert, og som til dels finnes i trykte lærebøker. Lund (2002) snakker om episoden som aktiviteter sentrert rundt et mål eller en oppgave, hvor bruk av IKT inngår. Å utvikle nye handlingsmønstre for læring i fag handler om å forstå og utvikle begreper som beskriver nye aspekter ved undervisning og læring.

 

Nettverkslæring har røtter tilbake til 1970-tallet og den østerrikske filosofen Ivan Illichs tanker om deschooling, som han omtaler i Deschooling Society (Illich 1971), der han skriver om bruk av det som den gang var avansert teknologi, til å utvikle læringsnettverk eller lear­ning webs. Mange læringsteoretikere bygde videre på Illichs visjon og satt den inn i ulike kontekster. En av de meste kjente er Etienne Wenger (1991) som i Situated Learning: Legitimate Peripheral Participation innførte praksisfellesskapet som fenomen, med en rekke referanser til nettverkslæring. Først nå, 40 år etter at dette ble skrevet, er det faktisk mulig å gjøre det i praksis.

 

På slutten av 1990-tallet ble en rekke Learning Management Sys­tems (LMS) skapt. Disse gjorde det mulig å organisere kurs levert på nett på enklere måter enn hva de tidligere brevkursene ga anledning til, og med det oppstod også fenomenet e-læring. Med framveksten av de sosiale mediene ble fenomenet eLæ­ring2.0 født, der samhandling i nettverk var helt essensielt. På denne måten kunne læring tas ut av tradisjonelle arenaer, slik som skoler og universiteter, og flyttes til hjemmet og arbeidsplassen. Karrer (2007) beskrev hvordan denne utviklingen av e-læring foregikk gjennom tre stadier, der tilnærmingene var forskjellige langs en rekke dimensjoner. eLæring1.0 sprang ut fra den tradisjonelt organiserte læremodel­len, med pensum, standardiserte læringsøkter, samtidige innleveringer, sentralt planlagt innhold og leveranser gjennom en form for virtuelle klasser. eLæring2.0 bygde på et konsept der LMS-ene i stor grad enten ble sett som overflødige eller supplert av åpne, sosiale nettverkstjenester der drivkraften i læreprosessen i større grad kom fra dem som skulle lære. Læringsressursene ble mye mindre i omfang, og ressursene som ble knyttet til læreprosessene, mye mer varierte.

 

Fra 2004 tok sosiale medier form og i 2005 publiserte Siemens en artikkel om det han kalte «Connectivism: A Learning Theory for the Digital Age».Hovedideen i denne artikkelen kan oppsummeres i følgende utsagn: «To teach is to model and demonstrate, to learn is to practice and reflect.»Mens tidligere læringsteorier og tilhørende didaktiske modeller var lagd i en tid da det var sterke begrensninger i tilgangen til ressurser for læring, er det i dag ingen slike restriksjoner. Men avspeiler disse endringene våre forestillinger om læring, om hvordan vi lærer best, raskest og kanskje til og med morsomst? Ifølge connectivismen gjør de ikke dette, derfor har de arbeidet med å utvikle alternative modeller for å forstå læring og for å kunne forstå hvordan utdanningssektoren faktisk fungerer.

 

I prosjektet vil vi arbeide videre for å forstå hvordan prinsippene fra connectivismen kan anvendes til å utvikle nye forståelser og praksisformer. Vi vil arbeide med å forstå hvordan nyere teorier og praksisformer, slik som peeragogy kan føre til at vi også utvikler nye digitale praksiser, nye læreprosesser.[1]  [HH1] Dette handler ikke bare om nettbaserte leveranser, men også om hvordan ulike nettbaserte tjenester kan knyttes sammen med nye samarbeids- og vurderingsformer, som cafediskusjoner og FOU-arbeid mm. Slik kan peer-learning bidra til økt motivasjon for å lære, til bedret samspill mellom nett og ansikt-til-ansikt-kommunikasjon.

 

Slike innovative læreprosesser kan også gjøre mer direkte bruk av disruptive læringsteknologier. Dette er en term som er avledet av Christensens arbeider med fenomenet disruptive innovation, som viser til teknologier som ikke bare er nye, men som gjør at de gamle teknologiene og leveranseformene fremstår som utdaterte. Og konsekvensene av slike skifter er også påfallende ofte at de gamle aktørene viker plass for nye, som behersker teknologiene bedre. Selv bruker Christensen overgangen fra seil- til damp på transatlantiske skip som eksempel på disrupsion, og han skriver i en artikkel at ingen av selskapene som var ledende på seilskutefrakt over Atlanteren greide å konvertere til dampskip. Konsekvensene av disruptiv innovasjon er som regel omfattende. Knewton.com er et eksempel på hvordan en for eksempel kan lær
e matematikk gjennom bruk av “collaborative filtering” teknologier (en form for clusteranalyse). Slike digitale tjenester vil bli testet ut. Det samme vil tjenester som memrise, som effektiviserer innlæring av det en tidligere kalte “puggestoff”, Mentormob som lar oss lage digitale læringslister etter samme mønster som vi lager spillelister når vi lytter til musikk. Satsingen på disruptive læringsteknologier er så omfattende i flere deler av verden, at det er vanskelig å planlegge nøyaktig hva en vil anvende frem i tid. I prosjektet vil vi følge med på nye tjenester og teste ut i hvilken grad det kan være aktuelt å ta dem i bruk som del av egen praksis.

