Facebook mot røkla

iaNorske medier har skjønt at Facebooks Instant Articles ikke bare er lansert, men også vil få konsekvenser for nettopp norske medier. Dagbladet ser ut til å stå først i køen av de norske som vil publisere på denne plattformen, noe de helt sikkert ikke skjønner konsekvensen av i dag, men må erfare for å se effektene av.

Hva gjør IA spesielt?

La oss gå tilbake og se hvordan norske forbrukere kommer frem til artikler de faktisk leser på nett. Jan Omdahl skrev at to av tre mobilbrukere ”sviktet avisenes forsider” på nett, og sist høst ble det kjent at Facebook gir mer trafikk til nettavisene enn Google.

Vår forbrukeratferd endres i retning av at vi oftere følger lenker som våre kontakter i sosiale medier sender oss enn tidligere, samtidig som vi bruker mindre tid til å søke etter det stoffet avisene tilbyr, enten det er gjennom deres egne portaler eller søkemotorene.

I boken Connected kan du lese at vi blir påvirket av våre venner, våre venners venner og våre venners venners venner, det vil si i tre ledd. I det nye mediebildet har kuratorene inntatt arenaen og noen av dem er i ferd med å overta redaktørenes rolle som agendasettere. Selv leser jeg heller artikler som bidragsytere i mitt nettverk formidler gjennom Twitter, LinkedIn og Facebook enn det jeg måtte finne ved å grave meg gjennom avisenes hierarkier. Og aviser som har lagt innholdet bak betalingsmur eksisterer ikke i mitt univers, ikke fordi jeg ikke er villig til å betale for innhold, men fordi mesteparten av innholdet jeg må betale for er totalt uinteressant eller dårlig og fordi jeg ikke gidder å lete etter godbitene i mengden av trivialiteter. Avisenes «redigerte pakker» tilhører fortidens mediesamfunn og kan stort sett selges bare til dem som har vokst opp med dem og dem blir det stadig færre av.

Det er her kuratorene og Facebook kommer inn. Kuratorene hjelper meg med å finne godbitene og Facebook er den eneste aktøren som faktisk kan utnytte kunnskap om beslutninger i nettverk, som vet hvem våre venner er, våre venners …. osv.

Edgerank, som er Facebooks algoritme, vet hvem som påvirker oss, hvem vi samhandler med og hvem vi er mest fortrolige med. Dette er hva de vil utnytte i Instant Articles. Og denne kunnskapen er det bare dem som har.

Hva er så alternativet til Facebooks strategi? Det er helt opplagt: Norske medier må samarbeide, de må tilby oss en slags ”Spotify” for nyheter, kommentarer, feature og mye av det andre som de utvikler og tilbyr. Og de må skjønne hva som er commoditystoffet og forstå at det er lite smart å legge dette bak en betalingsmur. Det eneste det fører til er at de som vil ha tilgang til dette stoffet finner det ”et annet sted”.

Derfor er Schibsteds initiativ med å samle norske medier bra. Det må bygges teknologiløsninger for personifisering. Dette må bygges sammen med sosiale medier. De må utnytte digitale flaters muligheter for å lage innholdselementer som gjør bruk av det beste fra tekst, TV og radio-formatene. Og de må bruke algoritmer som lar oss anbefale artikler til hverandre, som gjør det lønnsomt å dele og som høster delingsdata på en ”smart” måte slik at en kan utnytte nettverkseffekter for å skape vekst.

Alt dette vil jeg ha i en tjeneste, ikke som et konglomerat av konkurrerende tjenester. For meg er det likegyldig om det er Amedia eller Schibsted som eier avisen som tilbyr innholdet. Jeg vil ha tilgang til det beste og mest interessante innholdet uansett.

12. april åpner Facebook for at jeg og andre skribenter kan publisere direkte på Instant Articles. Da trenger vi ikke lenger avisene eller norske mediehus for å nå ut i den globale strømmen. De beste skribentene vil få oppmerksomhet og commoditystoffet vil bli borte fra min nye personifiserte «avis».

Så har norske medier egentlig noe valg, dersom lederne da har skjønt konsekvensene av de endringene som finner sted nå? Har de skjønt at vi allerede har algoritmer som skriver så gode tekster at journalister ikke greier å skille mellom tekster skrevet av algoritmene og andre journalister? Har de skjønt at vi i løpet av få år vil ha så gode automatiske oversettelser at språk ikke vil være noen barriere for konsum?

Spørsmålet er ikke OM de vil få denne konkurransen eller OM jeg kommer til å like artiklene jeg får servert i Instant Articles. Spørsmålet er NÅR norske medieledere ser at den eneste måten de kan konkurrere på er ved å samarbeide. Et slikt samarbeid vil være positivt på mange måter, også fordi det vil føre til at en større del av inntektsstrømmen forblir i Norge i form av innbetalte skatter. Norske myndigheter burde derfor stimulere til og subsidiere en slik utvikling.

 

eksamen i digital markedsføring 2016

Mange tenker sikkert at digital markedsføring handler om salg, annonser, konvertering, AdWords, Facebook og så videre, og det gjør det selvsagt også. Men det handler også om å forstå samfunnsutvikling, hvordan ny teknologi endrer arbeidsformer, tjenester og måten vi konsumerer ulike goder på i samfunnet. Den første delen av kurset handler om disse forholdene, om hvordan teknologi og samfunnsutvikling påvirker organisasjoner, deres forretningsmodeller og muligheter for overlevelse og vekst på sikt. Det hjelper ikke å gjøre ting rett, hvis en ikke gjør de rette tingene, og det er hva dette handler om.

I dag har studentene på Høyskolen Kristiania fått eksamensoppgave i dette faget. Den teller 40 % av karakteren, er individuell og skal gi ballast for å forstå de mer praksisnære temaene senere i kurset. Disse studentene er tvangsbloggere, de skriver blogginnlegg til hver eneste forelesning jeg har og de er i gang med å bygge faglige sosiale nettverk, praksisfellesskap.

Med basis i hva jeg har sett av blogginnlegg, av kommunikative ferdigheter og analytiske egenskaper gleder jeg meg til begynnelsen av februar, da oppgavene skal leveres inn. De blir oppmuntret til å samarbeide om å finne aktuelle kilder, diskusjoner som kan inspirere etc gjennom for eksempel bruk av sosiale bokmerker som diigo. Selve tekstene de leverer inn må de selvfølgelig utforme hver for seg.

 

Oppgave 1.

Delingsøkonomien får stadig større oppmerksomhet også i det norske samfunnet. I Bergen er AirBnb største utleier og i New York er det over 20 000 Uber-biler, mot ”bare” 13500 drosjer.

Forklar hvorfor delingsøkonomien vokser så raskt med bakgrunn i begreper som omfattes av ”digital økonomi” og andre forhold du mener påvirker veksten.

Drøft hvilke momenter som taler for og mot delingsøkonomien i Norge.

 

Oppgave 2

Facebook har startet tjenesten ”instant articles”. Forklar kort hva dette er. Lag en analyse av hvordan denne tjenesten kan påvirke konkurransebildet for norske medier samt utviklingen av norske avisers forretningsmodeller.  I analysen skal du også bruke begreper fra ”den digitale økonomien”.

Innholdsannonsering vokser

Utdrag fra kapittel 13 «Nyheter fra Gutenberg til digitale nettverk» i «Det friksjonsfrie samfunn».
Her skriver jeg kort om innholdsmarkedsføring, native advertising eller content marketing som det også kalles. Noe som får stadig mer oppmerksomhet også i Norge fordi både annonseinntekter og abonnementsinntekter er på vei nedover i de fleste aviser. Dette er skrevet før de siste sakene i Norge (VG og Norsk tipping, bloggerne og Betson m.fl. ble kjent i mediene.

—–

I tillegg endrer selve annonsene også format, fra å være noe som i de fleste tilfeller oppleves som forstyrrende til å være noe som oppleves som berikende i form av innholdsmarkedsføring (content marketing) og native advertising.[1] Innholdsmarkedsføring er innhold som ser ut som om det er skapt av redaksjonen, men som er utviklet og betalt av annonsører, mens native-annonsering kan være promoterte twittermeldinger, anbefalte poster på Facebook eller lignende. Slike annonseformer er utviklet fordi annonsører generelt ikke har tillit hos leserne, for de skal jo selge en vare, mens det redaksjonelle innholdet skal være uavhengig av varen og dem som har betalt for å dele lesernes oppmerksomhet gjennom ulike former for annonser. «Problemet» er at slike annonser har stor effekt for annonsørene. En undersøkelse fra IPG Media Lab[2] der en brukte eye-tracking-utstyr for å studere hva brukerne så på en nettside, viste at de så på native-annonser 53 % oftere enn bannerannonser, og en tredel av brukerne sa at de ville dele slike annonser med venner og familie. Faktisk brukte leserne nesten like lang tid på å se på native-annonser på nettsidene som de brukte på se på redaksjonelt innhold. Årsaken til dette er selvsagt at innholdsmarkedsføring er skapt av dyktige mediefolk, og hensikten med det er at det skal være så godt at brukerne leser det frivillig. Bannerannonsene, derimot, virker ofte forstyrrende, fordi de ikke er tilpasset våre verdier, holdninger og livsstil, enn si den aktuelle situasjonen vi er i når vi leser noe på nett. Derfor bruker mange også spesielle filtre, som AdBlock[3], for å hindre annonsevisning på skjermene. Innholdsannonsering slipper imidlertid forbi det meste av slike tjenester fordi det ikke har det samme formatet som de tradisjonelle annonsene har.

