Fra Christian Radich til internett

Kronikk trykt i Adresseavisen 1. juli 2010

Overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn skaper både nye trussler og gir nye muligheter. Samfunnet vårt er i stor grad etablert for utvikling på industrisamfunnets premisser, og vi sliter med å forstå hvordan vi skal utvikle digitale tjenester til erstatning for de mange fysiske varene og tjenestene som blir borte. Hvaskjera? -som ungene sier.

I dag ligger Christian Radich til kai i Trondheim. Skoleskipet som markere slutten på en fase i vår utvikling, der vi hadde oppdaget verden. Globalisering1.0 bestod i å oppdage verden, beskrive den, finne veiene mellom de ulike delene og etablere relasjoner gjennom handel, reiser og kulturell utveksling. Det var i et slikt bilde Christian Radich ble planlagt og bygd på 1930-tallet, da en ennå mente at sjømannskap best lærtes på seilbåter, fordi en da fikk helt andre erfaringer med vær og sjø enn ombord i motorbåter. De gamle tradisjonene stod sterkt, også den gang.

Christian Radich ble født inn i industrisamfunnet, der en var i ferd med å etablere globalisering2.0. Gjennom industrielle nettverk ble norske bedrifter del av en ny global verden. Norske råvarer ble sendt over hele verden, Norsk Hydro etablerte en grensesprengende virksomhet gjennom produksjon av kunstgjødsel, og skipsverftene som fantes i de fleste større byene langs kysten, sendte båtene på oppdrag ut i den store verden. Tradisjonene fra 1800-tallet, da Norge ble etablert som verdens 3. største skipsfartsnasjon, ble videreført i industrisamfunnet.

Industrisamfunnet var ikke bare produksjonsteknologienes verden, men skapte også en rekke nye fag og analyseredskaper. Nye produksjonsformer krevde andre måter å beskrive, analysere og forstå transaksjoner mellom bedrifter, og blant annet økonomi som fag vokste fram. Vi måtte finne nye måter å forstå de nye virksomhetene på, der verdiskaping foregikk på andre premisser enn i tidligere tiders jordbruks- og håndverkssamfunn. Vi måtte forstå hvorfor bedrifter vokste, hva som var drivkraften, hva vi skulle gjøre for å holde kostnadene nede, hvordan vi skulle ta vare på menneskene i de nye virksomhetene og hvordan vi skulle bygge de nye, moderne samfunnene med ressurser fra industrien. Vi måtte forstå hvordan vi skulle bygge den moderne velferdsstaten.

Mange husker da vi fikk både kjøleskap, fryser og TV, og kanskje også oppvaskmaskinen som kom inn i husholdningene på et langt senere tidspunkt. Og uten at vi kanskje tenker så mye over det, er vi preget av industrisamfunnets tenkemåter. Framtiden skulle skapes ved at vi fikk mer av det gode. Flere maskiner, finere biler, større hus og flere muligheter.

Fra industrisamfunnets storhetstid på 1970tallet skapte vi nye analyseredskaper og enda nye fag på universitetene. NTNU fikk etter hvert et eget Institutt for industriell økonomi og SSB splittet nasjonalregnskapenen i tre deler, en bestående av de gamle primærnæringene, en av industrien og den siste som restkategori bestående av tjenester. Her var bankene, frisørene, advokatene, lærerne og de fleste ansatte i stat og kommune.

I dag bidrar primærnæringene med 1 % av Norges BNP, mens industri, bergverk, elektrisitet og bygg/anlegg står for 15 %. De er med andre ord ikke lenger motoren i samfunnsutviklingen. Det er det tjenestesamfunnet som er, og en stadig større del av dette blir til i form av digitale tjenester.

Globalisering3.0 skjer i det digitale nettsamfunnet, der konkurranseparametrene endres like mye som i overgangen mellom jordbruks- og industrisamfunn, slik Inge Krokann beskrev det i Det store hamskiftet. Når varer digitaliseres, når de fysiske komponentene av musikk, kart, bøker, filmer og andre ting forsvinner og varene blir til digitale tjenester, skjer det også en forskyvning i konkurransevilkår.

Så lenge musikken måtte distribueres via lastebiler og lokale distribusjonssentaler, kalt platebutikker, var det begrenset hvem som kunne konkurrere med byens egne handelsmenn. Særlig når importen også ble beskyttet gjennom lisensordninger og prisene på produktene beskyttet gjennom lovverket, slik situasjonen fremdeles er på bokfronten, var det i praksis liten konkurranse.

Men så forsvant de fysiske bærerne og internett ble den nye infrastrukturen for handel, kommunikasjon og samhandling. Globalisering3.0 foregår på nettet og det er liten tvil om at det er gjennom utvikling av digitale tjenester mange av våre framtidige inntjeningsmuligheter vil ligge, samtidig som disse også legger økt press på særlig den norske faghandelen.

Når tilsvarende hodelykta som koster 5000 kroner i sportsbutikken kan kjøpes for 77 dollar fra dealextreme.com, inkludert frakt, og de fleste voksne mennesker i Norge allerede har handlet på nett fra utlandet, er det lett å skjønne hvilken lykt som kommer til å selge mest i framtiden. Og når den nye kjøkkenvasken og matchende kran kan bestilles fra Hamburg til en tredel av prisen i Norge, inkludert frakt og norsk moms, så skjønner vi at det bare er et spørsmål om tid før de fleste som skal handle slikt gjør det på nett fra Tyskland, eller kanskje Polen, Litauen, Kina eller USA?

Den digitale transformasjonen krever andre kunnskaper enn dem vi fikk i industrisamfunnet. Den krever kunnskap om digitale tjenesters økonomi, om nye forretningsmodeller, om nye konkurransevilkår og om nye muligheter. Når mesteparten av all saksbehandling i offentlig sektor utelukkende er basert på regler, er det også lett å se at digitalisering av tjenester er en nødvendig vei å gå for å senke de økende offentlige kostnadene. Digitaliseringen av samfunnet omfatter derfor ikke bare privat, men også i høyeste grad offentlig sektor. Ved NTNU har vi derfor etablert IKT i offentlig sektor som forskningfelt under det strategiske IKT-programmet.

Skal vi skape vekst på disse områdene må vi satse mer, og kanskje burde vi etablere et eget Institutt for digital økonomi ved NTNU? Et institutt som kunne utgjøre det moderne Christian Radich, der vi kunne lære bort de nødvendigste ferdighetene en trenger for å seile den moderne seilasen, på nett over hele verden og med uoppdagede muligheter som kan bidra til vår framtidige verdiskaping.

3 Comments

  1. Som du skriver, vil verdensbildet endres totalt for en rekke aktører. Og det vil helt sikkert være hensiktsmessig å danne en kunnskapsplattform der morgendagens aktører kan lære hvordan de skal takle utfordringer som den digitale økonomien fører med seg!

  2. Pingback: Digitale tjenester

Svar på Maja Aursand Andersen Avbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.