 

Gjennom prosjektet ønsker vi å utfordre lærerutdanningens forståelse av hva det vil si å bruke IKT i læringsøyemed. Sommeren 2013 ble lærerutdanningene evaluert blant annet i forhold til måten de brukte IKT på i utdanningen (Tømte & Olsen, 2013). Evalueringen viste at lærerutdanningene ikke på noen måte levde opp til forventningene om å utdanne ”digitalt kompetente” lærere, og at undervisningen betegnes som svært tradisjonell. Teknologibruk i tradisjonell undervisning forstås som bruk av læringsplattformer som administrerer læringen, presentasjonsverktøy som stillasbygger for formidling av kunnskap, interaktive oppgaver som tilbyr umiddelbare tilbakemeldinger, digitale mapper som gjør elevenes multimodale arbeid tilgjengelig over tid osv.

 

Teknologien utfordrer imidlertid denne tradisjonelle ramme for å forstå hvordan teknologi endrer læreprosesser. Resultatet blir lett at lærerne blir usikre på hva som skal læres, hvordan læringen kan organiseres og hvordan det hele skal vurderes. For å få til en slik omfattende endringsprosess må nye undervisningsdesign skapes av deltakerne selv gjennom at de utvikler ny forskningsbasert kunnskap på området. De må trene praktiske ferdigheter slik at de blir i stand til å endre egen praksis, og de må utvikle holdninger gjennom refleksjon (Engeström & Sannino 2010. Det er i dag mulig å undervise etter forskningsbaserte metoder som betegnes som innovative og særlig læringsfremmende.

Det er opplagt behov for å gjennomføre et prosjekt av den typen som skisseres her. Det er behov for:

 

  • å styrke stabens digitale kompetanse – hvilket vil bli gjort gjennom den kunnskap deltakerne utvikler og formidler
  • å utvikle læringsprosesser som styrker studentenes faglige og digitale kompetanse
  • å utvikle ferdigheter i bruk av sosiale medier, Web2.0 og ulike disruptive læringsteknologier i faglige sammenhenger.

 

Når slik kompetanse er etterspurt i nasjonale evalueringer, skyldes mangelen på dette dels etablerte holdninger til teknologibruk, hvor lærere er opptatt av å hekte ulike teknologier på tradisjonell undervisning, dels manglende mestring i bruk av digitale tjenester, dels manglende kunnskap om alternative måter å lære på og ikke minst mangel på erfaring med redesign av arbeids-/læringsprosesser.

Studentevalueringer viser at dagens studenter forventer at bruk av digitale tjenester inngår i det daglige læringsarbeidet. Ved å tilby et spesielt kurs i dette ved studiestart kan kunnskap om og forventningene om slike arbeidsformer også ha en overføringsverdi til andre kurs studentene vil ta senere i studiet, slik at de også vil bli endret, fordi studentene allerede kjenner digitale arbeids-former, teknologi og et utvalg digital tjenester. Ved samtidig å satse på å utvikle et utvalg eksisterende kurs (jf. FPPU og etter- og videreutdanningskurs), vil disse kunne fungere som modeller for akademisk og teknisk tenkning og bidra til stillasbygging av digitale arbeids- og læringsprosesser. Til sammen kan disse tiltakene derfor skape et press på å endre andre kurs og påvirke kursansvarlige som i utgangspunktet ikke har vært opptatt av slike problemstillinger.

En annen side er at et slikt prosjekt vil ha betydning for NTNUs omdømme blant berørte parter. Det viser at vi ”følger med i tiden” og er proaktive i å ta i bruk radikalt nye arbeids- og læringsprosesser. I skolen tilbys det allerede nettbaserte kurs i fag med liten oppslutning i elevmassen i programfag (jf. matematikk, naturfag og fremmedspråk). Faglærere som underviser på disse nettbaserte kursene vil i stor grad kunne utvikle sin digitale kompetanse ved å delta på kurset “smart læring” som etter- eller videreutdanning. Alle faglærere vil kunne benytte elementer fra kurset i sin undervisning. Det er satt av midler til slike tiltak i Statsbudsjettet for 2014, der det heter at:

 

For å øke kapasiteten i kompetanseutviklingstilbudene, foreslår Regjeringen å utvikle

nettbaserte videreutdanningstilbud, blant annet gjennom bruk av internettbaserte åpne

nettkurs (Massive Open Online Courses – MOOC) og andre gruppebaserte løsninger.”