Problemet med innholdsannonsering er, ifølge Tom Foremski, at det er en uærlig annonseform:

It makes the paid content look as if it were produced by an independent third party — the media site itself. It is because readers trust content produced by the publisher but they don’t trust paid content. It’s plainly dishonest.[4]

I en undersøkelse fra 2014[5] oppga 90 % av amerikanske medier at de hadde planer om å innføre en eller annen form for innholdsmarkedsføring. Hvor viktig disse inntektskildene er, viser blant annet New York Times, som har et eget native advertising program gjennom Paid Posts, som utgjorde omtrent 10 % av annonseinntektene for avisen i 2014.[6]

Et av problemene for medier og annonsører er at publikum har mindre tillit til slikt materiale enn de har til tradisjonelt redaksjonelt innhold og at avisen ved å godta denne typen annonser også svekker sitt generelle omdømme. Ifølge en undersøkelse fra Contently[7] mente for eksempel 59 % av leserne at nyhetsmediet mistet troverdighet dersom de publiserte denne typen sponset innhold, og over halvparten av leserne oppga at de ikke stolte på sponset innhold. Hele to av tre sa at følte seg lurt dersom de oppdaget at en artikkel eller en video var sponset av en merkevare.[8]

I Norge er det et ufravikelig krav at sponset innhold skal merkes på en måte som gjør at det ikke kan forveksles med redaksjonelt innhold. Sponset innhold skal både merkes som annonse og gjøres grafisk forskjellig fra det redaksjonelle innholdet. I kampen om lesernes oppmerksomhet kan det imidlertid være fristende å redusere kravene til merking, slik selveste New York Times har gjort[9] ved at de har gjort merkingen mindre grafisk fremtredende for at leserne ikke så lett skal legge merke til forskjellene mellom sponset og redaksjonelt innhold. Problemet med dette ser ut til å være at det også kan gå ut over tilliten til avisen selv.

Synkende annonseinntekter, synkende opplag og relativt stabile kostnader har ført til omstillinger i mediesektoren, og det ser ikke ut som det er noen enkel måte å løse mediesektorens utfordringer på. I første rekke har omstillingene bestått i å gjøre kostnadsmessige tilpasninger, mens de i fremtiden må bestå i å utvikle bærekraftige forretningsmodeller.

[1]       Du kan se på Native Ads for Dummies hvordan slike annonser kan fungere http://www.nativeadsfordummies.com/ Lest 26.03.2015, eller i denne artikkelen i The Guardian http://www.theguardian.com/media-network-outbrain-partner-zone/native-advertising-quality-scalability Lest 20.04.2015.

[2]       http://www.sharethrough.com/2013/05/infographic-native-advertising-effectiveness-study-by-ipg-media-labs/ Lest 26.03.2015.

[3]       https://adblockplus.org/ Lest 26.03.2015.

[4]       http://www.siliconvalleywatcher.com/mt/archives/2014/08/the_risks_in_native_a.php Lest 26.03.2015.

[5]       http://marketingland.com/native-advertising-still-befuddles-marketers-73-percent-dont-know-just-9-percent-budget-79348 Lest 26.03.2015.

[6]       http://adage.com/article/media/york-times-sold-18–2-million-worth-native-ads/296966/ Lest 26.03.2015.

[7]       http://contently.com/strategist/2014/07/09/study-sponsored-content-has-a-trust-problem-2/ Lest 24.03.2015.

[8]       En god gjennomgang av dette finnes her http://www.mynewsdesk.com/no/mynewsdesk/blog_posts/har-native-advertising-en-fremtid-28059 Lest 26.03.2015.

[9]       http://www.siliconvalleywatcher.com/mt/archives/2014/08/nytimes_reduces_label.php og http://adage.com/article/media/york-times-shrinks-labeling-natives-ads/294473/ Lest 26.03.2015.

Analyser av kunde- og brukerdata er lønnsomt

Nå er «Det friksjonsfrie samfunn» ferdig med språkvask og på vei til ombrekking. Her er et lite utdrag …

Ifølge en McKinsey-rapport[1] blir 75 % av alle streaminger på Netflix valgt fra personifiserte anbefalinger i systemet. Slike data som brukes til å gi anbefalinger, bidrar til at vi ser mer film og flere serier, fordi anbefalingsalgoritmene basert på stordata treffer våre preferanser bedre enn hva en tradisjonell katalog eller opplisting gjør. I den samme rapporten finner en også at selskaper som er gode på kundeanalyse har større vekst i lønnsomhet enn andre selskaper, 10–11 % versus 2–3 %. Det viser seg også at de som fokuserer på intensiv analyse av transaksjonsdata gjør det bedre enn andre fordi de også kan kutte kostnader mer effektivt. Kampen for tilværelsen, som Christian Krogh malte[2] ved inngangen til industrialderen, er blitt erstattet av kampen om oppmerksomheten, en kamp som blir stadig mer raffinert fordi vi får mulighet til å analysere større datamengder fra flere kilder, og på den måten avdekke mønstre som det tidligere ikke var mulig å se. Så raffinert er analysene blitt at Ian Eyres i boken Super Crunchers hevdet at VISA gjennom å analysere kredittkortbruk kunne finne sannsynligheten for at brukerne senere ble skilt.[3] VISA selv hevdet at de ikke kartlegger brukernes familiestatus[4] og utfører slike analyser, men at slike analyser og prediksjoner er mulige, er det lite tvil om. Om de ville, kunne de antakelig også ha sendt deg et varsel om at du var i faresonen, men spørsmålet er om du ville likt å motta noe slikt? Igjen ser en at noe av det en kan finne ut ved hjelp av analyser av store datamengder ikke nødvendigvis er noe en bør lete etter.

Mens VISA sier at de «under ingen omstendigheter selger eller låner ut din personlige informasjon til tredjepart»[5], gir Mastercard ingen slike garantier. Og vi kan bare gjette hvordan PayPal, Apple Pay, AliPay eller de andre digitale pengesystemene håndterer slike spørsmål. Gitt de store mulighetene som ligger i å analysere digitale bruksmønstre, koble data på tvers av ulike plattformer som TV, mobil, PC, erfaringer i butikker med mer og ikke minst mulighetene for å bruke disse dataene til å lage prognoser for fremtidig atferd, er det lite sannsynlig at betalingssystemenes transaksjonsdata vil være anonyme eller private. Kan hende vil nettopp det bli slutten på VISA, for vi trenger ikke lenger den tradisjonelle infrastrukturen bankene har tilbudt oss for å flytte penger.

[1]     http://mckinseyonmarketingandsales.com/infographic-me-commerce-and-the-future-of­retail Lest 26.11.2016.

[2] http://harriet.nasjonalmuseet.no/ukenskunstverk/index.php?showimage=40 Lest 20.07.2015.

[3]       Her vises til det avsnittet i boken der dette er omtalt opprinnelig, https://books.google.no/books?id=brHyklsoPRMC&pg=PT20&lpg=PT20&dq=super+crunchers+visa+predict+divorce&source=bl&ots=mHKb71FFAT&sig=CFzPl_ehqET-lBqm6j3fW5wO1II&hl=en&sa=X&ei=y4bUVNLsL8GmUoKfgLAD&ved=0CCsQ6AEwAg#v=onepage&q=super%20crunchers%20visa%20predict%20divorce&f=false

[4]       http://www.thedailybeast.com/articles/2010/04/06/how-mastercard-predicts-divorce.html Lest 6.2.2015.

[5]       http://www.visa.no/privacy-and-%20legal lest 6.2.2015.

Hva digital markedsføring handler mer og mer om

Utkast til tekst som vil inngå i ny bok om digitale tjenester. Kommentarer ønskes….

Markedsføring har tradisjonelt handlet om hvordan varene kommer fra produsentene til forbrukerne. I en mannsalder har studenter lært om de fire P-ene, om varene, den fysiske logistikken, markedskommunikasjon, om hvordan forbrukerne opptrer og mye annet.

