Delingsøkonomiens diskriminerende og nettverksbyggende sider

UTDRAG FRA KOMMENDE BOK OM DELINGSØKONOMI … 1.manusutkast. Kommentarer?

Om du bestiller en drosje fra en drosjesentral vet ikke sjåføren noe annet om deg enn adressen der du skal plukkes opp. Det er ingen sjekk av at navnet som oppgis er det korrekte, eller om den som skal transporteres av ulike grunner er en uønsket passasjer.

Hos Uber, Airbnb og de fleste andre tjenestene er dette helt motsatt. Der er en avhengig av åpenhet fordi det er denne som er grunnlaget for forvaltning av tillit som igjen er grunnlag for at handelen i det hele tatt finner sted, siden det ikke lenger er en tiltrodd 3.part som garanterer for sikkerhet og tjenestekvalitet, slik det er med drosjeselskapene og sentralene. Med åpenhet kommer imidlertid også muligheten for å diskriminere og misbruke tilgjengelige data.

Det er en grunnleggende verdi i samfunnet at det ikke er lov til å diskriminere personer på grunnlag av kjønn, hudfarge, etnisitet, religion og livssyn. Dette er i Norge nedfelt blant annet i Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn.[1]

En studie gjennomført ved Harvard av Edelman, Luca og Svirsky (2017) viste at personer med ”African American names” hadde 16 % lavere sannsynlighet for å bli akseptert som leietakere på Airbnb sammenlignet med identiske gjester med navn som var typiske for hvite gjester. Denne diskrimineringen forekom i flest tilfeller hos verter som hadde lite kontakt med denne gruppen og den førte til at de faktisk også fikk et økonomisk tap, fordi de bare greide å erstatte det tilbudte leieforholdet med et annet som de aksepterte i bare 35 % av tilfellene. De var med andre ord villige til å betale for å redusere kulturell og sosial usikkerhet knyttet til det som i utgangspunktet kunne være et rent økonomisk bytte.

Forfatterne konkluderer med at … “While rental markets have achieved significant reductions in discrimination in recent decades, our results suggest that Airbnb’s current design choices facilitate discrimination and raise the possibility of erasing some of these civil rights gains.

Edelman og Luca (2014) fant også at “ikke-sorte-verter” gjennomsnittlig oppnådde 12 % høyere pris for likeverdige utleieobjekter, noe som også bidrar til å forsterke den diskriminerende effekten som ser ut til å være utbredt også i delingsøkonomien.

Også i en undersøkelse av den franske bildelingstjenesten BlaBlaCar[2] fant en at kunder diskriminerte både på grunnlag av kjønn og etnisitet (Farajallah, Hammond og Pènard 2017). Kvinnelige sjåfører fikk flere turer enn mannlige sjåfører, og sjåfører med typiske franske navn flere turer enn sjåfører med arabiske navn. De fant at personer med arabiske navn eller navn assosiert med muslimer var sterkt utsatt for diskriminering og at denne diskrimineringen påvirker deres mulighet for å tjene penger på tjenesten substansielt.

Slik forskning bygger på en lang tradisjon der en blant annet har studert hvordan personer som har sittet i fengsel, har vært arbeidsledige over lengre tid, er immigranter, er av African-American eller Arabisk etnisitet med mer er utsatt for ulike former for systematiske forskjellsbehandlinger i samfunnet.

Funnene er konsistente med annen diskrimineringsforskning. For eksempel fant Doleac & Stein (2013) i et eksperiment der en iPod skulle selges på nett at det spilte stor rolle om det var en sort eller hvit hånd som holdt objektet på bildet i annonsen. Sorte selgere fikk i gjennomsnitt 13 % færre svar og 17% færre tilbud enn hvite selgere. I tillegg opplevde en at kjøperne hadde mindre tillit til sorte selgere ved at de i mindre grad aksepterte å betale for varene på forhånd, samt at de i mindre grad aksepterte at varene ble sendt i posten enn i tilsvarende handler med hvite selgere. De var med andre ord utsatt for en etnisk basert diskriminering basert på fordommer om grupper snarere enn erfaringer med enkeltmennesker.