 

Det foreslås 10 mill. kroner til et utviklingsprosjekt. Det foreslås videre 15 mill. kroner til utvikling av studietilbud i regneopplæring og til utvikling av fjernstudium som videreutdanningstilbud for lærere.

Til slutt handler vårt prosjekt om å utvikle læringsarenaer som forbereder våre studenter til yrkes- og samfunnsliv for fremtiden. Internasjonale studier fremhever nettopp samarbeid, kunnskapsbygging, selvregulert læring, virkelighetsnære læringskontekster, innovasjon og IKT for læring (ITL research, 2012) som sentrale elementer i utdanning for fremtiden. Gardner summerer likeledes fremtidens krav til studenter og forskere i Five Minds for the Future: the disciplinary mind, the synthesizing mind, the creative mind, the respectful mind og the ethical mind (Gardner, 2008). Prosjektet tar opp i seg disse elementene og vil på lengre sikt kunne føre til at vi kryper oppover på de internasjonale rankinglistene mht. kvalitet på både forskning og studier.

Hvilke behov har fagmiljøene for innovativ utdanning?

Behovet for endring og tilpasning til det digitale nettsamfunnet er opplagt. Det begrunnes både i behovet for slik kompetanse i samfunnet, blant studentene, behovet for å kunne arbeide «smartere sammen» internt og i samarbeid mellom ulike institutter på NTNU. I Statsbudsjettet for 2014 er det satt av 10 millioner kroner til å utvikle MOOCs. Videre er det satt av midler til å skalere opp etter- og videreutdanning av lærere. Behovet for innovativ utdanning kan derfor dels forankres eksternt, i økt behov for mer fleksible og bedre leveranseformer av utdanning rettet mot lærere, og dels internt i behov for å modernisere leveranseformer, ta i bruk nye og mer effektive læreprosesser og ikke minst skape arenaer for “blended learning”, der en kan implementere deler av digitale læreprosesser.

 

Utvikling av nettverksbaserte og digitaliserte emnedesign krever forarbeid, organisatorisk tilrettelegging og kunnskaps- og ferdighetsutvikling blant fagpersonalet dersom emnene skal gjennomføres med innovative læringsprosesser. Per i dag er sannsynligvis PLUs kompetanse på området for lite og ujevnt utviklet til å møte disse statlige oppgavene uten digital kompetanseheving blant fagpersonalet. Samtidig har PLU en betydelig kompetanse innen for eksempel samlingsbaserte emnedesign, gruppebaserte FOU-arbeid, peer assessment og formative vurderingsprosesser. Denne kompetansen vil kunne benyttes i MOOC emnet, samtidig som prosjektdeltakerne får et digital løft i samarbeidet med andre, digitalt innovative fagfolk som Arne Krokan. Fleksibel praktisk pedagogisk utdanning (FPPU) og Yrkesfaglærerutdanningen (YFL) er derfor svært interessante områder for prosjektet, fordi de har stor variasjon i fag, studiene er samlingsbaserte og det er ledig kapasitet.

Hvordan er prosjektet forankret i egen forskning på/nye måter å undervis/lære på?

Prosjektet tar utgangspunkt i forskning og analyser doku
mentert i boken SMART LÆRING (Krokan 2012) med tillegg for kunnskap om hvordan digitale tjenester utvikles ut fra en egen logikk, dokumentert i boken Nettverksøkonomi (Krokan 2013). Samme forfatter har tidligere også gitt ut bok om Sosiale medier i offentlig sektor (2011 sammen med flere forfattere) og skrevet en rekke artikler, kronikker og diskusjonsbidrag om temaer som prosjektet vil berøre. Han har de siste tre årene holdt nærmere 250 foredrag med tematikk som omhandler ulike fasetter av det digitale nettsamfunnet. Digitale læreprosesser vil derfor settes i et forskningsmessig perspektiv som ikke bare spenner over det tradisjonelt pedagogiske feltet, men over et bredere felt som omfatter organisatoriske emner, ledelsesperspektiver, endringsperspektiver etc. Prosjektet er også forankret i en tiårig praksis, der studentene på kurs i ”Teknologiutvikling og samfunnsendring”, ”eGovernment – ikt i offentlig sektor”, ”Sosiale medier i offentlig sektor” og ”Skoleutvikling i det digitale nettsamfunnet” har måttet samskrive (skrive analyser sammen og samtidig i samme dokument ved hjelp av Etherpad eller Google Drive), dele ideer og lenker til eksterne dokumenter gjennom grupper på Facebook, gjennom Twitter og på kursenes Wikisider.