Annonsørene har vært opptatt av hvordan de skal skape oppmerksomhet og interesse om deres produkter og tjenester, hvordan de skal få dem til å ville ønske seg produktene og faktisk kjøpe dem. Akronymet AIDA, attention – interest – desire – action, med opphav hos kreative annonsører på slutten av 1800-tallet, har vært annonsørenes ledestjerne i over 100 år. I følge Donnie Bryant[1] er det bare to ting som kan forhindre kjøp av produkter som folk virkelig ønsker seg. Det ene er at de ikke har ressurser til å kjøpe det og det andre er at kjøpet er forbundet med en eller annen form for risiko. I tillegg kan en trekke inn moralske og etiske grunner til at en lar være å kjøpe visse produkter. At de personer ikke har ressurser til å handle kan markedsførere vanskelig gjøre noe med, men redusere risiko kan de bidra til. Og svaret på det spørsmålet er tillit. Gjennom å utvikle merkevareegenskaper etableres også tillit, gjennom å synliggjøre erfaringer fra tidligere kunder og handelssituasjoner overføres tillit fra en situasjon til en annen. Delingsøkonomiens forretningsmodeller består i å orkestrere slik tillit gjennom å etablere to-sidige markeder og på den måten også bidra til mer effektiv ressursutnyttelse og mer effektive markeder.

Markedsføring har gått fra å være et håndverk til å bli vitenskap, der selv varenes plassering i butikkhyllene er gjort til gjenstand for spesialisering. Hvor varene skal stå i butikken og på hylla, og hvilke varer som bør stå ved siden av hverandre for å skape et optimalt salg, er ikke lenger basert på intuisjon, sunn fornuft og skjønn, men på empiriske modeller og datasimuleringer der de underliggende teoriene nok er på et annet matematisk nivå enn det de gamle kjøpmennene behersket. Og det har fått sin egen merkelapp, – retail space management.[2]

Hver gang vi går i butikken legger vi igjen enorme mengder data om hva vi handlet, hvilke kombinasjoner av varer og tjenester vi handlet, når på døgnet vi vanligvis handler og lignende. Og slike data kan utnyttes til å tilby oss produkter vi kanskje ikke hadde tenkt på i den aktuelle situasjonen, produkter som gjør at vi kommer mer fornøyd ut av butikken samtidig som de får solgt mer. Den enkleste måten for butikkene å få førstehånds kjennskap til handlevanene dine er om du bruker loyaliltetskort ala COOP-kortet eller lignende. Da kan alle kjøp du og din familie gjør, forutsatt at du registerer kortet, brukes til å skreddersy tilbud til deg. Men selv uten slike kort kartlegges handlevanene dine fordi du bruker vanlige bankkort og Mastercard har for eksempel noe de kaller ”Globale retningslinjer for personvern”[3] der du som bruker har gitt Mastercard tillatelse til å samle inn ulike typer data. Blant data de sier de samler inngår kontaktinformasjon for venner, innhold som du gjør tilgjengelig (for eksempel fotografier, artikler og kommentarer), informasjon om ansettelse, anen informasjon om for eksempel atferd og preferanser i forbindelse med kjøp, foretrukket språk, alder, fødselsdato, kjønn og familiestatus. De sier selv at enkelte av disse opplysningene samles inn automatisk for eksempel via cookies og web beacons. En beacon er et gjennomsiktig bilde, som typisk er 1*1 pixel stort, med andre ord usynlig for den som ser det.[4] Becons er ekstremt nyttige fordi de brukes til å kartlegge hva du gjør på den bestemte nettsiden, hvordan du navigerer mellom ulike sider og dermed til å bygge opp en type forbrukerprofil av deg.

Slike data fra ulike nettsteder benyttes til å finne ut hva du bruker oppmerksomhet på, for det du bruker oppmerksomhet på vil du senere også bruke penger på. Dette er ideen bak tjenestene ”Next big sound”[5] og ”Next big book” som er tjenester som kartlegger musikkbruk og interesse for bøker. Vinteren 2015 hadde Nextbigsound analysert nærmere 450 milliarder musikkavspillinger på Spotify, YouTube, Vevo, Soundcloud, Vimeo og andre sosiale avspillingstjenester, og sjekket dette opp mot 17 milliarder rapporter om musikk fra fans gjennom å høste data fra Facebook, Twitter, Instagram og andre sosiale medier. Slik kunne de finne ut hva hvordan artistene interagerte med publikum gjennom sosiale medier. Slik kan de finne ut hvem som vil bli de neste stjernene og veldig mye annet. Nextbigbook gjør det samme, men for forlagsbransjen.

Analyse, analyse, analyse – det er hva digital markedsføring handler om. En går fra enkle tommelfingerregler til mer vitenskapelig funderte analyser, der analysemodellene forbedres etter hvert som er får mer data som viser brukernes faktisk atferd, preferanser, verdier, sosiale interaksjon og mye mer.

Denne typen data bruker også butikkjedene blant annet til å bestemme hvilke produkter som skal få stå i hyllene. Den britiske kjeden Sainsbury oppdaget at et lite solgt merke frokostkorn oftest ble kjøpt av personer som handlet ofte og mye i butikken, noe som gjorde at de likevel beholdt produktet i hyllene. I stedet for å irritere de loyale kundene ved å fjerne produktet, kunne de på grunn av analysedataene bestemme at de skulle fortsette å selge produktet, fordi det var viktig for deres viktigste kunder.

Denne koblingen mellom analyse og butikkdesign trekkes etter hvert også stadig lengre ut av de fysiske butikkene. Sainsbury eier også en bank og analyser viste at personer som brukte denne banken også brukte mer tid i butikkene og handlet for større beløp enn andre kunder.

En annen kjede, Tesco lot kundene få en gratis online filmtjeneste kalt Clubcard TV, som ble lansert i mars 2013. Gjennom denne tjenesten kunne de skreddersy annonser basert på hva kundene kjøpte i butikken dagen før.[6] Tjenesten ble imidlertid lagt ned i oktober 2015, fordi de ikke fikk mange nok kunder til å bruke den ofte nok.[7]

Mens Amazon har skapt Kindle og bidratt til at vi leser bøker på andre måter enn tidligere, har Tesco etablert Hudl, et wi-fi Android nettbrett der relasjonene til Tesco er forhåndsinstallert. Dermed blir det lett å binde kundene til seg, for som de selv sier, de har ”everything you need from Tesco in one place”.[8] Slik skapes innlåsingseffekter gjennom ny teknologi og ved å gjøre det enklere å handle hos de utvalgte leverandørene, slik Amazon gjør med Kindle og Tesco med Hudl.

Moderne markedsføring handler også om strategi og makt, makt til blant annet å holde produkter ute av hyllene, og det er makt til å holde produsenter og tjenesteytere ute av markedene når de ønsker å konkurrere med de etablerte aktørene. Det fikk Colorline erfare da de satte seg fore å konkurrere med SAS på det innenlandske flymarkedet i Norge. Det gikk ikke særlig bra for Colorlines vedkommende. De hadde ikke finansiell styrke til å holde ut en situasjon der konkurrentene senket prisene på de konkurranseutsatte rutene, og gikk konkurs etter relativt kort tid.

Slike forhold ligger til grunn for den omfattende reguleringen av salg og markedsføring i landet, der lover og regler blant annet skal bidra til å hindre de dominerende aktørene i å misbruke sin posisjon, til at det foregår en rettferdig konkurranse som skaper fordeler for forbrukerne.

I det digitale nettsamfunnet endres mange av de tradisjonelle spillereglene, rett og slett fordi de underliggende økonomiske mekanismene skifter fra den industrielle til de digitale nettverkenes logikk. Så når Norwegian entret flymarkedet, var det ikke med en tradisjonell organisasjon og det tradisjonelle distribusjonsapparatet. Norwegian satset helt fra starten av på å bygge mer effektive arbeidsrutiner og å tilby billetter direkte til kundene gjennom sin egen web. Etter 5 års drift ble over 85 % av billettene solgt direkte fra eget nettsted, en strategi som har bidratt til store forandringer i hele reiselivsbransjen.

Kampen for tilværelsen, som Christian Krogh malte ved inngangen til industrialderen, er blitt erstattet av kampen om oppmerksomhet, en kamp som blir stadig mer raffinert fordi vi får mulighet til å analysere større datamengder fra flere kilder, og på den måten avdekke mønstre som det tidligere var mulig å se. Så raffinert er analysene blitt at Ian Eyres i boken Super Crunchers hevdet at VISA gjennom å analysere kredittkortbruk kunne finne sannsynligheten for at brukerne senere ble skilt.[9] VISA selv hevdet at de ikke kartlegger brukernes familiestatus[10] og dermed utfører slike analyser, men at slike analyser og prediksjoner er mulige, er det lite tvil om. Mens VISA sier at de ”under ingen omstendigheter selger eller låner ut din personlige informasjon til tredjepart”[11] gir Mastercard ingen slike garantier. Og vi kan bare gjette hva PayPal, Apple Pay, AliPay eller de andre digitale pengesystemene håndterer slike spørsmål. Gitt de store mulighetene som ligger i å analysere digitale bruksmønstre, koble data på tvers av ulike plattformer som TV, mobil, PC, erfaringer i butikker med mer og ikke minst bruke disse dataene til å lage prognoser for fremtidig atferd, er det lite sannsynlig at betalingssystemenes transaksjonsdata vil være anonyme eller private. Kan hende vil nettopp det bli slutten på VISA, for vi trenger ikke lenger den tradisjonelle infrastrukturen bankene har tilbudt oss for å flytte penger.

