I kapital: Om å ha rett og likevel tape.

Artikkel i Kapital mai 2009.

Noen kamper er en dømt til å tape, selv om en egentlig har rett. Platebransjens kamp mot ulovlig fildeling er en slik kamp. Ti år etter at Napster så dagens lys og skapte selve fenomenet fildeling, var det aktørene bak ThePirateBay (TPB) som sto på tiltalebenken. Og som forventet ble de dømt og virksomheten erklært å være i strid med gjeldende opphavsrettslige lover.

Men selv om virksomheten er erklært ulovlig vil den ikke stoppe fordi svenske myndigheter ikke har noen kontroll over serverne og domenenavnene. Så for å stoppe virksomheten må det kjøres rettssaker i flere land. Og innen det er mulig å få en rettskraftig dom i det nye landet, er serverne antakelig flyttet til en ny lokasjon, med andre lover og regler og et annets rettsvesen som skal forfølge saken. Det er mange land å ta av!

De siste ti årene er det i gjennomsnitt blitt dømt en nordmann for ulovlig kopiering hvert år, mens det antakelig er rundt 150.000 av dem på TPB på en helt vanlig dag. Virksomheten kan ikke stoppes teknologisk, selv om bransjen nå setter sin lit til at de kan be leverandørene av internettjenester om å levere ut navn og adresse på mulige syndere. Men allerede her halter det.

Folkene bak TPB har allerede lagd en ny tjeneste skaper en slags hemmelig tunnel gjennom internett, der det krever svært mye ressurser for å få innsyn i hva transaksjonen egentlig omhandler, fordi det hele er kryptert. Hvis en vil gjøre det enda vanskeligere, er det også enkelt å pakke inn musikken så den ser ut som en bildefil, en teknikk som kalles steganografi. Dette kan altså ikke stoppes teknologisk, og heller ikke juridisk, selv om det etter gjeldende lovverk er forbudt å bidra til spredning av andres verk. Men her er også lovverket utydelig, for det er altså lov til å kopiere til privat bruk, hva nå enn det måtte bety i dette digitale nettsamfunnet.

Så hva skal bransjen gjøre da? Etter mitt syn har de bare ett valg, og det er å innovere. De må skape nye tjenester som er bedre, raskere, billigere og enklere å bruke enn dagens mer tungvinte tjenester. Slike tjenester er på vei fra leverandører som Spotify, iLike, LastFM, MySpace og andre.

Nye tjenester og nye forretningsmodeller, der radioens og CD-ens fordeler smelter sammen med de nye behovene som er skapt gjennom sosiale nettverkstjenester som Facebook og Twitter, kan være veien å gå. La oss få tilgang til ALL musikk gjennom tidene på en lettvint måte, og jeg er sikker på at vi vil betale minst like mye for musikk som vi gjør for TV. Å bundle tilgang til musikk med internettjenesten kan også være en vei å gå. Betal 100 kroner i måneden som lisens, eller kanskje vi heller skulle kalle det løsepenger, og få lovlig tilgang til så mye musikk du bare kan fordøye, enten du henter det via Limewire og Piratbukta, Spotify eller en annen leverandør. Mulighetene for å innovere, skape virtuelle musikklubber av folk som liker Deep Purple, var på konserten med Stones eller kanskje bare vil snakke musikk med noen, kan også være en vei å gå. Vi vil betale for gode opplevelser og eksklusivitet, og slikt må bransjen bidra til å skape mer av.

Piratsaken har mange sider. En juridisk side som er tapt, blant annet fordi svært få utover bransjen selv ser ut til å respektere gjeldende lover på området. Mange finner det merkelig at det heter å stjele når ingen faktisk mister noe. Den teknologiske siden er også tapt, for ”piratene” er mer effektive enn bransjen, de er bedre organisert gjennom sosiale nettverkstjenester og de er mange fler. De har rett og slett mer innovativ kraft enn bransjen selv har. Saken har også en politisk side som angår hvordan vi skal forholde oss til digitale fellesgoder, digitale tjenester som det er umulig å utelukke noen fra. Og endelig har den en bransjeside, der faktisk ganske mange musikere også ser fram til å slippe den tradisjonelle platebransjens jerngrep. Noe må jo være rav ruskende galt, når bransjen har stilt seg slik at Paul McCartney må betale royaltyutgifter til Michael Jackson for å spille Beatlessanger. Bransjen må definere arbeidsdelingen mellom de ulike aktørene på nytt, og de må tilby andre typer tjenester og kontrakter enn de har gjort hittil.

Og snart skal vi følge den samme diskusjonen med forlagene som anklagere. De ser nemlig ikke ut til å ha fulgt særlig godt med i diskusjonen om de digitale piratene. Og i likhet med musikerne dropper forfatterne også i økende grad de tradisjonelle bransjeaktørene. Bare i USA ble det i 2008 utgitt mer enn 30.000 bøker utenom forlagene, der folk publiserte selv på Xlibris, Lulu og andre digitale tjenester. Bøkene selges på Amazon, finnes i internasjonale bokfortegnelser og nytes både på papir og i elektronisk format. De norske forlagene skal ikke få det lett når de oppdager dybden i denne saken. Kanskje det er på tide å slutte og sutre over nedgangen i skoleboksalget, og heller starte en mer systematisk innovasjonsprosess?

One Comment

  1. Du har mange interessanne betraktninger i denne artikkelen, og jeg deler de fleste av dem. Du har helt sikkert rett i at bokbransjen snart må komme på banen, hvis de ikke skal havne i samme hengemyra som musikkbransjen. Har selv kranglet med norsk forlag som var sure fordi vi ikke kjøpte inn bøkene deres til alle elevene våre, men baserte oss på et klassesett og ellers brukte nettressurser.
    Har imidlertid litt problemer med å akseptere at det skal være helt fritt fram å “stjele” verk og legge det ut på nettet fritt for alle, uten at de som har skapt det får noe som helst igjen for det. Det er noe med etikken her som skurrer, men jeg ser ikke helt klart hvordan det kan løses på en fornuftig måte.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.