Prosjektet bygger også på forsknings- og utviklingsarbeid ved PLU hvor digital kompetanse analyseres i forskjellige faglige kontekster. Eksempelvis nevnes Å være digital i alle fag (Otnes, 2009) en bok hvor flere av PLUs ansatte er bidragsytere, artiklene Klasseledelse i teknologitette klasserom (Langseth, 2012) og Teknologi i et lærerstyrt undervisningsdesign for fremmedspråk (Langseth, 2013), Ledelse og kompetanseutvikling når Lia videregående skole tar i bruk digitale hjelpemidler (Halvorsen, 2012) og Skolelederutdanning på blogg (Halvorsen, under arbeid), som drøfter erfaringer med bruk av blogg som læringsarena, refleksjonsverktøy og dokumentasjon i NTNUs mastergrad i skoleledelse. PLU har allerede egne kurs knyttet til master-utdanningen i fag- og yrkesdidaktikk, f eks EDU3055 Elektroniske ressurser i samfunnsfagundervisningen, og EDU3084 Digital kompetanse (i språkfag), men har også sterk integrasjon av digital samskriving i NTNUs (Atlassian Confluence-) wiki-baserte opplegg som f eks EDU3103 Fagdidatikk som forskningsfelt – fellesemne.

                       

Prosjektet legger til slutt til rette for følgeforskning og forskning på egen praksis, eller self study, noe som innebærer at prosjektdeltakerne utvikler kompetanse i selv å utvikle sine kurs gjennom forskning.

Det foreslåtte prosjektet er derfor solid forankret både i deltakernes egne praksisformer og gjennom forskningsarbeider som analyserer premissene for å lykkes med å digitalisere læreprosesser.

Hvordan vil vi bidra til fornying av NTNUs undervisnings-, lærings- og vurderingsmetoder?

Prosjektet vil bygge videre på erfaringene NTNU fikk med MOOC i faget «Teknologiutvikling og samfunnsendring» med om lag 900 deltakere høsten 2013 og det teoretiske grunnlaget for utvikling og gjennomføring av fleksible læreprosesser, slik dette er redegjort for tidligere i dokumentet. Gjennom rent nettbaserte studietilbud som MOOC og mindre, lukkede formater bygges et nytt undervisningstilbud opp. Dette vil gjøre bruk av spesialproduserte filmer, tekster og andre læringsobjekter. Dette tilbudet skaper grunnlag for nye læreprosesser, der omvendt undervisning sammen med rent nettbaserte tilbud vil bidra til å skape bedre og mer effektive læreprosesser.

 

Gjennom å ta i bruk peer assessment vil vurderingsmetodene også endres til å bli studentaktiviserende. Erfaringer fra blant annet Princeton tilsier at dette fungerer svært godt og det kan bidra til at kurs i store emner kan gjennomføres med flere studenter, mer fleksibelt og med bedre resultater enn tidligere.

 

Prosjektet vil også bygge på NTNUs erfaringer med samlingsbaserte og nettbaserte emner og etter- og videreutdanning.  Fleksibel PPU og Yrkesfaglærerutdanningen er områder som er spesielt interessante satsingsområder ved PLU i første del av prosjektet, nettopp på grunn av den samlingsbaserte organiseringen av disse emnene og mulighetene for kapasitetsøkning i allerede eksisterende kurs. NTNU har satset sterkt på nyutdanning av lærere siden 2009 og vi har bygd opp et varig system for nyutdanning av lærere (jf. www.ntnu.no/kompis). Det er viktig å utvikle både nye og eksisterende tilbud innen KOMPis mot sterkere grad av nettbasering. Slik ønsker vi også å utvikle eksisterende praksiser i emner som allerede tilbys i lærer- og lektorutdanningen ved NTNU.  

Hvordan vil prosjektet bidra til NTNUS arbeid med utdanning dreies mot kvalitet og relevans for studentenes læringsutbytte?

Gjennom å utvikle relevante læringsobjekter som gjør at studentene kan gjøre mer av innlæringsarbeidet hjemme, kan kontakttiden på campus benyttes til bedre interaksjon både med faglærere og med medstudenter. Dette kan settes i system gjennom metoder hentet fra connectivismen og peeragogy-prosjektet og implementeres som ”flipped-class-metodikk”, en metodikk der hovedprinsippene ble utviklet av Erik Mazur ved Harvard fra 1990-tallet og utover.[2] Flipping, eller ”omvendt undervisning”, brukes i en rekke videregående skoler i Norge.[3] Nye lære- og arbeidsprosesser er etterspurt både i offentlig og privat sektor, og vil bidra til kvalitet og økt læringsutbytte fordi de setter den enkelte student i sentrum av læreprosessen og fordi de lærer ferdigheter som er nødvendige for å arbeide selvorganisert i fremtidens nettverksorganisasjoner.