Nye digitale tjenester endrer måten både markedsføring og salg foregår på, og det endrer annonsesystemene og infrastrukturen for å håndtere fenomenet oppmerksomhet.

[1] http://rhinodaily.com/donnie-bryant-is-aida-outdated-as-a-marketing-process-part-ii/ Lest 4.feb 2015-02-05

[2] Du kan lese mer om visualiseringer av space management i dette dokumentet http://www.scribd.com/doc/53703897/Space-Management-of-a-Store#scribd Lest 6.2.2015, gratis preview av hel artikkel.

[3] http://www.mastercard.com/no/personal/nn/general/globale-retningslinjer-for-personvern.html Lest 6.2.2015.

[4] Du kan lese mer om hva beacons er her http://www.allaboutcookies.org/faqs/beacons.html og på denne siden fra Yahoo https://info.yahoo.com/privacy/us/yahoo/webbeacons/ Lest 6.2.2015.

[5] https://www.nextbigsound.com/industryreport/2014 Lest 6.2.2015.

[6] Omtalt i denne artikkelen ” How supermarkets get your data – and what they do with it” http://www.theguardian.com/money/2013/jun/08/supermarkets-get-your-data Lest 6.2.2015.

[7] https://clubcardtv.zendesk.com/entries/97386113 Lest 6.2.2015

[8] http://www.tesco.com/direct/hudl-7-wi-fi-android-tablet/110-4386.prd Lest 6.2.2015.

[9] Her vises til det avsnittet i boken der dette er omtalt opprinnelig, https://books.google.no/books?id=brHyklsoPRMC&pg=PT20&lpg=PT20&dq=super+crunchers+visa+predict+divorce&source=bl&ots=mHKb71FFAT&sig=CFzPl_ehqET-lBqm6j3fW5wO1II&hl=en&sa=X&ei=y4bUVNLsL8GmUoKfgLAD&ved=0CCsQ6AEwAg#v=onepage&q=super%20crunchers%20visa%20predict%20divorce&f=false

[10] http://www.thedailybeast.com/articles/2010/04/06/how-mastercard-predicts-divorce.html Lest 6.2.2015.

[11] http://www.visa.no/privacy-and-%20legal lest 6.2.2015.

Innovasjon i mediesektoren      

De tradisjonelle avisene sliter med å takle overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn. Hvert eneste år de siste årene har opplagene for papiravisene sunket, og ved inngangen til 2015 beskrives situasjonen som dramatisk for riksavisene, som i følge Journalisten tapte hver tredje annonsekrone sist år, i tillegg til tapte inntekter fra avissalg.Uten navn

Nedgang i bransjen går selvfølgelig også ut over de ansatte, med omfattende oppsigelser, omstillinger og endrede arbeidsvilkår. Utfordringene har kommet så langt at journalister har havnet øverst på listen over ”de verste jobbene”. Så hva er er det de sliter med?

Avisene har gått fra å levere fysiske produkter til å levere digitale tjenester. Det krever en omstilling som de ikke ser ut til å ha mestret foreløpig. Om en ser på hva som særpreger digitale tjenester mer generelt, er det noen særtrekk ved dem som følger av at de er del av den digitale økonomien.

For det første må de bidra til å senke brukernes transaksjonskostnader. En må derfor gjennomføre en systematisk analyse av hvordan dette er tenkt gjort. Det handler særlig om søkekostnader og informasjonskostnader, men også forhandlingskostnader og beslutningskostnader bør vurderes. For at dette skal kunne gjøres må de ha en klar formening om hva de egentlig selger, hva avisenes egentlig produkt eller tjeneste er.. Er det underholdning, opplysning, kunnskap eller noen annet? Og kanskje må disse delene analyseres hver for seg?

Det neste en må spørre om er hvordan en kan skape nettverkseffekter. Hvordan få brukerne til å spre artikler og annet materiale viralt, dele med hverandre gjennom nettverkene? Og når en gjør dette må en også koble valg av forretningsmodell til valg av distribusjonsform. Noen kunder vil betale for produktet mens andre vil skape verdier på andre måter. Hvordan?

Det tredje spørsmålet en må stille er om noe av materialet er en commodity eller om det er sannsynlig at det vil bli det i løpet av den nærmeste tiden. Commodities er enheter som er lett substituerbare, det spiller ingen rolle hvem som produserer dem fordi de er fundamentalt like på en måte som gjør at de lett kan erstatte hverandre. Flyseter Oslo-Bergen er en slik tjeneste, strøm, SMS-meldinger med mer. Commodities blir gratis om de er digitale (SMS har ikke vært gratis fordi de har vært tilbud av monopolister/duopolister og ikke i frie markeder). Hva i avisen er commodity og hvordan skal dette stoffet behandles i forhold til annet stoff?

En bør også koble inn oppmerksomhetsøkonomien, hvordan skape oppmerksomhet om de gode sakene? Og kanskje er ”mann biter hund” gått ut på dato?

Når tjenestene er digitale, endres også forbrukeratferden. Vi skaffer oss tilgang til dem på nye måter, for eksempel gjennom at de deles i sosiale medier (= nettverkseffekter). Hvordan skal vi forholde oss til disse nye arenaene og forbrukerprosessene? Tviholde på de gamle forretningsmodellene (betal og få tilgang til tjenesten) eller se om en kan utvikle nye?

I et slikt bilde må en spørre hvem konkurrentene er og hva de tilbyr. Det blir feil å spørre hvem som tilbyr lignende tjenester. Avisene får dermed andre konkurrenter enn de hadde tidligere. Kanskje må en spørre hvem som vil konkurrere om lesernes oppmerksomhet, fordi den teknologiske konvergensen gjør at vi bruker samme dings (for eksempel en smarttelefon) til å både å lese ”aviser”, se film, høre musikk etc.

Facebook har opplagt ambisjoner om å ta dette markedet. Hvordan skal en forholde seg til Facebook som konkurrent?

Nye digitale tjenester basert på ”big data” – metodikk kan hjelpe oss med å endre konkurransebildet. Vi må vite mer om leserne/konsumentene og vi må bruke denne kunnskapen til å skreddersy tjenester til målgruppene. Det er hva en artist som LadyGaga gjør og det er hva en legger til rette for gjennom tjenester som Nextbigsound, en ”musikkanalysetjeneste” som gjør at artister få presentert analyser med gode visualiseringer basert på data fra ulike sosiale medier og andre kilder.

Så hvilken vei vil avisene gå? Er løsningene å produsere det gode innholdet selv, eller må de tenke mer på allianser i nettverk? Hvem skal inngå i alliansene? Hva er forholdet mellom profesjonelle og semiprofesjonelle ”journalister”? Kan de hårete sakene crowdsources? Kan brukerne lage enda mer av innholdet?

Og hva skal en tjene penger på? Det er ingen lette utfordringer, men jeg mener at en i alle fall må bygge de nye tjenesten på grunnprinsippene i den digitale økonomien, og det har de ikke vært flinke til hittil. Se på Lady Gaga!

Dette er noe av tematikken jeg skal analysere i mitt foredrag på  Nordic Data Journalism Conference i Ålesund i slutten av januar. Kanskje noen har innspill til analysen min? Hva er galt med mediene og hva kan vi gjøre med det?

Vil du vite mer om Google?

Her er et utkast til kapittelet om Google til boken «Forretningsmodeller og forretningsutvikling i det digitale nettsamfunnet» (arbeidstittel). Om du har innspill, kommentarer etc setter jeg stor pris på å høre fra deg. Lenkene i teksten her er ikke å finne i selve boken, bare fotnotene

I tillegg til Amazon og eBay har særlig Google bidratt til at vi i dag utfører en rekke gjøremål annerledes enn tidligere. Oppbyggingen av gode søketjenester har vært viktig i utviklingen av tjenester på nettet.

Hver gang vi bruker Googles søketjeneste kontrollerer selskapet også hva vi faktisk får se på skjermen. Hvilke av de gjenfunnede elementene skal vises først? Hvordan skal reglene for sortering være? Og hva kan vises i tillegg til funnene fra søket? Slike spørsmål ble viktige i utviklingen av Googles tjenester.

