Delingsøkonomi – baklengs inn i fremtiden?

 

Tittelen er lånt fra Hilde Solheims innlegg på egen blogg, et innlegg som belyser viktige sider ved delingsøkonomien. Den vil endre strukturen i arbeidslivet. Den vil skape nye utfordringer for dem som blir kontraktert snarere enn ansatt. Den vil føre til behov for endringer i lover og regler på en rekke områder. Og den vil antakelig føre til at noen som attraktive tjenesteytere gjør det bedre enn dem som ikke er like attraktive. Jeg har kjørt med en god del drosjesjåfører jeg vill gitt terningkast 1 om det hadde vært mulig …

Hilde Solheim er bekymret for skattegrunnlaget for slike tjenester. For å forstå dette må en også forstå på hvilke måter plattformer som delingsøkonomien bygger på endrer samhandling mellom mennesker, forenkler transaksjoner og gjør gammel infrastruktur overflødig.

Det er i dag et krav at den som vil kjøre drosje må tilhøre en drosjesentral slik at vi kan få bestilt drosje når det er behov for det, samt at de må ha taxameter slik at det blir vanskeligere å jukse med inntektene. Ubers biler har ingen ting av dette, bare en app. Men i den underliggende arkitekturen tas alt dette vare på. Der logges turene, hvilken reiserute som er valgt, hvor lang tid de tok, hva betalingen var. Alt er åpent og transparent dersom norske myndigheter ønsker å ta i bruk slike systemer.

Det myndighetene trenger å gjøre er å endre kravene til at en må ha løyve for å drive persontrafikk. En kan stille krav til aktører som vil ”drifte” dette markedet om at de må kvalitetssjekke produksjonsmidlene (les bilene for Uber) og tilbyderne (for eksempel vandelsattest, skatteattest etc) og en kan inngå avtaler som innebærer at det betales moms for denne transporten også. En kan godt tenke seg at til og med sjåførenes regnskapsførte utgifter ligger i det samme systemet slik at momsinnrapportering og fratrekk av utgifter som er påløpt i tjenesteutøvelsen gjøres ”automatisk”. En slik løsning er å gjøre egen regnskapsføring overflødig, nok en disruptiv tjeneste på vei til å gjøre hverdagen vanskelig for en lang rekke mennesker.

Det er mulig å gjøre alt dette om en bare vil, og det må norske politikere ta stilling til. Det vil med stor sannsynlighet føre til bedre tjenester for brukerne, mindre koordinerings- og transaksjonskostnader og flere sysselsettingsmuligheter for borgerne.

Så er det jo rart hvordan reguleringer virker inn på være daglige liv. Å samkjøre med naboen og dele utgiftene til dette er i grenseland for hva som er lovlig i henhold til lovverket, for om du tar med noen for betaling (det spiller ingen rolle om du tjener penger på det eller bare får dekket hele eller deler av dine egne utgifter) så driver du per definisjon persontransport. Er det lurt å ha det slik?

Oppdatering:
Som eksempel på at delingsøkonomiens aktører faktisk kan kreve inn avgifter og betale disse inn til myndighetene, kan en bare se hva AirBnb gjør i San Francisco. Les mer her. Her beskrives også hvordan de tar tak for å hindre en negativ ekstern effekt, at færre vil leie ut til dem som faktisk trenger å leie bolig for å arbeide og bo i byen som følge av at de tjener mer på kortidsutleie. Det går an å kombinere en fornuftig skatte- og avgiftspolitikk og ta hensyn til både positive og negative eksterne effekter også. Og delingsplattformene er som skapt for å løse disse utfordringene.

Oppdatering 2:
I Transportloven kap 2 om Løyve står det:

§ 4.Løyve for persontransport med motorvogn

(1) Den som mot vederlag vil drive nasjonal eller internasjonal persontransport med motorvogn, må ha løyve. Det same gjeld den som utfører persontransport mot vederlag på liknande måte som drosje når tilbod om transport vert retta til ålmenta på offentleg plass.

og videre heter det at …

§ 20.Annan persontransport

(1) Det trengst ikkje løyve når den som rår over ein personbil tek med seg folk han arbeider saman med eller grannar når han køyrer mellom bustad og arbeidsstad.

Men det står ikke at det er lov til å ta betalt … blir situasjonen en annen da?

One Comment

Legg inn en kommentar