 

For å få til dette må vi gjøre bruk av eksisterende kunnskap på området, være tett koblet til fagmiljøer som er gode til slike arbeidsformer fra før, ha tilgang til nødvendige teknologier og digitale tjenester og være åpne for å prøve radikalt nye læreprosesser. Dersom det er teknisk mulig vil prosjektet også teste ut ”learning analytics” – det vil si analysemodeller som gjør bruk av digitale data studentene legger igjen i læringssystemet. Disse dataene kan brukes til å optimalisere læringsobjekter som inngår i kurset, til å skreddersy individuelle læringsstier slik det gjøres i Knewton.  For å få til dette vil prosjektet søke samarbeid med IDI og gruppen som arbeider med ”big data”.

 

I minst ett av kursene vil vi teste ut “peer-evaluation” som vurderingsform, gitt at NTNU gir tillatelse til dette. Dette innebærer at sluttvurderingen ses som del av læreprosessen, og at studentene må vurdere/sensurere 3 – 5 av sine medstudenters oppgaver for å få oppgitt sin egen karakter. Slik evaluering er blant annet gjennomført med suksess i sosiologikurs (MOOC) på Princeton, der mer enn 2000 av i alt nærmere 50 000 studenter gjennomførte eksamen. Denne evalueringsformen var også ønsket brukt i høstens MOOC på NTNU, men ble stoppet av fakultetet med begrunnelse at sensor måtte være oppnevnt av fakultetet og ha minimum førstekompetanse. Vi ønsker å teste ut en slik vurderingsform som del av grunnlaget for å utvikle større MOOCer og for å teste om slike vurderingsformer kan føre til bedre kvalitet både på selve studiet og i evalueringen av studiet. Det teknologiske grunnlaget for å gjøre dette er på plass om en kan bruke Canvas, men vi trenger at det enten gis dispensasjon fra gjeldende regelverk for sensurering for å kunne teste det ut, eller at regelverket endres.

Hvordan planlegger vi å spre kunnskap fra prosjektet til andre fagmiljø?

Spredning og erfaringsdeling vil være sentralt. Dette vil foregå digitalt og åpent. Det vil bli etablert et sett digitale tjenester som vil være åpent tilgjengelige for all
e som vil se eller gjøre bruk av dem. Disse tjenestene vil bestå i grupper på Facebook, kuraterte lister på Scoop[4] og Paper.li[5] og gjennom bruk av sosiale bokmerker som Delicious[6]. Også sosiale medier som Twitter vil bli brukt i dette arbeidet. Prosjektleder og medarbeiderne vil holde foredrag om nye praksisformer, om det pedagogiske/didaktiske grunnlaget for nye digitale praksiser, om disruptive læringsteknologier og hvordan de endrer læreprosesser (se for eksempel Knewton.com) og hvordan de kan innpasses på ulike arenaer i det norske utdanningssystemet. Resultater og erfaringer vil også formidles gjennom workshops og andre hensiktsmessige arenaer for kunnskapsdeling.

Hvordan bidrar prosjektet å fornye fagmiljøene utover prosjektperioden?

Prosjektet vil etablere arbeidsformer som skal bidra til varige endringer i form av endrede læringsprosesser etter prosjektslutt. Prosjektdeltakernes kompetanse vil også kunne benyttes til interne utviklingstiltak etter prosjektslutt. Etableringen av digitale nettverk i fagmiljøene i prosjektperioden legger til rette for fortsatt nettbasert samarbeid og forskning. Vi ønsker også å videreføre arbeidet med kompetanseutvikling og spredning gjennom å etablere et «Senter for smart læring».

 

 

 

Hvordan involverer prosjektet studentene?

Studentene er så langt involvert gjennom at prosjektet utvikles åpent gjennom sosiale medier, og de er allerede invitert til å delta via Twitter. En time etter at invitasjon blesendt ut, hadde fem studenter meldt seg som bidragsytere, og her er hva Line Willersrud, studentrepresentant i Forvaltningsutvalget for lektorutdanningen skrev:

 

Dette virker kjempespennende! Vi var en gruppe i PPU våren 2013 som så på manglende digitale ferdigheter hos lærere i vår FoU oppgave, og vi etterlyser dette.