Når det er så enormt store datamengder som faller innenfor rammene av hva vi har søkt etter, blir evnen til å sortere på relevans svært viktig. Tradisjonelt har bibliotekarer vært opptatt av å måle gjenfinningsgrad og presisjon. Gjenfinningsgraden viser hvor stor andel av de aktuelle dokumentene en har funnet. Etter hvert som universet av aktuelle dokumenter vokser, blir det imidlertid viktigere å finne de mest relevante treffene enn å finne alle aktuelle. Presisjon blir viktigere enn gjenfinningsgrad.

Google ble skapt av Sergej Brin og Larry Page med utgangspunkt i arbeider de gjorde som studenter på Stanford. De var 22 og 23 år gamle da de lagde en søketjeneste de kalte BackRub. Siden endret de navn til Google, som egentlig var et ordspill skapt med utgangspunkt i googol, det tallet som har hundre nuller etter 1. Historien sier at visjonen var å organisere den uendelige mengden av data som Internett var i ferd med å bli allerede på slutten av 1990-tallet. Og høsten 1998 ble de kåret til beste søkemotor av PC Magazine, som skrev at the site has an uncanny knack for returning extremely relevant results. På den tiden hadde Google indeksert 25 millioner dokumenter, et svimlende stort antall, men likevel bare en liten brøkdel av dagens mengde.

Etter hvert som forbrukerne endret vaner, og søk etter produkter og leverandører ble en vanlig del av kjøpsprosessen, ble det også viktigere for dem som skulle selge noe å bli gjenfunnet. Dermed oppstod et nytt fag, søkemotoroptimalisering. Hvordan greie å havne på toppen av Googles liste? Dette var ikke helt trivielt, siden Googles algoritmer var deres største forretningshemmelighet, og i tillegg ble endret flere ganger hver uke. Den eneste måten å finne ut hvordan en skulle komme best ut, var å eksperimentere med ulike design på nettsidene. En fant ut at den viktigste faktoren som bestemte hvem som skulle presenteres øverst på trefflistene var selve teksten som stod på nettsiden. Tekst i tittelfelt <T1> telte mer enn tekst i selve dokumentet, og tekst i starten av dokumentet telte mer enn tekst i slutten. Dermed måtte en også skrive tekstene på spesielle måter for å bli gjenfunnet. I tillegg var det også slik at sider som mange lenket til kom høyere opp på trefflistene enn sider som ingen lenket til. Dette var en genial idé. Med dette påfunnet kunne de utnytte at andre folk allerede hadde vurdert kvaliteten på nettsidene. Sider som mange lenket til, måtte jo ha et innhold som de fant attraktivt? Dette var en ny måte å utnytte nettverkseffekter på i utviklingen av digitale tjenester. Algoritmen for dette kalte Google Pagerank (sjekk nettsteds Pagerank her), oppkalt etter Larry Page.

Siden Pagerank bruker både antallet inngående lenker og et slags mål for hvilken ”status” de som lenker til siden har, er det også i prinsippet mulig å jukse seg til en høyere posisjon enn en ellers ville ha fått, ved selv å bidra til eller ved selv å opprette sider som peker til den siden en ønsker skal komme øverst i søkene, men slik optimalisering er ulovlig, så selv om det er mulig å manipulere sin Pagerank, er det bestemte regler som gjelder for tilpasningene.

Søkemotoroptimalisering handler altså om å skape nettsider som har størst mulig sjanse for å bli gjenfunnet. De som både vet at dette er viktig og samtidig skjønner hvordan de skal gjøre det vil dermed ha større sannsynlighet enn andre for å bli gjenfunnet for eksempel når forbrukere søker etter bestemte produkter, tjenester eller leverandører.

En viktig side av Googles suksess er også deres evne til kontinuerlig innovasjon, og ikke minst deres personalpolitikk. Alle ansatte kan bruke 20 % av tida si til «egne» prosjekter, og arbeidsplassene ble skapt på måter som gjorde det unødvendig å forlate dem for å ivareta daglige gjøremål. Her er barnehage, treningsstudio, frisør, hundepasser og en kantine som best beskrives som en gourmetrestaurant. Arbeidsplassene ble utformet med tanke på å fostre kreative løsninger, samarbeid og utvikling av nye tjenester. Dette siste har da også preget Googles utvikling på 2000-tallet.

De skapte Adwords, et selvbetjent annonsenettverk som plasserte annonser på søkesidene. Søkte du etter blomster i søkemotoren, fikk du annonser for blomster samtidig. Etter hvert ble annonsene også plassert på andre nettsider, på blogger og andre steder folk besøkte. Her kunne en dra fordeler av den lange halen, fordi transaksjonskostnadene ved å håndtere annonsene var redusert til nesten ingen ting.

Google bidro også til å utvikle andre forretningsmodeller for annonser. Annonsørene slapp å betale for å ha annonsene på sidene, de betalte bare dersom noen faktisk klikket på dem. Pay per klikk økte relevansen av oppmerksomhet også, og verdien av annonsene ble større for annonsørene. Produktet annonse ble endret fra å være en mulig eksponering av budskapet til å bli en faktisk respons, en aktiv handling fra disse kundene.

Annonsesystemene er siden utviklet kontinuerlig og omfatter også TV-annonser, avisannonser, annonser på mobiltelefoner og mye mer. Og ikke bare det, nesten alle inntektene til Google kommer fra disse annonsene. Googles forretningsmodell er derfor basert på du og alle som bruker Google skal klikke på annonsene. Derfor er det også viktig at de kan finne sider du vil være interessert i, slik at sannsynligheten for at du også klikker på annonsene vil øke. For å få til dette tar Google derfor også hensyn til din tidligere søkehistorie når de sorterer trefflisten. Enkelt sakt er det slik at det du har klikket på før får du mer av, noe som i seg selv kan være problematisk. Eli Pariser (2012) viste i boken Filter Bubble: How the New Personalized Web Is Changing What We Read and How We Think hvordan trefflistene hos Google og nyhetsstrømmen hos Facebook ble manipulert slik at vi stadig fikk mer av det vi tidligere hadde likt og enda verre: det andre i våre nettverk likte. Konsekvensene var at vi ble oversvømmet av ”morsomme” virale videoer av katter, barn og kjendiser, mens stoff om klimaendringer, innvandring, tigging, fattigdom og krig ble nedprioritert. Om du skulle lure på det finnes det imidlertid søkemotorer som ikke manipulerer denne feeden, for eksempel DuckDuckGo,[1] som ikke lagrer dine tidligere søk og bare har fokus på resultatene du mest sannsynlig søker etter uten fokus på at de skal selge deg noe i den samme situasjonen, slik Google gjør.

Når folks kjøpsatferd endret seg, så en også at det var behov for andre redskaper som kunne brukes til å analysere hva folk gjorde på de enkelte nettstedene. Google skapte derfor Analytics, en tjeneste som kan lage detaljerte rapporter over aktiviteter på servere. Dette er en svært viktig nyskaping fordi en nå kan finne ut hva de enkelte brukerne faktisk gjør på alle mulige nettsteder. Dermed kan en optimalisere tjenestene, slik at flere for eksempel fullfører en handel og ikke bare forlater en halvfull handlekurv.

I 2006 lanserte de Google Checkout. Finn det med Google, kjøp det med Google Checkout ble slagordet. Gjennom Checkout tok Google på seg rollen som tiltrodd tredjeperson. De tok ansvaret dersom handelen med en Googlepartner ikke forløp som forventet, og de innførte en enkel betalingsløsning. På denne måten bidro de ikke bare til å bygge ny infrastruktur for netthandel, men også med å overføre sin egen tillit til dem som tok i bruk Checkout. Checkout ble i november 2013 erstattet av Google Wallet, en tjeneste som bruker NFC (near field communication) slik at en bare trenger å holde mobiltelefonen inntil en betalingsterminal for å overføre penger. Denne tjenesten ble også integrert med Gmail, slik at brukere av Gmail faktisk kunne sende penger i en epost.[2]

Google har også vært ledende i utviklingen av en rekke nettbaserte tjenester. Dette har de dels gjort ved å utvikle selv, og dels ved å kjøpe andre selskaper og tjenester som de inkluderte i porteføljen. Gmail og Google Driv er blant eksemplene. Dette er fullverdige kontorstøttesystemer som kan benyttes av store bedrifter såvel som privatpersoner. Og det er tjenester som understøtter de nye organisasjonstypene, der nettverk, åpenhet og deling erstatter den gamle hierarkiske tenkningen som var mest framherskende i tidligere organisasjonsmodeller.

