Artikkel publisert som kronikk i Innomag juni 2017.
Mange vil hevde at vi lever i et postfaktuelt samfunn der alternative data og fake news er blitt del av allmennspråket. Samtidig ruller kunstig intelligens inn på stadig flere arenaer for å kompensere for vår naturlige dumhet.
Fremveksten av web2.0 med sosiale medier som Facebook, Twitter, Snapchat har til dels tatt de tradisjonelle medienes plass i hverdagen vår. Algoritmene serverer oss nyheter og fører oss rett inn i filterboblen der vi får stadig mindre av det vi ikke liker, enten dette er politiske synspunkter, tidsbilder av våre venners gjøremål eller tips om varer og tjenester som kanskje kunne være mål for neste handleimpuls.
Sosiale medier og blogger forkledt som ekte nyhetsinstitusjoner har skapt nye forretningsmodeller for personer med lav moral, men med en viss teknisk kyndighet. De har tatt Noam Chomskys forståelse av hva hvilken oppgave mediene har på alvor. I boken Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media (Herman og Chomsky, 1988) fremstiller forfatterne avisene som propagandamaskiner, der deres egentlige produkt er leserne som de selger til annonsørene. Avisenes oppgave er å samle et publikum hvis oppmerksomhet kan selges til annonsørene, hvilket var akkurat hva 23 år gamle Cameron Harris gjorde høsten 2016.
Harris kjøpte domenet Christian Times Newspaper og inspirert av Donald Trumps utsagn om at ”the election is going to be rigged”, fyrte han av ”nyheten” om ”Tens of thousands of fraudulent Clinton votes found in Ohio Warehouse” illustrert av et passende bilde han fant på nett. I tillegg opprettet han en rekke Facebookkontoer slik at han kunne starte å dele saken viralt, noe som i følge New York Times skjedde mer enn 6 millioner ganger.
En rekke personer både i og utenfor USA, inkludert en gjeng Makedonske tenåringer, med kunnskap om hvordan annonsesystemene på nett fungerer kastet seg på bølgen for å utnytte vår naturlige dumhet. Hvis du kan samle en stor nok leserskare kan du tjene penger på det uansett hva du publiserer på sidene, fordi annonsesystemene som benyttes i dagens mediesamfunn er tilgjengelig for alle som vil bruke dem.
Teknologisk innovasjon har flyttet oss fra industrisamfunnets push-kultur til det digitale nettsamfunnets pull-kultur. Redaktørene som garanterte for kvalitet og et visst nivå av sannhet er erstattet av faktaresistente kuratorer uten andre ambisjoner enn å fore ”the audience” med noe de vil ha, helt å tråd med Chomskys forståelse av mediene. Redaktørplakatens etiske bakteppe er erstattet av en grådighetskultur som utnytter naive menneskers nysgjerrighet uten at noe crap-detection-filter kobles inn, for vi har ikke vært vant til å ha behov for noe slikt i en tid da det bare var de profesjonelle som kunne publisere noe som helst. Det har teknologisk innovasjon bidratt til å endre.
Når innovasjonsiveren tar samfunnsdestruktive veier på måter som vi har sett her, dukker spørsmålet om hvorvidt kunstig intelligens kan kompensere for naturlig dumhet opp. Kan algoritmene hjelpe oss med å finne ut hva som er ”fake news”?
En av dem som jobber med å finne ut av dette er professor Victoria Rubin. Hun mener at denne oppgaven er kompleks, fordi en må trekke på kunnskap fra en rekke fagområder slik som blant annet lingvistikk, datavitenskap og teknologi for å bygge en algoritme som faktisk kan finne ut hva som er falske nyheter. I tillegg er det et problem å faktisk kunne vite hva som er sant i den enkelte situasjon. Og hvordan skal en forholde seg til ironi og satire i dette bildet? Er det også falske nyheter?
Rubins forskning har ført til at hun har utviklet en slags satire-detektor, for satire mener hun kan gjenkjennes langs fem dimensjoner. Men virkelige fake news er så vanskelig å identifisere at selv ikke mennesker med kjennskap til fakta alltid er i stand til å avsløre dem.
Rubins svar på denne utfordringe er at «Automation is not enough; education is crucial. It’s a matter of activating critical thinking and providing as much assistance as we can to humans in distinguishing types of fakes.»
Så kanskje er ikke svaret kunstig intelligens i kampen mot fake news og alternative fakta i det hele tatt, men mer kunnskap? Kanskje vil det fremdeles være slik at naturlig dumhet Trumper kunstig intelligens? Og kanskje er det bra for oss mennesker?
Kilder:
https://www.nytimes.com/2017/01/18/us/fake-news-hillary-clinton-cameron-harris.html
https://www.buzzfeed.com/craigsilverman/partisan-fb-pages-analysis?utm_term=.rdxoWDjQlM#.yf2x8abr5j
https://www.dn.no/magasinet/2016/11/24/1856/Medier/sannheten-om-falske-nyheter
http://prosa.no/essay/alternative-fakta-hva-er-nytt/
https://phys.org/news/2017-02-fact-fiction-fake-news-algorithm.html