 

Et utdrag fra oppgaven vår:

«Alle informantene har relativ likt syn på hva som ligger i digital kompetanse, nemlig verktøysmetaforen. De føler også at de mangler fullverdig kompetanse for pedagogisk-didaktisk bruk av IKT, og forklarer dette med for lite opplæring på feltet. Lærerne har også ulikt syn på PC som et forstyrrende element i undervisningen. Hva kan vi forstå av lærernes begrepsforståelse rundt digital kompetanse? Hvem er ansvarlig for at lærerne skal ha tilstrekkelig digital kompetanse? Hva ligger bak opplevelsen av at PCen forstås som et forstyrrende element i undervisningen?»

Et slik prosjekt som du kommer med kan være nettopp løsningen på det vi spør etter. Det er veldig lite fokus på opplæring av digital kompetanse i lærerutdanningene, og det er nettopp her grunnlaget burde legges. En mooc vil tillegg være tilgjengelige for lærere som allerede er i skolen. Jeg legger med oppgaven hvis du skulle ønske å ta et raskt blikk på den. Grunnet dårlig konkretisering av spørsmålene til intervjuet, var vi nødt til å sette fokuset litt annerledes enn det vi opprinnelig ønsket. Likevel føler jeg at oppgaven kan vise til at prosjektet ditt er noe vi studenter ønsker.

 

Alle studenter som vil delta vil bli invitert til å komme med innspill, til å delta på de ulike digitale arenaene og til å bidra med å lage læringsobjekter som kan inngå i både uformelle og de mer formelle sidene av prosjektet. Det planlegges også å bruke studenter som mentorer i digital kompetanse, både i forhold til andre studenter og i forhold til faglige ansatte.

Prosjektorganisering, eksterne samarbeidspartnere og teknologisk løsning

Det vil bli opprettet en prosjektorganisasjon under prosjektperioden. Denne vil ha 2[HH2]  heltidsansatte de neste tre årene, en fra ISS og en fra PLU. Professor Arne Krokan ved ISS vil være prosjektleder, stipendiat Halvdan Haugsbakken fra ISS og førstelektor Inger Langseth fra PLU vil være prosjektmedarbeidere. I tillegg vil en involvere flere av de andre tilsatte, men grunnet kort tid på utforming av søknad og at PLU er midt i planlegging av en flytteprosess, har det ikke vært mulig å få på plass alle konkrete personer på denne korte tiden. Prosjektet vil også ha flere eksterne samarbeidspartnere, som vil bidra på ulike måter.

 

ProTed – Centre for Excellence in Education ved Universitetet i Oslo ved leder Andreas Lund vil være samarbeidspartner og dele kunnskap og erfaringer. Dette vil gi tilgang til et miljø som spesielt arbeider med ”digitale læringsingsomgivelser” i lærerutdanningen.

 

BIBSYS vil være teknologipartner for prosjektet og tilby nødvendig infrastruktur for å kunne gjennomføre det. Siden utviklingen av slik teknologi går svært raskt, er prosjektet åpent for å teste ulike systemer for  Det er aktuelt å bruke både EdX og Canvas. Denne siste har blant annet tilrettelagt for å ta i bruk peer assessment i stor skala.

 

Erfaringene med disse plattformene og med nye, innovative læreprosesser vil også bidra til å skape et efaringsgrunnlag dersom NTNU ønsker å migrere fra den tradisjonelle LMS-plattformen til mer fleksible, åpne løsninger.

 

Forankring til annet pågående utviklingsarbeid

Prosjektet er også komplementært til et prosjekt det er søkt Norgesuniversitetet om finansiering av. Dette prosjektet har som mål å utvikle en MOOC i digital kompetanse for lærere i skolen, der det legges spesiell vekt på produksjon av nye filmbaserte læringsobjekter som vil inngå i læringsstier for ulike målgrupper. I dette prosjektet er BIBSYS, NDLA (Norsk digital læringsarena), Senter for IKT i utdanningen, Medietilsynet og selskapet bak Dragonbox (svært innovativt spill der spillerne lærer algebra) med Jean Baptiste Huyen medspillere. Dette prosjektet vil gå over ett år med evaluering påfølgende år.

 

Vårt omsøkte prosjekt har derfor også god forankring i andre utviklingsprosjekter på de to instituttene, og vil bidra til å forsterke effektene av disse. Det vil derfor bli utført mer arbeid enn det som blir direkte finansiert gjennom NTNUs innovasjonsprosjekt.

Tidsplan og gjennomføringsplan

I tabellen nedenfor skisser vi tidsplan og viktigste aktiviteter/leveranser. Disse er fordelt på semester fra 2014-2016. Vi forutsetter også at en viktig og kontinuerlig aktivitet gjennom prosjektperioden vil være spredning og erfaringsdeling.