Slike tjenester er i stor grad blitt commoditytjenester, og da vil de i henhold til teorien bli gratis tilgjengelige dersom de er digitale og markedet virker fritt. Effektene av dette så vi for fullt mot utgangen av det første tiåret i det andre årtusenet, og Google var en av de aktørene som bidro til å endre det tradisjonelle konkurransebildet mest dramatisk. Pengene kom ikke lenger fra salg av produkter og tjenester, men fra annonser, fra mer spesialiserte tjenester, egne tilpasninger og så videre.

Google utviklet også tjenester for bildebehandling og video. Picasa lar deg organisere, redigere, lagre og vise fram bildene dine både på egen PC og på nettet. YouTube ble kjøpt i 2006 og inkludert i porteføljen av tjenester. Dette vokste til å bli verdens største nettverk for deling av video og film, og har bidratt til å skape helt nye sjangere av innhold basert på remix, deling og gjentatt bruk. Både den amerikanske presidenten og Paven hadde egne kanaler på YouTube.

På YouTube har over 250 millioner sett Meghan Trainor fremføre ”All About That Bass”,[3] mens bare noen få har sett hennes aller første opptreden[4] med sangen og litt flere versjonen som er spilt inn med instrumenter[5] en kan finne i mange klasserom. Og jazzversjoen? Den finnes også blant de mange cover- og remixversjonene[6] du kan se på YouTube.

Slik har Google fortsatt utviklingen. Google Earth var innovative i å kombinere satellittfoto med kart, de lagde stjernekart, kart over månen, kart spesielt for syklister og de sendte biler verden rundt for å ta 360 graders bilder. På den måten kan du faktisk oppleve en ukjent gate i en ukjent by.

Google kjøpte også Waze, en ”sosial” GPS som sender data fra brukerne til Googles servere, slik at de til enhver tid kan vite hva trafikkbelastningen er på nesten alle veier. Noen[7] har beskrevet Wase som ”crowdsoursing meets Google maps”, fordi data fra millioner av mobiltelefoner som befinner seg i trafikken blir aggregert til nyttige trafikktjenester. Slik blir ”big data” også en del av tjenestetilbudet, igjen en innovativ tjeneste som er nyttig og som lett kan finansieres for eksempel ved at brukerne får tilbud om produkter og tjenester fra tjenesteytere langs veiene vi kjører. Google bygger altså infrastruktur for nye tjenester, som kan annonsefinansieres, finansieres via alliansemodeller eller via kommisjoner fra kjøp og salg av tjenester som profileres i skjermbildene.

Denne strategien kan Google gjenta på område etter område. Derfor tilbyr de gratis verktøy der du kan tegne ditt eget hus på omtrent samme digitale plattform som arkitektene bruker. De tilbyr tjenester der du kan samle dine egne helsedata, for Google tenker langsiktig. De ønsker å fylle roller som det er vanskelig for andre aktører å fylle, og blant annet helsesektoren er en arena der det har vært svært vanskelig å bygge ut effektive IT-baserte styringssystemer. Årsakene til dette er sammensatte, men en viktig årsak er hensynet til personvernet. Dette hensynet trenger ikke Google å ta, siden de er en utenlandsk aktør i Norge og siden de baserer seg på at bruken av tjenestene skal være frivillig og skje på initiativ fra brukeren.

Med Googles kultur og historie vil de antakelig fortsette å være innovative i mange år framover, selv om denne utviklingen også har sine skyggesider. Den viktigste av disse er faren for at Google vil utvikle naturlige monopol på en rekke områder, og dermed blir fristet til å utnytte sin monopolstilling kommersielt. En annen er faren for misbruk av data om enkeltpersoner når de sitter på så store mengder detaljert informasjon om våre ulike transaksjoner. De vet hva vi søker på på nettet. Og har du installert Google på din egen desktop, vet de også hva du har på PC-en din. Bruker du gMail vet de hva du skriver epost om, til hvem osv.

George Orwells visjon om storebror blir fort bare barnematen i forhold til hva Google faktisk vet om deg og kan gjøre om de bestemmer seg for å utnytte dette på en negativ måte. Det er det imidlertid lite sannsynlig at de kommer til å gjøre, fordi det de aller mest er avhengige av, er brukernes tillit. Derfor har de antakelig ikke råd til å operere med skjulte agendaer.

[1] https://duckduckgo.com/ Lest 13.11.2014.

[2] http://www.w3reports.com/2013/05/15/attach-real-money-in-gmail-with-google-wallet/ Lest 14.11.2014.

[3] https://www.youtube.com/watch?v=7PCkvCPvDXk

[4] https://www.youtube.com/watch?v=IyVQtPkMM0M

[5] https://www.youtube.com/watch?v=lc9MzCcmNCU

[6] https://www.youtube.com/watch?v=iyTTX6Wlf1Y

[7] http://business.time.com/2013/06/10/heres-why-google-wants-to-buy-waze-a-red-hot-map-app-for-1-billion/ Lest 14.11.2014

Amazon forstått i norsk perspektiv

Amazon

Amazon var lenge forbildet for dem som skulle starte netthandel, og virksomheten har siden starten i 1995 vært drevet av vekst, innovasjon og kontinuerlig forretningsutvikling. I boken om grunnleggeren Jeff Bezos forteller Ann Byers (2006) at Bezos valgte navnet Amazon fordi dette var verdens største elv. Han hadde lest om at oppstarten av Apple ble gjort i en garasje og ønsket å gjøre det samme selv. Kontorpultene lagde han av to dørblader og noen meter 2”*4”, fordi det hele skulle se enkelt ut. Bezos visste hva han ville og han visste en ting til: at han ville bli kopiert.

Butikken begynte som en ren bokhandel på nett og vokste raskt, ikke minst grunnet det store utvalget av bøker, gode logistikksystemer og svært gode systemer for å finne fram til aktuelle boktitler.

Amazon begynte tidlig å bruke en teknologi kalt collaborative filtering, som bygger på statistikkens clusteranalyse. Denne teknikken går ut på å analysere dataene med tanke på å finne grupper av brukere som er like på en eller annen måte. Det kan være at de har kjøpt de samme varene, at de har sett på de samme bøkene i nettbokhandelen, at de har oppgitt å ha de samme interessene, eller noe annet som binder dem sammen.

Når jeg ser på en boks nettside, vil systemet alltid komme med anbefalte bøker som også kan være av interesse. «De som kjøpte denne boken, kjøpte også …», og så listes gjerne flere alternativer opp. Disse bøkene er ikke tilfeldig valgt, men hentet fra det clusteret av kunder som har kjøpt den første boka jeg så på. Dermed er det også relativt høy sannsynlighet for at jeg vil fatte interesse for de bøkene som anbefales. Dette systemet har Amazon vært en foregangsbedrift både i å bygge ut og benytte i handelsløsningen sin, og det er dette som i stor grad også har bidratt til long-tail-økonomien.

Ideene bak ”den lange halen” ble analysert av prof Erik Brynjolfsson (2013) ved MIT og kollegaer som studerte den økonomiske effekten av at bokhandlere økte varetilbudet i nettbutikkene. De fant at de bøkene som solgte bare i noen få eksemplarer var svært viktige for butikkens økonomi, og siden nettbutikker kunne ha et betydelig større vareutvalg enn de tradisjonelle bokhandlerne kunne ha, ble også de økonomiske konkurranseparametrene forskjellige. Dette ble nærmere analysert av Chris Anderson (2006) i boken The Long Tail: Why the Future of Business Is Selling Less of More. I denne boken fant Anderson at nettbutikkenes mulighet for å håndtere bøker som selges i få eksemplarer med lage kostnader var en enorm konkurransefordel, og ikke bare det: Det var også slik at anbefalelsesalgoritmene satte bøker som var gitt ut for lang tid tilbake i sirkulasjon igjen, fordi de ble assosiert med nyutgitte bøker. ”Den lange halen” har dermed vært en viktig årsak til den enorme veksten Amazon har stått for.

Amazon var også tidlig innovative på andre områder, og grunderen Jeff Besos ble kåret til årets person av Time Magazine i 1999. Blant annet var de først ute med å lansere one-click-shopping. Det vil si at når du er registrert i databasen og har funnet en aktuell bok du vil kjøpe, trenger du bare å klikke på one-click-ikonet, så får du varen rett hjem i postkassen til deg. Dette er en forretningsprosess som ble designet for å gjøre det lettere å fullføre netthandelen. Studier av trafikken på serverne viste nemlig at langt de fleste som puttet bøker i handlekurven, ikke fullførte handelen, men avbrøt den. Så mye som 60–85 % av brukerne gjorde dette. Andelen som gjorde dette ble signifikant mindre etter at enklikksmekanismen ble innført.

Amazons historie er også en historie om kampen mellom nykommeren i markedet og den etablerte aktøren, Barnes and Nobles (BN), med over 1000 bokhandlere over det meste av USA. Og en av de første disputtene kom til å stå om one-click-fenomenet.