I industrisamfunnets utleietjenester var tillit i stor grad ivaretatt av tiltrodde 3.parter som utleiebyråer, drosjesentraler og lignende. Tjenestedesignet førte til at det i utgangspunktet ikke var direkte kontakt mellom utleier og leietaker før selve tjenesteleveransen ble etablert. Det var derfor ikke mulig å etablere noe personlig tillitsforhold mellom partene før leie-relasjonen startet. En kan derfor tenke at utleier eller tilbyder i en slik situasjon forholdt seg mer til den potensielle leietakerens generaliserte kjennetegn, slik disse fremstår i form av attributter som tilskrives den sosiale gruppen en tilhører, noe som har vært et kjent fenomen i svært lang tid.

I Oslo ble for eksempel nordlendinger diskriminert i boligmarkedet på 1900-tallet. I anonyme avisannonser av typen ”billett merket” kunne utleiere stille ulike krav til leietakere uten at det var synlig hvem som stilte kravene. Den som ville leie en hybel fikk derfor ikke vite hvem utleier var.

NRKbeta forsøkte å finne ut om det var en myte eller ikke at nordlendinger ble diskriminert i boligmarkedet, og de ba ”det sosiale nettet” om hjelp til å finne eksempler på at dette faktisk fant sted, og eksemplene kom.[3] De viste at dette faktisk hadde vært et relativt utbredt fenomen og at slike former for gruppebasert diskriminering har eksistert også hos oss i lang tid. Dette finnes det for øvrig mange eksempler på i det norske samfunnet, noe både tatere, samer og andre grupper i befolkningen har vært systematisk utsatt for.

Når tillit må opparbeides i personlige relasjoner eller forvaltes gjennom tiltrodde 3.parter, slik en var avhengig av før plattformene og de sosiale mediene, er det lett å forstå at mange tyr til lettvinte generaliseringer for å redusere egen usikkerhet. Men hva når tillit forvaltes gjennom plattformene, der erfaringer fra èn situasjon lett kan synliggjøres for fremtidige parter? Vil personlig erfaring med personer som i utgangspunktet tilhører diskriminerte grupper føre til endret og mindre diskriminerende atferd?

Edelman, Luca og Swirsky (2017) undersøkte dette ved å samle informasjon fra utleiesituasjoner på Airbnb der hvite utleiere hadde leid ut til sorte leietakere. Som helhet fant de at 29 % av utleierne hadde minst en omtale fra en sort gjest, og de fant at diskriminering på grunn av etnisitet ble markant redusert for utleiere som selv hadde erfaring med dette. Det vil si at erfaring med bare èn etnisk annerledes gjest reduserte sannsynligheten for diskriminering i senere leieforhold.

Det er i hovedsak to forklaringer på hvorfor slik diskriminering foregår. Den ene forklaringen kalles ”statistisk diskrimineringsteori” og har røtter i Phelps (1972) teori ved at en ser diskriminering som et resultat av asymmetrisk informasjon der kostnaden ved å fremskaffe ønsket informasjon er høyere enn forventet nytte. Phelps beskriver situasjonen slik:

“The employer who seeks to maximize expected profit will discriminate against blacks or women if he believes them to be less qualified, reliable, long-term, etc. on the average than whites and men, respectively, and if the cost of gaining information about the individual applicants is excessive. Skin color or sex is taken as a proxy for relevant data not sampled. The a priori belief in the probable preferability of a white or a male over a black or female candidate who is not known to differ in other respects might stem from the employer’s previous statistical experience with the two groups (members from the less favored groups might have been, and continue to be, hired at less favorable terms); or it might stem from prevailing sociological beliefs that blacks and women grow up disadvantaged due to racial hostility or at least prejudices toward them in the society (in which latter case the discrimination is self-perpetuating” (Phelps 1972, s 659).

Det er med andre ord forestillinger om gruppen, en slags gjennomsnittlige forestillinger og fordommer som projiseres fra gruppen til enkeltpersoner som er årsak til diskrimineringen.

Den andre forklaringsmodellen stammer fra Gary Beckers (1957) The Economics of Discrimination og tar utgangspunkt i at beslutningstakere foretrekker aktører fra bestemte grupper, uavhengig av hva slags informasjon de har om disse gruppene. Det innebærer at en vert faktisk kan mislike en person som vil leie på Airbnb, selv om hun har like mye informasjon om denne personen som andre personer hun foretrekker å leie ut til, og selv om det ikke er forskjeller i attributter annet enn gruppetilhørighet mellom de to personene.