 

Semester

Aktiviteter / leveranser

V2014

 

ü  Etablere prosjektteam

ü  Grunnleggende research

ü  Utvikle innhold i MOOC i smart læring for EVU

ü  Produsere læringsobjekter for kurs

ü  Utvikle portal med ressurser for prosjektet.

ü  Sette opp system for digital deling av erfaringsbasert kunnskap på området, forskningsbasert kunnskap, etc.

H2014

ü  Åpne MOOC i smart læring og gjennomføre denne.

ü  Teste ut kurs i «smart læring» for lærer- og lektorstudenter.

ü  Åpne «senter for smart læring» – som vil være et kompetansesenter med prosjektmedarbeidere og studenter ved NTNU som ressurspersoner.

ü  Arrangere åpen workshop i digitale arbeidsformer.

V2015

 

ü  Tilby kurs i smart læring for alle lærer-/lektorstudenter

ü  Teste Peer assessment i utvalgt kurs.

ü  Arrangere åpen workshop i smart læring og digitale arbeidsformer.

ü  Midtveisevaluering / rapportering.

H2015

ü  Innføre peer assessment på minst ett av kursene.

ü  Gjennomføre MOOC i
smart læring for lærere, utvikle mer innovativt innhold til denne MOOCen i samarbeid med et nettverk av digitale pionerer

ü  Arrangere workshop for involverte parter.

ü  Tilby «digitalskolen» – et tilbud om skolering i digital kompetanse med vekt på digitale læreprosesser i høyere utdanning

V2016

ü  Teste ut om åpne MOOCs fra andre universiteter kan inngå i utdanning ved NTNU.

ü  Finne form for innpasning i NTNUs gradssystem av slike tilbud gjennomført andre steder.

ü  Gjennomføre forskningsbasert evaluering av siste 2 års aktiviteter

H2016

ü  Sluttevaluering / rapportering.

Utvalgte referanser

Gardner, Howard. (2008). Five Minds for the Future. Boston, MA: Harward Business school Press.

Giannakos, M. N., & Vlamos, P. (2013). Using webcasts in education: Evaluation of its effectiveness. British Journal of Educational Technology, 44(3), 432–441. doi:10.1111/j.1467-8535.2012.01309.x

Halvorsen, K.A. (2012). Ledelse og kompetanseutvikling når Lia videregående skole tar i bruk digitale hjelpemidler. I  M. B. Postholm (red.), Læreres læring og ledelse av profesjonsutvikling (s. 147 – 172). Trondheim: Tapir akademisk forlag.

ITL research. (2012). Innovative Teaching and Learning. ITL LEAP21. Learning Activity Rubrics. Microsoft Partners.

Krokan, A. (2010). Den digitale økonomien. Oslo: Cappelen DAM Akademiske.

Krokan, A. (2012). Smart læring. Oslo: Fagbokforlaget.

Krokan, A. (2013). Nettverksøkonomi. Oslo: Cappelen DAM Akademiske.

Langseth, I. ( 2012). Teknologi i et lærerstyrt undervisningsdesign for fremmedspråk. Norsk pedagogisk tidsskrift 2012 (2) s. 86-99

Langseth, I. (2013)  Klasseledelse i teknologitette klasserom. I: Klasseledelse – for elevenes læring. Akademika forlag 2013 ISBN 978-82-321-0054-5

Lund, Andreas (2002). English as (Just) Another Language: The Tower of Babel. Acta Didactica 3, 95-122.

Mitchell, Rosamond (2000). Applied Linguistics and Evidence-Based Classroom Practice. The Case of Foreign Language Grammar Pedagogy. Applied Linguistics 21(3).

Tømte, Cathrine & Dorothy S. Olsen ( 2013). Rapport 32/2013: IKT og læring i høyere utdanning. Kvalitativ undersøkelse om hvordan IKT påvirker læring i høyere utdanning. Tromsø: UiT. Nordisk Institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.


 

 

 


[1] Prosjektleder ved med i prosjektet peeragogy.org i startfasen, mer her http://peeragogy.org/

[2]  http://en.wikipedia.org/wiki/Flip_teaching for en rask intro til flipped class.

[3] Her er en fremstilling av ressurser som omhandler omvendt undervisning https://sites.google.com/site/omvendtundervisning/

[4]  http://www.scoop.it/t/normooc  for eksempel på dette

[5]  http://paper.li/arnek for eksempel på dette

[6] Se for eksempel hvordan en kan bruke Delicious til å dele ressurser på området ”flipped class” https://delicious.com/arnek/flipped der taggen ”flipped” gjør at disse ressursene kan gjenfinnes av andre og gjenbrukes i andre kontekster.


 [HH1]Setningen i fotnoten gir ikke helt mening. Se på den.