BN hadde nemlig lansert en tilsvarende mekanisme, som de kalte Express lane, en slags hurtigkasse. I express lane kunne kundene putte varene i handlekurven og trykke på express-lane-ikonet når de var ferdige, så ble varene sendt rett hjem til kjøperen. De hadde med andre ord lagd et tilsvarende system som det Amazon hadde.

Bare 23 dager etter at Amazon hadde fått sitt patent, saksøkte de BN for bruken av sin express lane, og resultatet ble at BN måtte fjerne denne mekanismen fra nettbutikken sin, etter å ha klagd saken inn for en appelldomstol.

Amazon var også spesiell i utviklingen av sine forretningsmodeller. De kalkulerte allerede fra starten med at det ville gå mange år før de kom til å tjene penger, så de var i startfasen svært avhengige av investorenes tillit både til organisasjonen og forretningsmodellen. Først i slutten av 2002 greide de å skape et overskudd på den løpende driften.

En annen side ved Amazon var at de raskt utfordret det etablerte bransjebegrepet. En bokhandel drev tidligere ikke med annet enn bøker og kanskje papir og kontorrekvisita, men Amazon startet med salg av musikk CD-er, video og DVD og etter hvert også med forbrukerelektronikk, leker, sportsutstyr, smykker og klokker, musikkinstrumenter og mange andre produkter. De ble mer et handelshus enn en bokhandel, og utfordret derfor også aktører innen mange bransjer med sine lave priser og effektive distribusjon.

I 2001 lanserte Amazon en markedsplass som gjorde at også private personer kunne bruke systemene til å selge brukte bøker og andre artikler. Den gamle bokhandelen var dermed også blitt til et distribuert antikvariat, der bøkene befant seg hjemme hos de enkelte eierne, men der registeret over dem var koblet til Amazons katalog.

Fra starten var også Amazon først med å etablere affiliate nettverk. Dette begynte med en dame som nylig var blitt skilt og som hadde leste «alle» bøkene om skilsmisse. Da fant hun ut at noen var gode og andre dårlige, og på sin nettside lagde hun også lenker til de aktuelle bøkene på Amazon. Da hun så hvor stor trafikk det var fra sin egen nettside til Amazon, tenkte hun at det ville være rimelig om Amazon ga henne en kompensasjon for at hun sendte kunder til dem. Hun skrev et brev til Besos og fikk en avtale om å bli Amazon affiliate. For hver kunde som kom fra hennes nettsted og kjøpte en bok eller flere på Amazon, fikk hun inntil 10 % av kjøpesummen. Ifølge Amazon hadde de i 2007 omtrent 900 000 associates over hele verden, og hele 40 % av salget kom fra dette nettverket. Dette systemet ble utvidet gjennom tjenester der affiliatene kunne lage en liten nettbutikk på sine egne nettsider og selge utvalgte produkter fra Amazon på disse. På denne måten ble e-handel en plugginnmodul som kunne knyttes til alle mulige nettsystemer, enten dette var enkle blogger eller mer sofistikerte publiseringsløsninger.

Hvis en ikke ville nøye seg med en slik enkel løsning der Amazons egne produkter selges, kunne en gjøre bruk av Amazons WebStore[1], der en kunne skape sin egen nettbutikk drevet av Amazons teknologi. For 60 dollar i måneden kunne en ha et ubegrenset antall «egne» butikker med egen layout og logo, og en betalte i tillegg 7 % av omsetningen i avgift, en avgift som inkluderte både kredittkortkostnader og forsikring mot svindel. Prisene på tjenesten indikerer at commodifiseringen av slike tjenester hadde kommet langt. I 2014 kostet det 79 $ pr måned å ha butikken, mens den variable kostnaden var sunket til 2 % av omsetningen. Amazon ble dermed ikke bare en nettbutikk, men også en leverandør av infrastruktur for netthandel.

Både affiliateordningen og anbefalingssystemene er teknologier og organisatoriske mekanismer som gjør bruk av nettverksøkonomiens prinsipper. På denne måten bidrar de begge til å skape eksponentiell vekst, og er med på å forklare hvorfor Amazon har greid å bli verdens største handelshus på nett. En annen mekanisme som understøtter det samme, er anledningen til å lage omtaler av produktene eller til å publisere dine «topplister». Her er det brukernes egne data som danner grunnlaget for produktvalget, og jo flere brukere av nettstedet, jo flere omtaler av bøkene fikk en også. Disse dataene har vært viktige for kundene med tanke på hvilke produkter de skulle velge.

Både en bok og en CD har preg av å være erfaringsgoder. Det vil si at du kan ikke se på utsiden av den om den er god eller faller i din smak. Du må faktisk konsumere den, på samme måte som du må med mat, for å se om det er noe du liker. I de fysiske butikkene kan en jo prøvesmake mat, før en kjøper det en vil ha med hjem, og en kan prøvelytte på musikken. Problemet på nettet er at hvis du først får høre hele musikkstykket eller lese hele boka, trenger du jo ikke å kjøpe det, for når det er digitalt, er det alltids måter å lagre det på på egen maskin.

Amazon innførte imidlertid i 2003 en mekanisme som gjorde det mulig å søke i teksten i bøkene. I 2007 ble det mulig å søke i fritekst i mer enn en kvart million bøker fra over 130 forlag. For å unngå å bli saksøkt for ulovlig distribusjon av materiale som er beskyttet opphavsrettslig, utviklet de teknologier som begrenset hvor mange sider en enkelt person kunne få se uten å betale for det, og som slo av print-funksjonen på datamaskinen som ble brukt til å se på sidene.

Ett av særtrekkene ved Amazon er den kontinuerlige innovasjonen som de har drevet helt siden starten. I 2005 etablerte de sin egen varemerkeserie, Pinzon, med produkter innen tekstil- og husholdningssegmentet. En interessant historie her er hvor selve navnet Pinzon kommer fra og hvordan det er knyttet til Amazon. Vicente Yáñez Pinzón var en spansk oppdagelsesreisende som oppdaget Amazonelven, så forbindelsen til Amazon er altså rimelig tydelig.

Siden har Amazon skapt S3, som er en servertjeneste som gjør det enkelt å lagre store datamengder for dem som tilbyr tjenester på nettet. Denne servertjenesten brukes av en rekke store bedrifter, slik som Dropbox. Tjenesten gjør at også norske digitale tjenesteytere kan lagre sine data og installere nødvendig software på serverne. Etter hvert som de trenger mer kapasitet på lagring og databehandling kan de bare koble dette inn på svært enkle måter. Slik kan en bygge tjenester som er svært skalerbare, om en har globale ambisjoner, eller om en ønsker å lave kostnader på teknologisiden i en oppstartsfase.

Amazon har også etablert FPS, Flexible Payment Service[2], en egen betalingstjeneste som gjør det mulig å benytte forskjellige betalingsmodeller, blant annet mikrobetalinger. Unbox ble lansert i mars 2007, en tjeneste som gjør det mulig å leie video på nettet, og i september samme år lanserte de sin egen musikkbutikk, der du kunne kjøpe MP3-filer., CDer eller vinylplater dersom dette er tilgjengelig. Unbox er senere blitt til Amazon Instant Video.[3]

Innovasjonen av forretningsmodeller for distribusjon av varene har fortsatt gjennom utviklingen av Prime, et system som gjør at du får gratis eller redusert frakt på varer du handler. Dette var i 2007 innført i USA, Japan, England og Tyskland, senere Italia, Canada og andre land..

En organisasjon som Amazon kan lett ses på som både imperialismens og kommersens høyborg, men de etablerte faktisk allerede i 2001 et honor system som gjør det mulig å donere penger til ulike formål. I 2004 kunne en for eksempel donere penger til de amerikanske presidentkandidatenes kampanjer, til veldedige og humanitære organisasjoner som Røde Kors, eller som hjelp i forbindelse med katastrofer som orkanen Katarina, til 11. septemberofrene eller en rekke andre formål. I løpet av ett år ga over 160 000 personer i alt mer enn 13 millioner dollar bare til Røde Kors. Amazon framstår dermed også som mye mer enn en kommersiell organisasjon, og greier med dette ikke bare å samle inn penger til ulike gode formål, men også å vise at de er seg sitt samfunnsansvar bevisst.

Den store innovasjonen i 2007 var lanseringen av Kindle, en leseplate for bøker. Faktisk var den noe langt mer enn dette, den varslet starten på en revolusjon i forlagssektoren, en omveltning på linje med MP3-spillernes påvirkning på musikksektoren.

Kindle var utstyrt med en høyoppløselig skjerm som gjorde det mulig å lese med god ergonomi. Alle bøker skulle være tilgjengelige i løpet av maksimum ett minutt, og de fleste skulle ikke koste mer enn 9.99 dollar et prinsipp som senere er forlatt. I tillegg ble tjenesten integrert med sosiale medier og en kunne enkelt dele sitater og refleksjoner med andre lesere. Kindle selv kommuniserte i USA trådløst med Amazons servere over telenettet, og var derfor uavhengig av tilgang til Internett gjennom en PC eller trådløs sone.