I den ene modellen er det tilgangen til informasjon som er forklaringen på diskrimineringen, at partene har ulik eller asymmetrisk informasjon, mens det i det andre tilfellet er smak eller kanskje til og med mer grunnleggende verdier som forårsaker diskrimineringen.

I en analyse av disse teorienes forklaringskraft i forhold til observert diskriminering i delingsøkonomien viser empiri at å redusere asymmetrisk informasjon også reduserer diskrimineringsproblemet. Egne erfaringer og sosial kontakt reduserer fordommer og opphever til dels diskriminerende atferd, slik eksempelet med Airbnb viste.

Spørsmålet er om dette vil gjelde i alle situasjoner og om alle mennesker vil være villige til å skaffe seg disse erfaringene selv. Om det er en indrestyrt aversjon mot mennesker som er forskjellige av etnisitet og andre diskriminerende dimensjoner som er årsaken til dette, må det andre tiltak til enn bare å øke informasjonstilgangen. Erfaringene fra Farajallah, Hammond og Pènards (2017) undersøkelse av BlaBlaCar viste at den negative effekten av etnisitet ble noe redusert for arabiske aktører dersom disse knyttet et bilde til profilen sin, men andre undersøkelser har ikke vist slike positive sammenhenger. Edelman og Luca (2014) mente at det var mindre diskriminering på eBay fordi kjøperne ikke kan se selgers navn eller foto før handelen finner sted. Dermed er det ingen ytre markører å diskriminere etter. Airbnb har en åpenhet ved at kjøper kan se selgers foto, men får ikke tilgang til kontaktinformasjon før selve bookingen er gjort. De mener at plattform designet kunne bidra til å redusere diskriminering, for eksempel ved at leietaker ikke får se utleiers foto eller navn. Dette kunne gjennomføres der det er hele utleieobjekter som leies ut, fordi utleier og leietaker da vil ha minimal sosial kontakt. Plattformdesignet kan dermed i seg selv bidra til å redusere ulike former for diskriminering, dersom en ønsket å bidra til å fjerne slike uønskede effekter.

Vi må også kunne anta at åpenhet om transaksjoner er et ubetinget gode. Det gjør at tillit kan overføres mellom personer som i utgangspunktet ikke kjenner hverandre. Åpenhet bidrar til å styrke sosiale bånd mellom mennesker, til å etablere svake bånd og til å styrke dem (Granovetter 1973). På denne måten kunne en argumentere for at delingsøkonomien gjennom dens sosiale kontakter bidrar til å styrke de svake båndene og utvide nettverk. Tjenester som Coachsurfing, der du får anledning til å sove på ”sofaen” hos verten, noe som innebærer mye mer planlagt sosial kontakt enn vanlige leieforhold gjennom Airbnb.

Sosiologisk forskning viser at svake bånd er viktige fordi de kan skape broer mellom ulike sosiale grupper. Slike broer kan bidra positivt til å forhindre sosial stigmatisering og det kan bidra til å bygge sosial kapital (Krokan 2012). Gleditch og Hegre (2004) har vist at det er mindre krig mellom nasjoner som har en utbredt handel seg i mellom, enn andre nasjoner. Handel skaper sosial kontaktsom igjen bidrar til å redusere asymmetrisk informasjon og kan påvirke våre preferanser i ulike retninger. Gleditch og Hegre har også vist at ” Økonomisk åpenhet – både i form av handel og av utenlandsinvesteringer – leder til økonomisk vekst, som vi har sett i Østasia. Økonomisk vekst fører igjen til konsolidering av demokratier og til en betydelig reduksjon i faren for borgerkrig. (2004, side 260).

Delingsøkonomien bidrar til handel på tvers av landegrenser og til økonomisk åpenhet.

Det kan derfor være grunn til å tro at delingsøkonomien kan bidra til en positiv samfunnsutvikling, ved at den virke konfliktdempende, bidra til å redusere ulikhet og positiv diskriminering og utjevne økonomiske og sosiale forskjeller.

[1] https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2013-06-21-60  Lest 1. april 2017

[2] https://www.blablacar.com/

[3] https://nrkbeta.no/2012/09/13/konkurranse-bill-mrk-nordlendinger-uonsket/