 [HH2]Vi sier to, men det er oppgitt tre?

6 Comments

  1. Dette var spennende tanker Arne, ikke minst fordi jeg sitter og tenker/skriver på noe lignende selv. Ved Høgskolen i Bergen har vi mange av de samme utfordringene, som kan sammenfattes i et behov for å fremme digitale ferdigheter – både hos ansatte og studenter. Her er det også snakk om å søke midler sentralt ved institusjonen for å etablere et tilbud som både kan gjennomføres helt eller delvis på nett, samtidig som det er koblet til konkrete kursopplegg. Utfordringene er mange, særlig knyttet til å få nye metoder inn i en travel hverdag, uten at dette kommer som en betydelig merbelastning. Jeg tenker også at vi har noen utfordringer når det gjelder å få på plass en infrastruktur som både lærere og studenter kan benytte for bedre undervisning og læring. per i dag er det stort sett snakk om å bruke LMSet og kontrorprogramvare – noe som neppe bringer feltet videre i en ny, og bedre retning.

    Jeg håper å kunne ta utgangspunkt i en åpen ressurs, utviklet ved Mediesenteret, knyttet til digital kompetanse – https://sites.google.com/site/digitaltkompetent/. Tanken er i tilfelle bruke/tilpasse dette inn mot undervisningen på kampus, samtidig som en utvikler videre på nett. Jeg tenker at dette bør ses i full bredde, på tvers av fag og avdelinger, men samtidig er det klart at lærerutdanningen peker seg ut, siden digitale ferdigheter her har en spesiell plass.

    Det gjenstår å se om vi får prosjektet opp å stå. Jeg håper og tror det, og vi samarbeider gjerne. Vi vet mer om dette om noen uker.

    • Jeg tror dette kommer til å være fokus ikke bare i lærerutdanninger, men i høyere utdanningen generelt. Og om vi samarbeider kan digitaliseringen gå fortere. Vi kommer til å lage mange læringsobjekter (små filmer, tekster etc) som vil bli lagt ut til fri benyttelse, slik du selv har gjort. Det vanskelige er å endre organisasjonene internt, det er mer en kultur-/endringsledelsesjobb enn noe annet.
      Lykke til!

  2. Hei Arne!

    Godt nyttår!
    Har lest søknaden du og flere har forfattet. Det er ikke et lite omfang du griper over i søknaden.
    Spennende lesning og mange store planer, visjoner og tiltak framover.
    Det er mange flinke studenter på vår gruppe (Smart Læring) som kan bidra sammen med deg og sette mange av planene og visjonene ut i verden og virkeligheten.

    Dette har fått meg inspirert til å lese boka di om Smart læring.

    Med vennlig hilsen
    Lina Krogstad
    Charlottenlund vgs.

    Tlf: 90 65 54 92 / 450 31 488

    Fra: Arne Krokan [mailto:comment-reply@wordpress.com]
    Sendt: 28. desember 2013 11:17
    Til: Lina Krogstad
    Emne: [Nytt innlegg] Nytt prosjekt i smart læring ?

    arnek posted: «Rektor ved NTNU har utlyst en stor pott penger for å stimulere til utvikling av innovative undervisningsformer. Sammen med gode kollegaer har jeg søkt på disse midlene i et fellesprosjekt mellom Institutt for sosiologi og statsvitenskap (ISS) og Program f»

    • Hei og takk for bidraget ditt Lina.
      Jeg har absolutt tenkt at dere som tar smart læring i regi av Sørtrøndelag vgs er en ressursgruppe som kan hjelpe oss med å gjennomføre dette videre.
      I året som kommer vil vi arbeide med å gjøre dette kurset tilgjengelig som MOOC også, og da trenger vi mange gode coacher, så her vil det bli mange muligheter for å bidra til raskere endringsprosesser.
      Takk for at du tok initiativ til dette :=
      Og godt nyttår til dere alle fra
      -arne

  3. Hei, dette høres veldig spennende ut! På NIFU har vi de siste årene hatt flere oppdrag som på ulike vis belyser noen av de problemstillingene du beskriver. Jeg ser at du referer til ett av disse, men der er flere studier du/dere kan gjøre bruk av, for eksempel http://www.nifu.no/publications/1027114/ og http://www.nifu.no/publications/1058350/
    Inspirert av disse arbeidene skrev jeg før jul også et debattinnlegg om nettbasert læring der jeg etterlyste tiltak og satsinger av denne typen som deres søknad konkretiserer (http://www.aftenposten.no/meninger/Hva-vet-vi-om-nettundervisning-7391953.html)
    Jeg ønsker lykke til med søknaden og ser frem til fortsettelsen!
    Cathrine Tømte

Legg inn en kommentar