Kindle ble starten på på utvikling av en rekke ”dingser” som skulle skape bedre opplevelser og enklere tilgang til det digitale innholdet enn hva de andre gjorde. Amazon lagde både en tablet-PC, en telefon og TV, de siste lansert i 2014.

I tillegg har de aktiviteter på en rekke andre områder. De har utviklet TV-serier med ambisjon om å etablere egne produksjoner, de har etablert Amazon Game Studios med tanke på å utvikle dataspill, et marked som for øvrig er større enn musikkmarkedet globalt. Spillmarkedet er så stort at Grand Teft Auto alene omsatte mer den første måneden etter at det var lansert enn musikkbransjens samlede globale inntjening.[4] Ved inngangen til 2015 regnet Gartner med at dataspill omsettes for mer enn 100 milliarder dollar årlig, langt over både film- og musikkbransjens omsetning. Så det er ikke så rart at Amazon ønsket en bit av dette markedet også.

Amazon har lyktes med det meste de har startet med, og de har vært normdannende for forståelsen av hva e-handel egentlig handler om. Det handler ikke primært om å kunne putte varene i en digital handlekurv etter mønster fra de fysiske butikkene, men om å etablere en helt ny kjøpsprosess og kjøpsopplevelse, basert på de digitale teknologienes egenskaper og muligheter og på nettverksøkonomiens og den digitale økonomis premisser.

En «fiasko» har de imidlertid, og det var etableringen av en egen auksjon i 1999, den fikk de aldri suksess med. Denne nisjen var okkupert av en annen aktør som også hadde ambisjoner om å bli stor, eBay. De har også vært kritisert for å gi sine ansatte dårlige arbeidsforhold, og særlig i Tyskland har dette fått stor oppmerksomhet og en stor andel av de ansatte har streiket en rekke ganger i protest mot ansettelsesvilkår og arbeidsforhold.[5] Ved lageret i amerikanske Allentown blir de ansatte undersøkt med metalldetektorer og deres personlige eiendeler undersøkt både når de går til lunch og når de slutter for dagen, en undersøkelse som innebærer at de må stå i kø mellom to og tjue minutter hver gang.[6]

Amazon har også vært kritisert for at de har lansert for aggresive kjøpsmekanismer i apps rettet mot barn, der barn har kjøpt tilleggstjenester og funksjonalitet i spillene uten at deres foresatte har visst om det.

Kanskje er utviklingen en funksjon av at Amazon er blitt så enormt store, at det er nødvendig med omfattende kontrollmekanismer for å sikre en forsvarlig drift og at det er vanskelig å unngå enkelte overtramp i virksomheter som er så omfattende? Kanskje er det også en funksjon av at Amazons forretningsstrategier er endret. Sommeren 2014 opplevde for eksempel forlag som ikke ga etter for Amazons prispress at deres bøker ble ”forsinket” eller var meldt midlertidig utsolgt. Eller har det kanskje skjedd noe med Bezos holdning til sine forretningspartnere, noe i alle fall dette sitatet fra The New Yorker kan tyde på, – ”that Amazon should approach these small publishers the way a cheetah would pursue a sickly gazelle”.[7]

[1] http://webstore.amazon.com/ Lest 12.11.2014.

[2] https://payments.amazon.com/help/81845 Lest 12.11.2014.

[3] http://www.amazon.com/Instant-Video/b?node=2858778011 Lest 12.11.2014.

[4] http://www.metalinjection.net/videogames/grand-theft-auto-v-outsells-entire-music-industry Lest 12..11.2014.

[5] Se for eksempel dette oppslaget i WSJ http://online.wsj.com/articles/amazon-workers-in-germany-extend-strike-action-1401725008 Lest 12.11.2014.

[6] http://www.newyorker.com/magazine/2014/02/17/cheap-words?currentPage=all Lest 12.11.2014.

[7]

Denne teksten er utkast til et delkapittel til boken «Forretningsmodeller og forretningsutvikling i det digitale nettsamfunnet (arbeidstittel) som skal komme ut før sommeren 2015. Er det noen som har forslag til endringer og forbedringer?

Natur på blå resept

Om vi sammenligner oss med naturmenneskenes samfunn for titusenvis av år siden, har mengden impulser vi må forholde oss til i vårt daglige liv vokst til en sann kakofoni. Tenk bare på hva du blir utsatt for av impulser når du kjører bil og skal ta stilling til alle sanseinntrykk du får underveis. Noe påvirker måten du fører bilen på, uten at du er bevisst det. Noe er impulser du må ta et valg i forhold til, slik som hva du skal gjøre om et lite barn sykler på siden av veien der du kjører. Og noe setter på varsellampene våre og får oss til å handle på ”autopilot”, slik vi ville gjort om det syklende barnet plutselig hadde vinglet rett ut i veien foran oss. I tillegg skal vi høre på musikk, følge med på instrumentene i bilen og kanskje også føre en samtale med passasjerene. Alt dette er massive impulser som hjernen må sortere raskt for å finne ut hva som skal behandles på hvilken måte. Hjernen må også utvikle evnen til å automatisere oppgaver, til å kjøre på autopilot slik at vi unngår å belaste vår mentale eller kognitive kapasitet når dette ikke er nødvendig

Men hva skjer når miljøet egenskapene er utviklet i er naturens og ikke det urbane landskapet? Det kan vi kanskje få innblikk i gjennom forskning som er gjort på hvordan vi forholder oss til natur, eller rettere sagt, -hvilken innflytelse naturopplevelser har på vår kognitive tilstand.

Ved University of Michigan har forskere gjennomført eksperimenter der de har latt forsøkspersonene utføre mentalt krevende oppgaver, for så å gjennomføre tester der de undersøker hvor godt forsøkspersonene kan kontrollere eller styre hva de bruker oppmerksomhet på.

Etter at de hadde utført testoppgavene, ble gruppen delt i to. Halvparten tilbrakte den neste timen i en park, tilsvarende omgivelser vi ville kalle ”natur”, mens den andre halvdelen brukte samme tid i mer urbane omgivelser.

Forskerne fant at å bruke tid i naturen førte til bedre prestasjoner da den neste krevende oppgaven skulle gjennomføres, mens tilsvarende effekter ikke ble nådd for den gruppen som gikk tur i byen.

I et annet og lignende forsøk fikk deltakerne se bilder av natur eller byomgivelser, noe som også førte til de samme resultatene.

Forskerne skriver at Nature, which is filled with intriguing stimuli, modestly grabs attention in a bottom-up fashion, allowing top-down directed-attention abilities a chance to replenish. Unlike natural environments, urban environments are filled with stimulation that captures attention dramatically and additionally requires directed attention (e.g., to avoid being hit by a car), making them less restorative.[1]

 Forklaringen er altså at vår hjerne hele tiden analyserer strømmen av sanseinntrykk for å finne ut om det kan være noen farer som truer. Det meste av sanseinntrykkene den blir utsatt for blir behandlet ”automatisk”, men de belaster likevel hjernen vår, selv om vi ikke merker det.

Når vi så flytter oss over i omgivelser som ikke gir denne strømmen av bottom-up-impulser, blir hjernen heller ikke belastet på samme måte som i de urbane omgivelsene, og går dermed lettere inn i hvilemodus.

Dette er effekter som er studert av en rekke forskere, og attention restoration theory som denne forskningen er kalt, viser at “nature, which is filled with intriguing stimuli, modestly  grabs attention in a bottom-up fashion, allowing top-down directed-attention abilities a chance to replenish”[2].

Konklusjonen er at selv tilgang til små grøntområder i byer

leads to improvement in children’s abilities to pay attention, delay gratification, and manage impulses. Kuo[3] and others have also shown that contact with nature reduces symptoms associated with Attention Deficit-Hyperactivity Disorder in children”.[4]

Det er nesten så en får lyst til å foreskrive opphold i natur på blå resept, og det er i alle fall et godt argument for å tilby naturopplevelser som del av skolehverdagen for elever som bor og går på skole i hovedsakelig urbane strøk.

 


[1] http://pss.sagepub.com/content/19/12/1207.full

[2] Her finner du også en diskusjon av den originale artikkelen http://scienceblogs.com/cortex/2008/11/the_cognitive_benefits_of_natu.php

[3] http://www.sciencedaily.com/releases/2011/04/110419151438.htm

[4] Davis, J. 2008. PSYCHOLOGICAL BENEFITS OF NATURE EXPERIENCES:
RESEARCH AND THEORY. Lastet ned 1.11.2011 fra http://www.johnvdavis.com/ep/benefits.htm