De siste tre årene har jeg vært medlem av Domstolkommisjonen, som har hatt et svært omfattende mandat og har overlevert to NOU-er til justisministeren. En del av mandatet bestod blant annet i å gå gjennom eksisterende domstolstruktur for å se om det finnes bedre måter å organisere domstolene på.
Tro det eller ei, Norge er det eneste landet i Europa der en ikke tar opp lyd og bilde av hovedforhandlinger i rettssaker. Og årsaken er at en ikke har tilgang til det rette utstyret! Det er imidlertid en lovpålagt oppgave å gjøre slike opptak, men det er gitt unntak fra loven i de tilfellene retten ikke har tilgang til slikt utstyr! Unntaket har altså vært regelen i en årrekke, og fremdeles er det lite som tyder på at slike løsninger vil komme på plass i alle domstolene med det første.
Det er logisk at det er stor forskjell på om det er 60 selvstendige organisasjoner som skal få dette på plass eller om det er rundt en tredel. Og siden de fleste rettssalene i landet står tomme det meste av tiden er det både samfunnsøkonomisk lønnsomt og et bidrag til et sikrere og bedre rettstilbud dersom en ved å redusere antallet domstoler kan utvikle et mer moderne og samfunnstilpasset rettsvesen. Hvem kan være imot å lage noe som vil være mer moderne, mer attraktivt og bedre tilpasset et samfunn i endring, selv om det vil innebære at noen få mennesker vil måtte flytte på seg?
Men det stopper ikke der, for ukentlig skyfles det paller med papir mellom norske rettssaler. Prosjektet «digitale domstoler» har som mål å erstatte papiret med PDFer, eller bokstavelig talt å sette strøm på papir. Er det er riktig ambisjonsnivå for modernisering av den tredje statsmakt?
Vi har tilgang til teknologi og digitale tjenester i dag som gjør det mulig ikke bare å ta opp lyd og bilde, men å la disse gjennomgå en automatisk analyse der tale blir transkribert til tekst, der hele opptaket «tagges» slik at en vet hvem som snakker om hva for alle deler av opptakene. Vi har teknologi som gjør at en kan oversette mellom ulike språk i sanntid, og EU har oversettelsesmotorer for dokumenter som oversetter mellom alle språkene som brukes i unionen. Mens vi bruker over 100 millioner kroner årlig til tradisjonelle oversettelser, og det uten at det en gang er formulerte krav om oversetternes kompetanse (de skal imidlertid søke den best kvalifiserte …) ,og uten at det en eneste gang gjøres en kontroll av hva som faktisk blir oversatt. Er en slik situasjon en rettsstat verdig?
Skal vi fortsette med en slik form for langsom digitalisering av et rettssystem som er organisert for en annen tidsepoke enn den vi ser konturene av i dag, eller skal vi heve ambisjonsnivået
I Domstolkommisjonens utredning fant vi at domstolene har vært underfinansiert på det digitale området i en årrekke. Derfor må det et krafttak til for bare å bringe sektoren opp til det nivået en forventer at offentlig tjenesteyting skal være på i dag, se bare på hvordan Skatteetaten, Brønnøysundregistrene, Altinn og en rekke andre offentlige virksomheter er modernisert.
I NOU 2020:11 Den tredje statsmakt : Domstolene i endring kommer Domstolkommisjonen med en rekke forslag som vil kreve omfattende investeringer. Først og fremst må det investeres i en hensiktsmessig plattformløsning som også muliggjør enkel kommunikasjon med andre berørte parter i straffesakskjeden, og det må legges til rette for en hensiktsmessig arbeidsflyt mellom de ulike aktørene.
I tillegg må det utvikles en infrastruktur for å kunne gjennomføre virtuelle rettsmøter, noe en har sett fungerte godt i en tid da det ikke var mulig å gjennomføre tradisjonelle rettsmøter.
Domstolene må ta i bruk av automatiske oversettelser, noe en har gjort blant annet i NRKs nyhetssendinger. Videre må det settes i gang prosjekter som gjør at også domstolene kan gjøre bruk av kunstig intelligens som støtte i saksbehandlingen. I en tid der teknologiutviklingen på det juridiske feltet i stor grad er drevet av internasjonale advokatmiljøer og nye lawtech-selskaper risikerer en at domstolene blir hengende etter i utviklingen dersom det ikke satses mer på dette feltet.
Dette er bare noen eksempler på de store endringene som er nødvendige for å sikre robuste, effektive, uavhengige og kvalitativt gode domstoler med høy tillit i befolkningen i årene som kommer, og denne gangen håper jeg våre politikere faktisk leser argumentasjonen og motivasjonen for endringene før de konkluderer.
I et eget vedlegg til utredningen er behovet for en digital transformasjon beskrevet litt mer inngående (men ikke på langt nær fyllestgjørende nok) enn i selve NOUen.
Noen forslag til hvordan en kan sette opp farten i dette endringsarbeidet?
One Comment